H. U. Sverdrup og polarforskningen

Umiddelbart etter seieren i Europa deltok Sverdrups venn Ahlmann i en feiring ved det russiske vitenskapsakademi. Han ble forskrekket over hvilke ekstraordinære tiltak som skulle settes inn for å trappe opp utforskningen og koloniseringen i polarområdene. Han visste også at amerikanerne i løpet av krigen hadde økt sitt engasjement i Arktis dramatisk.

Ahlmann var bekymret på vegne av de nordiske land, spesielt når det gjaldt Norges vitale interesser i Arktis og Antarktis. Territorielle krav ble fremdeles diskutert, og bare sterk aktivitet i disse områdene kunne legitimere kravene.

I diskusjoner med statsminister Gerhardsen, Trygve Lie og Hallvard Lange, foreslo Ahlmann å opprette en stor institusjon som skulle ha overoppsyn med forskning, kartlegging og kommersiell aktivitet i polområdene. Man var enig om at en slik institusjon måtte bli ledet av en internasjonalt respektert vitenskapsmann - Sverdrup.

I 1948 kom Sverdrup hjem for å lede Norsk Polarinstitutt, for å overta planleggingen av den norsk-svensk-britiske Antarktis-ekspedisjonen og for å tiltre som professor II i geofysikk ved Universitetet i Oslo. Han utrettet mye på mange forskjellige områder i Norge inntil sin plutselige død i 1957.


Det var vanskelig for ham å si nei til oppgaver han følte han var kvalifisert til å løse; i økende grad gikk administrasjon og rådgivning på bekostning av forskning.



Polarinstituttets skiftende politiske og økonomiske situasjon ble en stor utfordring - likeså den sterke vekstperioden som geofysikken i Norge fikk i den første etterkrigsperioden. At han også gjorde en skjellsettende innsats for å "amerikanisere" den norske universitetsundervisningen fra 1957 er nok mindre kjent. Men i dag merker nesten alle norske studenter konsekvensen - kurs og vekttallssystemer har slått gjennom nesten overalt.