H. U. Sverdrup og polarforskningen
Hjemlengsel og krig
Arbeidet med å forbedre forholdene ved SIO gikk bra, men Sverdrup lengtet hjem. Han kunne ikke finne noen til å erstatte seg og fryktet at alt han hadde oppnådd ville være forgjeves hvis han reiste tidlig hjem. Noe som ytterligere forverret situasjonen var vissheten om at arbeidsforholdene hjemme var langt fra gunstige.
I Bergen hadde han opplevd ironien i det å ha en stilling viet til "fri forskning" der vitenskapsmannen var "fri" til å forfølge sin nysgjerrighet, uforstyrret av undervisning, administrasjon og myndigheters innblanding. En slik retorikk kan tjene en kulturell ideologi, men den tjener ikke en oseanograf. Sverdrup hadde behov for jevnlig datainnsamling fra et forskningsfartøy hvis han skulle få tilfredsstilt sin nysgjerrighet. Til slutt gikk han med på å tilbringe ytterligere to år på Scripps, til utgangen av 1941.
Etter at tyskerne hadde okkupert Norge, forlenget Sverdrup oppholdet ytterligere. Amerikanernes inngang i krigen betød at de mobiliserte SIO til å utdanne et stort antall oseanografer, og institusjonen startet, med massiv offentlig støtte, nyskapende forskningsprogrammer som både hadde stor vitenskapelig og militær betydning.
Etter krigen måtte Sverdrup igjen innse at han lengtet hjem. I mellomtiden var han blitt en sentral oseanograf i et land som sto foran en stor ekspansjon av havforskningen. Ved hjelp av store satsinger fra marinen ble forskningen bygd ut til et nivå man ikke hadde kunnet drømme om før krigen. Likevel reiste Sverdrup før tre år var gått. Hvorfor, som en norsk journalist spurte, forlot han dette paradiset i Sør-California?
