Vi jobber på spreng for å oppdatere oss med nytt innhold og design, og vi skal også sørge for at nettsiden er universelt utformet. Ny side lanseres medio 2023. Tilgjengelighetserklæring

Banner forside, Norsk Polarhistorie
Vær varsom!
  • Gå ikke innenfor gjerdet rundt gravfeltet.
  • Gå ikke innenfor gjerdet rundt spekkovnene.
  • Tråkk ikke på vegetasjonsdekkede områder.

På Gravneset ligger et av de tre største gravfeltene fra hvalfangstperioden med til sammen ca. 130 graver fra 1600- og 1700-tallet. Engelskmennene hadde en hvalfangststasjon her fram til ca. 1623 som ble kalt Trinity Harbour. På stranda finnes rester etter spekkovner.

Gravneset er det mest besøkte stedet utenom bosetningen med gjennomsnittlig ca. 15000 besøkende per år.

Kilder: MOSJ og Cruisehåndboka



Gravneset

Tekst skrevet av Kristin Prestvold, hentet fra Cruisehåndbok for Svalbard.

Gravneset ligger omgitt av majestetiske fjell, høye brefronter og storslått natur i en av de vakreste fjordene på Svalbard. På Gravneset finner vi et av de store gravfeltene fra hvalfangstperioden på Svalbard med omtrent 130 graver. Begravelsene strekker seg over et tidsrom på nesten 200 år, fra tidlig på 1600-tallet til slutten av 1700-tallet. På stranda ved gravplassen ligger 4 spekkovner i finsanden. Ferdsel er ikke tillatt innenfor gjerdet rundt gravplassen og de enkelte spekkovnene.

Gravneset i Magdalenefjorden – hvalfangststasjon og gravplass
”…men det stod intet om hvem de var, hvor de kom fra eller når de døde.” (Léonie d’Aunet)

Ifølge historiske kilder skal Magdalenefjorden tidlig ha blitt tatt i bruk av engelskmennene under hvalfangsten. De opprettet en landstasjon på neset og kalte området for Trinity Harbour. Stasjonen ble nedlagt allerede rundt 1623, men gravplassen fortsatte å bli brukt. De døde skulle ifølge tidens skikk og bruk begraves på land. Derfor ble gravplassen på Gravneset stor etter hvert som årene gikk.

Fra litteraturen vet man med sikkerhet at Gravneset allerede tidlig på 1800-tallet ble besøkt av turister. Franske Léonie d’Aunet ga neset navnet da hun besøkte plassen i 1838. Gjennom hennes skildringer får vi et levende bilde av gravplassen og det hun beskriver som et dystert landskap der knoklene av hval og hvalross fra fangsten lå strødd omkring som hvite og uhyggelige levninger etter en utdødd kjempeætt i et øde land. På gravplassen finner hun flere av kistene delvis oppå snøen, sprengt opp av permafrosten i bakken, halvåpne og tomme som et resultat av isbjørnenes herjinger. Andre kister ligger fortsatt urørte med en røys over som minnesmerke. Hun undres på hvem som har fått sitt siste hvilested her og ligger gravlagt i ”…kister uten minnesten, uten gravmæle, uten en krans eller en blomst, uten noen å felle tårer eller be en bønn, uten en venn til å savne de bortkomne og besøke deres golde, frosne hvilested hvor isbjørnenes og stormenes ville hyl var det eneste som brøt den dype stillhet.” (En pariserinnes reise gjennom Norge til Spitsbergen anno 1838 (1968))

Få steder har vært like mye besøkt som Gravneset opp gjennom Svalbards historie, og Gravneset er fremdeles et av de mest besøkte kulturminnene på Svalbard. Allerede i 1932 sier bergmester Mercoll i et intervju i Aftenposten at turistene har herjet forferdelig i gravfeltet og at de i 1930 måtte begrave en hel del bein som lå slengt utover plassen. Den konsentrerte turisttrafikken har siden slitt bort mye av vegetasjonen på stedet. I 1979 blir det opplyst at gravplassen likner mer på en campingplass enn det egentlige og opprinnelige formålet. Flere ganger er gravene åpnet av nysgjerrige turister. Siden den gang har det gjentatte ganger blitt rapportert om malte skipsnavn og graffiti på steinene inne i gravfeltet. Suvenirjakt på beinrester som attraktive og hendige reiseminner har vært utbredte overtredelser. Det har også vært bekreftet bålbrenning i gravene og fjerning av trerester fra kistene. Det har også vært tråkket på graver der kistebord og skjelett ligger åpent.