Det var sjeldent at det ble født barn på Svalbard, den første skal ha vært i 1913, og guttebarnet fikk mellomnavnet Polar. Gruveselskapene hadde ansatt verkslege, så fra et medisinsk synspunkt var det ingenting i veien for å føde på Svalbard.
Ei av de sjeldne som fikk barn, hadde født tre ganger før på fastlandet. Å føde på Svalbard var en helt spesiell opplevelse, fortalte hun. Der var fødsler så sjeldne at de ble sett som et under. Aldri hadde hun fått slik oppvartning og blitt så godt behandlet. Hun var gift med en av arbeidslederne.
Kvinner som var gift med arbeidere, kunne følge med mannen til Svalbard dersom hun også fikk lønnet arbeid, men hun kunne ikke uten videre ta med barna. Enkelte valgte å ta en sesong eller to mens ungene var igjen på fastlandet: ”Du veit de som lemna ungan nede hadde mye heimlengsel… Så lenge dem va små var han der oppe og æ her. Ikkje ville æ reis i fra dem, og ikkje forlanga han det heller… Det va berre formenner og de der karan så hadd unga.”
De russiske kvinnene kunne dessuten føde barn på Svalbard. I 1939 ble det født 60 barn i Barentsburg, tre så dagens lys i Longyearbyen. Fra russisk side la de merke til at kvinnene i de to samfunnene hadde to forskjellige roller. En ingeniør i det russiske selskapet fortalte at kvinnene i Longyearbyen ikke hadde lønnet arbeid, men satt bare hjemme i de små leilighetene:
”Leiligheten er rein og ryddig, den er i et lite hus med lekeflaggstang, hvor det vaier et lite nasjonalflagg og hvor grammofonen spiller den trofaste melodien ”Ja, vi elsker disse fjellene”… i de lange polarnetter… når for n-te gang den lille leiligheten er ryddet og gjort skinnende rein, står det igjen for kvinnene å forgå av kjedsomhet og lediggang.”
Representanter fra det norske selskapet kunne derimot fortelle at ved de russiske anleggene arbeidet til og med direktørens kone. Og hun satt på telefonsentralen!
De norske samfunnene som nå var bygget opp fungerte mer som en arktisk arbeidsplass med de mest nødvendige servicetilbudene, enn som etablerte industrisamfunn. De var styrt og kontrollert av bedriften, og bedriften tok seg av det meste. Svalbard var sjeldent selve målet, snarere et middel for å nå et hjemlig mål på fastlandet. De ansatte var der for å arbeide, slik en gruvearbeider så det: ”Enkelt å være her i byen, litt for enkelt kanskje. Poenget va jo berre å komme sæ på jobb, så va det nesten ikkje nå anna. Veien til messa, du fann han jo alltids. Kosten va trekt i lønninga, så det va veldig greitt.”
Vil du vite mer?
Arild, Ferdinand R. (1999): Tømmermann på Svalbard. Om hangaren til luftskipet ”Norge” og andre fortellinger.
Balstad, Liv (1956): Nord for det øde hav.
Evjen, Bjørg (2006): Kull, karer og kvinnfolk.
Polarårboken (1987-88)