Kaptein, hydrograf, islos, ekspedisjonsleiar.
Kaare Andreas Zelow Lundquist gjekk i sin fars fotspor: Johan Peder Z. Lundquist var hydrograf i Sjøkartverket 1900-1937, og i fire år var han sjef for denne institusjonen.
Kaare Z. Lundquist, oppvaksen i Oslo, vart marineoffiser etter å ha fullført den treårige sjøkrigsskulen. Året etter, i 1935, tok han realartium. Dei neste tolv åra jobba han i sjøkartverket, i Wilhelmsens rederi og som kontorsjef i Norsk peldyralslag. Han var også to år i Marinen og blei av tyskarane sett i krigsfangenskap dei to siste åra av andre verdskrigen.
Frå mai 1947 og fram til han vart pensjonist i november 1979 var Lundquist tilsett på Norsk Polarinstitutt. Tittelen hans var hydrograf, og frå 1967 av var Lundquist nestleiar for instituttet. Men alt på 50-talet utvikla han seg til ein sentral person i administrasjonen. Lundquist fekk gode skussmål som ein leiar med gode samarbeidsevner. I 1959 søkte han den ledige stillinga som direktør for polarinstituttet. Mange trudde han skulle bli utnemnt, men departementet valde å henta inn Tore Gjelsvik.
Lundquist var også leiar for ekspedisjonane til Svalbard og Jan Mayen frå 1948 til 1965, inklusiv ansvaret for fyr- og merketenesta. Han innførte nye, elektroniske navigasjonsmiddel som ennå ikkje var i bruk på sjølve norskekysten.
I denne lange perioden skjedde ingen alvorlege uhell på ekspedisjonane. Lundquist kjente farvatna og istilhøva ut og inn, han var ein myndig og respektert leiar. I 1958 berga han ein internasjonal polarekspedisjon på Nordaustlandet, etter at dei svenske fartya vart stoppa av ismassane. Kong Olav vitja Svalbard med kongeskipet i 1961. Det var vanskelege forhold med drivis på veg inn Isfjorden, islos Lundquist klarte å berga skipet ut fjorden i siste liten.