Waldemar C. Brøgger

Geolog, forskningsadministrator, kunnskapspolitiker, diplomat, institusjons-, museums-, og nasjonsbygger.

Året W.C. Brøgger ble født, 1851, var også året da P.A. Munch ga ut Det Norske Folks Historie, Ivar Aasen fikk statslønn etter å ha fullført Ordbog over det norske Folkesprog året før, Johan Sverdrup tok sete i Stortinget, og Ibsen opptrådte som søndagsskolelærer for arbeiderklassen, samtidig som Marcus Thrane ble arrestert for agitasjon. Industrialiseringen var godt i gang, og nasjonalfølelsen var i sterk vekst.

Waldemar Christopher Brøgger vokste opp i Møllergaten 2a, i arbeidslokalene til faren, boktrykker Brøgger. Brøgger & Christie trykte og gav ut avisen Illustrert Nyhedsblad, men gikk etterhvert over til å trykke akademiske verker og lærebøker, og boktrykkeren fikk snart en omgangskrets som inkluderte prominente medlemmer av Videnskaps-Selskabet og universitetsmiljøet.

1850-tallet skulle bli vitenskapens tiår, og dette visste boktrykkeren. Juristen Fredrik Peter Brandt og naturforskeren Michael Sars, far til både historikeren Ernst Sars og zoologen G. O. Sars ble begge venner av familien. Dette må ha påvirket den unge Waldemar Brøgger, som vokste opp blandt trykksverte, avhandlinger og akademiske artikler. I 1857 startet han på Christiania Borger- og Realskole, en skole som var regnet som borgerskapets handelskole, og i 1862 startet Brøgger på Christiania Kathedralskole i det som skulle bli det siste klassiske latinskole-kullet. Han bestemte seg for å ta artium og universitetsutdannelse. Her hadde unge Brøgger også geografi og historie, hvor han lærte om bergarter og mineralenes fordeling, noe som skulle bli hans akademiske karriere.

Zoologen Brøgger
Brøgger beundret Michael Sars, og bestemte seg tidlig for å prøve seg innen zoologi. I 1869 ble han immatrikulert ved universitetet og i 1870 tok han anden examen, som også skulle bli hans siste. Parallelt med studiet bestemte han seg for å begynne med marinbiologiske undersøkelser, og tilbrakte sommeren 1870 i Ålesund. Våren 1871 dro han til Drøbak for å studere det arktiske dyreliv, men fant raskt ut at han selv aldri ville bli den neste Linné eller Michael Sars. Grunnen til at Brøgger valgte zoologi var nok mye på grunn av Sars, men også fordi han ikke hadde anlegg for verken matematikk eller fysikk, fag han måtte kunne for å bli reallærer. Men den unge forskeren gikk lei zoologien. Brøggers liv var preget av følelser, han skrev dikt og var en utmerket musiker, men var også preget av sentimentalitet, nærtagenhet, irritabilitet, en rekke lidelser med psykosomatiske og hypokondriske tilsnitt. Hans liv skulle bli en sykdomshistorie, preget av forkjølelser, magevondt, katarr, kollapser, og lange opphold på sanatorier og kursteder rundt i Europa.

Geologen Brøgger
I 1871 møtte Brøgger professor Theodor Kjerulf (1825-1888), og dette vekket hans interesse for geologi. På denne tiden var bevisstheten om den nasjonale arv i sterk vekst, og professor Kjerulf var både patriot og geolog, samtidig som han tilhørte embedsmannskulturen, hvis storhetstid var på tur å ta slutt. Under Kjerulf lærte Brøgger om leirskifter, kalkstein, og fossiler. I sin akademiske karriere bygget Brøgger videre på Kjerulfs arbeide, og videreførte, utdypet, og overgikk Kjerulf på alle områder. Under Kjerulf møtte Brøgger også bergenseren Hans Henrik Reusch (1852-1922), som skulle bli hans venn for livet. Sammen med Reusch undersøkte Brøgger dannelsen av jettegryter, noe som førte til en avhandling som ble publisert i The Quarterly Journal of the Geological Society of London og Zeitschrift der Deutchen geologischen Gesellschaft. På denne tiden skulle han også oppdage Langesunds-mineralene, en oppdagelse som kom til å gjøre ham verdensberømt 17 år senere. W.C. Brøgger skrev om norsk naturs historie og landskapets utvikling, noe som satte norsk natur på verdenskartet.

Det virket som om han hadde funnet sitt forskningsfelt, og i 1881 fikk han stilling som professor ved Stockholms Högskola, hvor han i løpet av sine åtte år i stillingen bygde opp det geologiske instituttet til skolen. Brøgger ble senere professor i geologi og mineralogi ved universitetet i Christiania, en stilling Kjerulf hadde hatt før ham, og ble også universitetets første rektor i 1906.

Mannen bak Nansen
I 1887 besøkte Nansen Brøgger i Stockholm, og de ble gode venner. Etter Nansens Grønlandsekspedisjon argumenterte W.C. Brøgger for at Norge selv måtte finansiere Nansens neste ekspedisjon. Norge måtte investere i oppbyggingen av symbolsk kapital. Brøgger skrev sammen med Nordahl Rolfsen også den første biografien om Nansen, som ble utgitt før Nansens hjemkomst fra polferden. I boken vektla Brøgger og Rolfsen Nansens rolle som vitenskapsmann og helt, og vitenskapen ble fremstilt som en heroisk aktivitet. Brøgger hadde selv opplevd Nordenskiölds hjemkomst med Vega i 1880, og gjorde sitt for at Nansens hjemkomst skulle bli like spektakulær. Biografien bidro sterkt til å etablere Nansen som nasjonalhelt.

I 1896 opprettet Brøgger Fridtjof Nansens Fond til Vitenskapens Fremme, som ble Norges første forskningsråd. Brøgger forsto at en vitenskap som ikke mottok betraktelig økonomisk støtte, ville stagnere. Gjennom Nansenfondet og sin utrettelige vitenskapspolitiske virksomhet, skapte Brøgger gunstige vilkår for norsk vitenskap, og skaffet bevilgninger både fra myndigheter og private. For Brøgger ble vitenskapen en sivilisert kappestrid, hvor Norge var med på å kjempe om internasjonal prestisje. Brøgger var aldri selv i polhavet, selv om han ble med Fram-ekspedisjonen til Tromsø i 1893, men uten Brøggers vitenskapspolitiske engasjement og evne til å finne finansiering, hadde kanskje de norske polarekspedisjonene aldri funnet sted, og norsk vitenskap ville hatt karrigere kår.

Vitenskapens høvding
Brøgger skulle komme til å reforhandle vitenskapens rolle i den nye Venstre-staten, og gjennom presse, bokverk og foredrag spredte han kunnskap til en bred offentlighet. Historiker Halvdan Koht kalte Waldemar Brøgger høvdingen i norsk vitenskap, og Brøgger fikk også tilnavnet norsk vitenskaps Bismarck. Venstre-staten var ikke direkte antimodernistisk, men mot embedsmannskulturen. Vitenskapen sto derimot i fare for å bli tatt med i dragsuget, siden fremtredende forskere kom fra eller sympatiserte med denne kulturen. Takket være Brøgger vokste det vitenskapelige miljøet sammen med Venstres nasjonaldemokratiske prosjekt. Han sto også bak byggingen av De naturhistoriske museer på Tøyen; Zoologisk Museum, Botanisk Museum, Mineralogisk Geologisk-Museum og Paleontologisk Museum; samt Universitetets Aula og det som etterhvert skulle bli Nasjonalbiblioteket. Nationaltheateret ble fullført med penger fra premielotteriet Brøgger tok initiativ til i 1897, og lotteriet finansierte også Nidarosdomens gjenreisning og byggingen av Bergen Museum. Brøgger argumenterte også for opprettelsen av et ikke-statlig universitet i Bergen, og var rådgiver for opprettelsen av Bergensbanen. Fra 1906 til 1909 var Brøgger stortingsrepresentant, og satt i budsjettkomiteen. Her kunne han arbeide videre for å skaffe vitenskapen bedre økonomiske vilkår.

Waldemar Brøgger ble den fremste talsmannen for at kunnskapen måtte komme samfunnet til nytte; Norge måtte ta i bruk de naturressurser som fantes, og Brøgger ønsket å bygge et moderne Norge på fossekraft og bergverk.

Diplomaten Brøgger
I 1899 representerte Waldemar Christopher Brøgger det europeiske åndslivet i møtet med den russiske tsar, hvor han ga tsaren kulturadressen for Finlands sak. Brøgger ble på grunnlag av sin stilling som professor ved Stockholms Högskole Stortingets agent i Sverige, han var også initiativtaker til den hemmelige opplysningskomiteen, og ble også Norges utsending og forhandler i Sverige i 1905, hvor han bidro sterkt til en fredelig oppløsning av unionen med naboen i øst.

Brøgger mottok en rekke ordener og utmerkelser for sitt virke. Han ble i 1895 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og ble i 1902 forfremmet til kommandør med stjerne. I 1911 ble han tildelt storkorset av St. Olavs Orden «for videnskabelig fortjeneste og fortjeneste av Universitetet». Han fikk storkors av Finlands hvite roses orden, var kommandør av første klasse av den svenske Nordstjerneordenen og ridder av Dannebrogsordenen, samt kommandør av den franske Æreslegionen og av Italias kroneorden. Brøgger var innehaver av 1. klasse av Den prøyssiske krones orden og 2. klasse av den russiske Sankt Stanislaus-ordenen. På grunn av sitt sterke bidrag til forskningen ble Brøgger også utnevnt til æresdoktor ved en rekke europeiske universiteter på sine eldre dager. Brøggerhalvøya, Brøggerbreane og Brøggertinden på Spitsbergen er også oppkalt etter W.C. Brøgger. Brøgger døde den 17. februar 1940, 88 år gammel.

Litteratur
Eriksen, Anne 2004: Polarheltene – minner og monumenter, i Norsk polarhistorie, bind I – Ekspedisjonene. Oslo.
Friedman, Robert Marc 2004: Nansenismen, i Norsk polarhistorie, bind II – Vitenskapene. Oslo.
Fulsås, Narve 2004: «En æressag for vor nation», i Norsk polarhistorie, bind I – Ekspedisjonene. Oslo.
Hestmark, Geir 1999: Biografien Vitenskap og nasjon - Waldemar Christopher Brøgger 1851-1905. Oslo.
Hestmark, Geir 2004: Kartleggerne, i Norsk polarhistorie, bind II – Vitenskapene. Oslo.
Norsk biografisk leksikon, bind II. Oslo.

Lenker
TV-program 2005: Tre menn og et glansbilde. NRK. Finnes på:
http://www.norsknettskole.no/av/view.cgi?&link_id=0.7257

Biografi hos Naturhistorisk museum:
http://www.nhm.uio.no/om-museet/historikk/brogger/

Artikkelen om Brøgger i Norsk historisk leksikon på nett:
http://www.nhm.uio.no/om-museet/historikk/brogger/biografi.html

Brøgger som mineralog og berggrunnsgeolog:
http://www.nhm.uio.no/om-museet/historikk/brogger/berggrunn.html

Brøgger som paleontolog:
http://www.nhm.uio.no/om-museet/historikk/brogger/paleontolog.html

Brøgger som folkeopplyser:
http://www.nhm.uio.no/om-museet/historikk/brogger/folkeopplyser.html

Brøggers bibliografi:
http://www.nhm.uio.no/om-museet/historikk/brogger/bibliografi.html