1898-1902

Fram II (Sverdrup)

Den andre Framekspedisjonen
Av Vidar Bjørnsen  

Den andre Framekspedisjonen 1898–1902 ble ledet av Otto Sverdrup (1854-1930), mannen som i samtiden ble kalt ”The King of Arctic Navigators”. Sverdrup hadde vært kaptein under den første Framekspedisjonen 1893–1896, ledet av Fridtjof Nansen (1861-1930). Etter Frams sensasjonelle hjemkomst fra Arktis i 1896, foreslo Nansen å bruke skuta til en ny vitenskapelig ekspedisjon. Nå var det geografiske siktemålet de uutforskede områdene nord på Grønland, og Sverdrup ble utpekt som ekspedisjonens naturlige leder. Hvis anledningen bød seg, skulle Nordpolen erobres med hundesleder.Den andre Framekspedisjonen var nesten fullfinansiert av bryggeribrødrene Amund og Ellef Ringnes og Axel Heiberg. Utgiftene beløp seg til bortimot 220 000 kroner, der Stortinget bidrog med beskjedne 20 000 til reparasjoner og ombygging av Fram. Som i den første Framekspedisjonen ble båtbygger Colin Archer sentral i planleggingen, da han fikk ansvaret for ombyggingen av skuta.
Av ekspedisjonens besetning på 16 var det fire vitenskapsmenn. Per Schei var med som geolog, mens Gunnar Isachsen var kartograf. Dansken Edvard Bay stod for den zoologiske ekspertisen, og svensken Herman G. Simmons var botaniker. ”Altmuligmannen” Sverre Hassel var også med - i 1911 var en av de fem som først kom til Sørpolen.
  
På vei mot Grønland ble kryssingen av Atlanterhavet preget av sjøsyke - Fram var ikke konstruert for lange turer i åpent hav. Etter å ha tatt om bord hunder i Diskobukta på Grønland la Fram ut i Baffinbukta med kurs for Smith Sound og Kane Basin. Vanskelige isforhold denne sommeren hindret skuta i å komme gjennom, og ekspedisjonen måtte ta første overvintring i Smith Sound. Ekspedisjonen tok da fatt på utforskningen av den ukjente polarøya Ellesmere Land. Med en størrelse på ca. 200 000 km², nesten 2/3 av Norges areal, var det en stor oppgave de påtok seg. På en av sledeekspedisjonene møtte Sverdrup tilfeldigvis den kjente polarforskeren Robert Peary, som i 1909 ble første mann på Nordpolen. Peary var ikke særlig glad over å treffe en konkurrent i ”sitt eget revir” i kappløpet mot Nordpolen. Sverdrup var på sin side ikke fremmed for tanken på en rask sledeekspedisjon til Nordpolen fra nordspissen av Grønland, der planen var å reise et overvintringshus. Men Sverdrup ombestemte seg, og det er usikkert om valget skyldes vanskelige isforhold i Smith Sound eller en konfrontasjon med Peary. Det var en stor skuffelse for Sverdrup å gi opp målet om å utforske den nordligste delen av Grønland. Han siktet nå mot vestkysten av Ellesmere Land og de fremmede områdene enda lengre vest. Peary så imidlertid på ”Fram” som en base for et norsk forsøk på å erobre Nordpolen. Etter møtet med Sverdrup startet han sitt fremstøt desperat tidlig, som endte med amputasjon av sju forfrosne tær.

Da våren kom startet kartleggingen for fullt. Sverdrup krysset Ellesmere Land sammen med zoologen Bay, en strabasiøs tur som tok tre uker. En av de andre sledeekspedisjonene endte derimot i en tragedie. I juni 1899 skjøt ekspedisjonens lege Johan Svendsen seg selv etter fire ensomme dager i teltet. Det viste seg senere at han hadde misbrukt morfin og kokain fra medisinlageret. I Svendsens notater stod det skrevet: ”Jeg har i sørgelig Grad overvurdert mig selv. Tror det er en Fordel for Expeditionen at blive meg kvit”. Livet i isødet var tøft og kunne være en stor påkjenning.  Frams andre vinterhavn var i Jones Sund i fjorden ekspedisjonen døpte til Havnefjord. Her fortsatte de kartleggingstoktene og de vitenskapelige undersøkelsene. Tiden ble også brukt til jakt, som var en viktig beskjeftigelse under hele ekspedisjonen. I tillegg arbeidet man med å reparere og forbedre utstyret. Oppfinnsomheten var stor - de konstruerte for eksempel en ny og bedre primus. Et nytt ”alt-i-ett” kokekar som samtid smeltet snø til drikkevann, viste seg også praktisk. Enda bedre mottatt ble det nyutviklede teltet med dobbel duk, som fjernet det irriterende problemet med riming fra taket.

Det ble likevel en dyster vinter. Det andre dødsfallet på tre måneder skapte både sorg og frykt. I en alder av 27 år døde altmuligmannen Ove Braskerud av lungebetennelse i oktober 1899. Flere var syke denne vinteren. Og våren kom med mer problemer. Det oppstod brann på dekk, der mange parafininnsatte kajakker brant opp. Situasjonen var kritisk da man rakk å fjerne kruttbeholdningen før det smalt. Med bøttevis av smeltevann fra store dammer på isen ble brannen slukket før en stor tank med sprit på dekk tok fyr. Kun tilfeldigheter gjorde at skuta og viktig utstyr ble berget, og at mannskapet reddet livet.  Etter hvert ble Sverdrup opptatt av et nytt mål – oppdagelsen av Nordvestpassasjen. På 300 år hadde ingen klart å finne denne seilingsruten. For Sverdrup ble det også mest med tanken. Sledeekspedisjonene sommeren 1900 var meget strevsomme; tårnhøye skrugarder, snøfonner og fjellvegger gjorde fremdriften vanskelig. Mannskapet holdt likevel fram med utforskningen og kartleggingen. Sammen med Ivar Fosheim dro Sverdrup på en lang sledeekspedisjon der en ny øy ble oppdaget. Øya ble døpt Axel Heiberg Land etter en av ekspedisjonens sponsorer. Sverdrup og Fosheim nådde 81. grader nordlig bredde på denne ferden. Hassel og Isachsen hadde derimot lagt kursen over havisen mot vest. De nådde en ukjent øy som også ble oppkalt etter en sponsor, Amund Ringnes Land.

Den påfølgende vinteren frøs Fram fast i isen i Gåsefjorden sørvest på Ellesmere Land, ekspedisjonens tredje overvintring. Dette skulle være siste overvintring, så stemningen var god. Livet fortsatte som før. Selv om mange opp gjennom polarhistorien hadde omkommet av skjørbuk, unngikk den andre Framekspedisjonen denne fryktinngytende sykdommen. Det ferske kjøttet som jakten innbrakte ga et rikt tilskudd av C-vitaminer. Den kaldeste temperaturen ble oppnådd denne vinteren, i underkant av 50 kuldegrader. Dette skapte frykt for at skuta ikke ville komme løs fra den tjukke isen til sommeren. Iskoss, skrugarder, nysnø, fokk og tåke gjorde i tillegg sledeekspedisjonene svært utfordrende. Det var heller ikke greit å være hund under disse forholdene. Kulden gikk ut over hundepotene, og et eksperiment med hundesko av seilduk løste bare problemet et stykke på vei.  De største geografiske oppdagelsene denne våren stod Isachsen og Hassel for. Under en lang sledeekspedisjon støtte de på ytterligere to nye, store øyer. Den ene tok de seg bare tid til å navngi Kong Christian Land etter danskekongen. På den andre øya – som ble oppkalt etter Ellef Ringnes – ble hele kystlinjen kartlagt. Med tanke på øyas størrelse på over 10 000 km² var dette en imponerende bragd. I løpet av den to måneders lange sledetokten oppdaget Isachsen og Hassel mer nytt land enn det noen av de andre sledeferdene hadde gjort.

Sommeren 1901 skjedde det som ikke skulle skje – Fram kom ikke ut av den dels metertykke isen. Sverdrup forsøkte å sprenge en vei ut fra isen, men uten hell. I slutten av august var alt håp om å komme løs, ute. Ekspedisjonen måtte finne seg i nok en overvintring i dette øde polarlandskapet. Neste sommer lyktes de med å komme seg løs, og ekspedisjonen kunne vende trykt hjem til Norge igjen i 1902.  Selv om det vitenskapelige arbeidet ikke fungerte helt som det skulle under ekspedisjonen, ble en stor mengde forskningsmateriale samlet inn. Over 50 000 prøver ble tatt med hjem. En blanding av norske, svenske, danske, russiske, engelske og tyske forskere stod bak bearbeidingen. I motsetning til den første Framekspedisjonen var man nå mye mer tilbøyelig for faglig samarbeid over landegrensene, noe som var et uttrykk for internasjonaliseringen av vitenskapen. Forklaringen ligger også i at bearbeidingen stort sett foregikk etter unionsoppløsningen fra Sverige i 1905. Resultatene ble publisert i 39 avhandlinger fra 1904 til 1926 i den nyopprettede skriftserien ”Report of the Second Norwegian Arctic Expedition in the ’Fram’ 1898–1902”. Fra begynnelsen av var geologen Schei sekretær i dette publiseringsarbeidet, og da han døde i 1905 overtok botanikkprofessor Wille ansvaret for redaksjonen. Det at 34 forskere deltok i bearbeidingen av materialet, viser at spesialisering var blitt nødvendig for vitenskapens videre utvikling. For eksempel innen botanikk fikk blomsterplanter, moser, lav, sopp, alger og fossile planter egne avhandlinger, det samme fikk de ulike dyreklassene krepsdyr, sjøedderkopper, mollusker, armføttinger, spretthaler, fisk, maneter, kråkeboller og sjøstjerner, svamper, insekter og edderkopper. Også forskjellige deler av den fossile fauna ble behandlet av flere vitenskapsmenn i separate avhandlinger. 

Litteratur:
Hestmark, Geir: ”Kartleggerne”, i Drivenes, Einar-Arne og Harald Dag Jølle: Norsk polarhistorie, bind 2, Oslo 2004.Næss, Atle: ”De tre store”, i Drivenes, Einar-Arne og Harald Dag Jølle: Norsk polarhistorie, bind I, Oslo 2004.