Vi jobber på spreng for å oppdatere oss med nytt innhold og design, og vi skal også sørge for at nettsiden er universelt utformet. Ny side lanseres medio 2023. Tilgjengelighetserklæring

Banner forside, Norsk Polarhistorie

Ekspedisjoner i Antarktis

1898-1900

British Antarctic Expedition

Allerede på turen hjemover med “Antarctica” begynte Borchgrevink å planlegge sin egen vitenskapelige ekspedisjon. Ekspedisjonen skulle gå i land ved Kapp Adare og forsøke å overvintre der, undersøke barrieren og kontinentet innover og langs kysten, og foreta meteorologiske, geologiske og biologiske undersøkelser.

I 1898 var ekspedisjonen klar til avgang fra Christiania, med skipet “Southern Cross”.

Seilskuta Southern Cross fastfrosset i isen.


Verdifulle vitenskapelige resultater, første magnetiske observasjoner på fastlandet, det beste fotomaterialet fra noen polarekspedisjon til da.

Vinterkvarteret ble opprettet på 71°80 s. br. Det ble i løpet av vinteren foretatt en rekke vitenskapelige iakttakelser, særlig meteorologiske og magnetiske. De reiste langs den store isbarriéren og kunne konstantere at den hadde trukket seg betydelig tilbake sin Ross' tid.

Carsten Borchgrevink foretar teodolittmåling

Oppdaget startstedet for Amundsens suksess 11 år senere, Hvalbukta, her kunne skipet legge til iskanten og man kunne komme op på breen. På en sledetur satte han ny rekord for nærmest sydpolen. Han nådde 78° 50' S, 75 km nærmere Sydpolen enn Ross den 17.februar 1900. Hvalbukten er senere blitt det klassiske utgangspunktet for ekspedisjoner sydover: Roald Amundsens, den japanske ekspedisjon, Byrds to ekspedisjoner og Ellsworth og Balchens.

Foruten Borchgrevink selv, besto ekspedisjonen av følgende medlemmer:

 Medlemmer av overvintringslaget:Mannskapet på “Southern Cross”: 

William Colbeck - magnetisk observatør og kartograf (England)
Herluf Kløvstad - lege (Norge)
Louis Bernacchi - astronom og fysiker (Australia)
Anton Fougner - vitenskapelig assistent (Norge)
Hugh Evans - zoolog-assistent (England)
Nicolaj Hanson - zoolog og preparant (Norge)
Kolbein Ellefsen - assistent og kokk (Norge)
Ole Must - ansvarlig for hundene (Norge)
Persen Savio - ansvarlig for hundene (Norge)

Bernhard Jensen - kaptein (Norge)
Jørgen Petersen - styrmann (Norge)
Hans Hansen - annenstyrmann (Norge)
Christian Olsen - førstemaskinist (Norge)
Julius Johannesen - annenmaskinist (Norge)
Hans Ulis - tømmermann (Norge)
Lars Andersen - stuert (Sverige)
Klement Klementsen - båtsmann (Norge)
Johannes Johnsen
Franz J. Magnussen
Oscar M. Bjarko
Ingvard Samuelsen
Hans J. Johnson
Johan A. Andersen
Olof Larsen
Lars A. Larsen
Adolf M. Karlsen
Carl H. J. Been
Axel Johansen
Karl Brynhildsen


Savio og Must

Anton Fougner

Bernard Jensen


Southern Cross” forlot Christiania 30. juli 1898. Fem dager senere var skuta i London, hvor fem av ekspedisjonsmedlemmene samt 90 hunder ble tatt ombord. Avreisen fra London fant sted 30. august. Turen gikk sydover via Madeira, Santa Cruz og St.Vincent, og den 23. september passerte “Southern Cross” ekvator. Ekspedisjonen var fremme i Hobart, Tasmania 28. november, og ble værende her frem til 18. desember. Den 31. gikk skuta inn i pakkisen.

12. januar passerte ekspedisjonen Ballenyøyene, og etter noen uker med liten fremdrift grunnet vanskelige isforhold og dårlig vær gikk “Southern Cross” den 17. februar inn og ankret opp i Robertsonbukten, som ligger sydvest for Kapp Adare.

I slutten av måneden var overvintrernes utstyr brakt i land og de to medbrakte hyttene var satt opp og fortøyd til bakken. 2. mars satte “Southern Cross” kursen nordover igjen. Etter at hyttene, den ene til beboelseshus, den andre til oppbevaring av proviant og utstyr, var satt i stand innvendig, satte ekspedisjonen opp et magnetisk observatorium og en termometerkasse. Dermed kunne daglige meteorologiske observasjoner begynne.

I løpet av mars begynte ekspedisjonen å utforske området rundt leiren, og i midten av april dro Borchgrevink ut på den første lengre kartleggingsturen med slede, sammen med tre andre ekspedisjonsmedlemmer.

Den 15. mai forsvant solen, og vinteren satte inn. Tiden gikk med til daglige vitenskapelige observasjonene, og til å utforske dyrelivet i området. I perioden 4. til 14. juni ble det foretatt termografiske målinger fra toppen av Kapp Adare.

I juli ble det arrangert en kortere sledetur til østsiden av Kapp Adare, og en til vestsiden, som varte i 10 dager. I løpet av denne turen oppdaget ekspedisjonen blant annet en øy som fikk navnet “Hertugen av Yorks Øy”. Her bestemte Borchgrevink at det skulle opprettes en fast stasjon, og 14. august sendte han ut en ekspedisjon under ledelse av Bernacchi, med ordre om å bygge en stenhytte på øya, som kunne benyttes til å bo i over lengre tid. Etter en tid fulgte også Borchrevink og fire andre ekspedisjons-medlemmer etter, for å hjelpe til med hyttebyggingen. Da stenhytten var ferdig, ble det foretatt flere sledeturer herfra.

Borchgrevink var tilbake i hovedleiren 4. oktober, og her fant han zoologen Hanson i en slett forfatning. Hanson hadde aldri helt kommet seg etter et tyfusanfall på nedturen med “Southern Cross”, og hadde blitt gradvis verre i løpet av vinteren. Han døde 15. oktober og ble gravlagt den 20. Etter obduksjon fastslo dr. Kløvstad at dødsårsaken var tarmslyng. Borchgrevink var imidlertid overbevist om at den egentlige og utløsende årsaken til Hansons død var mangelsykdommen beri-beri.

I løpet av våren dro ekspedisjonen ut på to sledeturer: I november undersøkte de området sydøst for Kapp Adare, og i desember dro de til Yorkøya og til Geikielandet, hvor det blant annet ble gjort funn av insekter. Også ved hovedleiren kunne ekspedisjons-medlemmene foreta en rekke biologiske undersøkelser, etter hvert som pingvinene kom tilbake etter vinteren.

27. januar kom “Southern Cross” tilbake til Robertsonbukten, og i løpet av kort tid var nedpakkingen av proviant og utstyr i gang. 2. februar var alle ombord, og avreisen kunne begynne. Før “Southern Cross” dro nordover igjen var imidlertid planen å reise sjøveien ennå et stykke sydover.

“Southern Cross” nådde barrieren 10. februar. Den 11. passerte ekspedisjonen det sydligste punktet Sir James Clark Ross, med skipene “Erebus” og “Terror”, hadde nådd i 1841. “Southern Cross” befant seg nå med andre ord på en sydligere breddegrad enn noe annet skip hadde vært.

16. februar tok Borchgrevink med seg Colbeck og Savio på en kartleggingstur innover barrieren. Dagen etter, etter å ha nådd 78°50’ sydl. br. 164°33’ vestl.l., vendte de tilbake til “Southern Cross”. Isforholdene var nemlig så vanskelige at faren for at skuta måtte overvintre i isen hindret dem i å trenge lenger innover i barrieren.

“Southern Cross” lettet anker 18. februar, og satte kursen nordover. Skuta nådde Aucklandsøyene 21. mars, og Stewartøyene 30. mars. Borchrevink var tilbake i Hobart med damperen “Mokoai” 6. april, mens “Southern Cross” kom etter den 16 april. Herfra reiste Borchrevink hjemover med damperen “Australia”, og ankom London fem uker senere. “Southern Cross” var fremme i London 29. oktober. Underveis hadde skutas førstestyrmann Jørgen Pedersen dødd, formodentlig av samme sykdom som Nicolaj Hanson.

Kilder:
Borchgrevink, Carsten: Nærmest Sydpolen, Kristiania 1905.
Borchgrevink, Carsten: Das Festland Südpol. Die Expedition sum Südpolarland in den Jahren 1898-1900, Breslau 1901.

Carsten Borchgrevink

Carsten Borchgrevink som sitter i en lugar og studerer forskjellige prøver av stein.


Kart over Antarktis


Menn på hyttetaket, nyttår 1900


Tegning over rommene i hytten


Kart over Antarktis. Alle foto: Norsk Polarisntitutt