Southern Cross” forlot Christiania 30. juli 1898. Fem dager senere var skuta i London, hvor fem av ekspedisjonsmedlemmene samt 90 hunder ble tatt ombord. Avreisen fra London fant sted 30. august. Turen gikk sydover via Madeira, Santa Cruz og St.Vincent, og den 23. september passerte “Southern Cross” ekvator. Ekspedisjonen var fremme i Hobart, Tasmania 28. november, og ble værende her frem til 18. desember. Den 31. gikk skuta inn i pakkisen.
12. januar passerte ekspedisjonen Ballenyøyene, og etter noen uker med liten fremdrift grunnet vanskelige isforhold og dårlig vær gikk “Southern Cross” den 17. februar inn og ankret opp i Robertsonbukten, som ligger sydvest for Kapp Adare.
I slutten av måneden var overvintrernes utstyr brakt i land og de to medbrakte hyttene var satt opp og fortøyd til bakken. 2. mars satte “Southern Cross” kursen nordover igjen. Etter at hyttene, den ene til beboelseshus, den andre til oppbevaring av proviant og utstyr, var satt i stand innvendig, satte ekspedisjonen opp et magnetisk observatorium og en termometerkasse. Dermed kunne daglige meteorologiske observasjoner begynne.
I løpet av mars begynte ekspedisjonen å utforske området rundt leiren, og i midten av april dro Borchgrevink ut på den første lengre kartleggingsturen med slede, sammen med tre andre ekspedisjonsmedlemmer.
Den 15. mai forsvant solen, og vinteren satte inn. Tiden gikk med til daglige vitenskapelige observasjonene, og til å utforske dyrelivet i området. I perioden 4. til 14. juni ble det foretatt termografiske målinger fra toppen av Kapp Adare.
I juli ble det arrangert en kortere sledetur til østsiden av Kapp Adare, og en til vestsiden, som varte i 10 dager. I løpet av denne turen oppdaget ekspedisjonen blant annet en øy som fikk navnet “Hertugen av Yorks Øy”. Her bestemte Borchgrevink at det skulle opprettes en fast stasjon, og 14. august sendte han ut en ekspedisjon under ledelse av Bernacchi, med ordre om å bygge en stenhytte på øya, som kunne benyttes til å bo i over lengre tid. Etter en tid fulgte også Borchrevink og fire andre ekspedisjons-medlemmer etter, for å hjelpe til med hyttebyggingen. Da stenhytten var ferdig, ble det foretatt flere sledeturer herfra.
Borchgrevink var tilbake i hovedleiren 4. oktober, og her fant han zoologen Hanson i en slett forfatning. Hanson hadde aldri helt kommet seg etter et tyfusanfall på nedturen med “Southern Cross”, og hadde blitt gradvis verre i løpet av vinteren. Han døde 15. oktober og ble gravlagt den 20. Etter obduksjon fastslo dr. Kløvstad at dødsårsaken var tarmslyng. Borchgrevink var imidlertid overbevist om at den egentlige og utløsende årsaken til Hansons død var mangelsykdommen beri-beri.
I løpet av våren dro ekspedisjonen ut på to sledeturer: I november undersøkte de området sydøst for Kapp Adare, og i desember dro de til Yorkøya og til Geikielandet, hvor det blant annet ble gjort funn av insekter. Også ved hovedleiren kunne ekspedisjons-medlemmene foreta en rekke biologiske undersøkelser, etter hvert som pingvinene kom tilbake etter vinteren.
27. januar kom “Southern Cross” tilbake til Robertsonbukten, og i løpet av kort tid var nedpakkingen av proviant og utstyr i gang. 2. februar var alle ombord, og avreisen kunne begynne. Før “Southern Cross” dro nordover igjen var imidlertid planen å reise sjøveien ennå et stykke sydover.
“Southern Cross” nådde barrieren 10. februar. Den 11. passerte ekspedisjonen det sydligste punktet Sir James Clark Ross, med skipene “Erebus” og “Terror”, hadde nådd i 1841. “Southern Cross” befant seg nå med andre ord på en sydligere breddegrad enn noe annet skip hadde vært.
16. februar tok Borchgrevink med seg Colbeck og Savio på en kartleggingstur innover barrieren. Dagen etter, etter å ha nådd 78°50’ sydl. br. 164°33’ vestl.l., vendte de tilbake til “Southern Cross”. Isforholdene var nemlig så vanskelige at faren for at skuta måtte overvintre i isen hindret dem i å trenge lenger innover i barrieren.
“Southern Cross” lettet anker 18. februar, og satte kursen nordover. Skuta nådde Aucklandsøyene 21. mars, og Stewartøyene 30. mars. Borchrevink var tilbake i Hobart med damperen “Mokoai” 6. april, mens “Southern Cross” kom etter den 16 april. Herfra reiste Borchrevink hjemover med damperen “Australia”, og ankom London fem uker senere. “Southern Cross” var fremme i London 29. oktober. Underveis hadde skutas førstestyrmann Jørgen Pedersen dødd, formodentlig av samme sykdom som Nicolaj Hanson.
Kilder:
Borchgrevink, Carsten: Nærmest Sydpolen, Kristiania 1905.
Borchgrevink, Carsten: Das Festland Südpol. Die Expedition sum Südpolarland in den Jahren 1898-1900, Breslau 1901.
|  Carsten Borchgrevink
 Carsten Borchgrevink som sitter i en lugar og studerer forskjellige prøver av stein.
 Kart over Antarktis
 Menn på hyttetaket, nyttår 1900
 Tegning over rommene i hytten
 Kart over Antarktis. Alle foto: Norsk Polarisntitutt |
