Vi jobber på spreng for å oppdatere oss med nytt innhold og design, og vi skal også sørge for at nettsiden er universelt utformet. Ny side lanseres medio 2023. Tilgjengelighetserklæring

Banner forside, Norsk Polarhistorie

Fire færøyske skippere på tur i Longyearbyen

Longyearbyen 1936.  Foto: Adolf Hoel, Norsk Polarinstitutts bildearkiv

 

Av Ann Kristin Balto / Norsk Polarinstitutt 

Året er 1936, og de færøyske skippere har fått landhyre, og er lystig på vei ned hovedgata i Longyearbyen med sine nyinnkjøpte kart fra Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser. Ikke mange år etter er hele denne bebyggelsen borte, og i dag står bare tuftene igjen.

Longyearbyen er det administrative sentrum på Svalbard, og er i dag et moderne samfunn med offentlig forvaltning, en bred servicesektor, museer, butikker og kafeer. Longyearbyen har en fortid som industrisamfunn, med kulldrift som den bærende næringa som strekker seg tilbake til begynnelsen av 1900-tallet. Den første tida var preget av kampen om kullressursene, med mange ulike selskaper som annekterte områder for å kunne utvinne mineraler. Dette skulle nesten utvikle seg til å bli en krig. Amerikaneren John Munroe Longyear gikk i bresjen med sitt selskap Arctic Coal Company, som satte i gang kullutvinning og oppbygginga av det som skulle bli Longyearbyen.

Etter at anneksjonskrigen var over skulle også Andre verdenskrig utspille seg på Svalbard. Det ble en krig om å sette ut værstasjoner på Svalbard, da det ble for risikabelt å ha værskip ute på havet. Landstasjoner ville være sikrere. Befolkninga på Svalbard ble evakuert, og Longyearbyen ble stående tom. De allierte etablerte likevel en liten styrke i Barentsburg, noe som førte til at tyskerne iverksatte operasjon «Zitronella» og sendt nordover sine slagskip Tirpitz og Scharnhorst som skjøt Longyearbyen i brann. Longyearbyen ble gjenoppbygd etter andre verdenskrig, men ikke denne gata med de stolte færøyske skippere som er på bildet fra 1936.