Spanskesyken på Svalbard

Det første signalet om at epidemien hadde funnet veien over Nordishavet, kom 8. juli 1918 i dagboken til ingeniør Sigurd Westby i Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S: «Spanskesyken herjer i Norge nu. Vi har endel 'forkjølelser', som vel kanskje er forløpere for en angrep her også.» Westby skulle få rett. 27. juli skrev han: «Men nå begynder Spansken å melde seg for alvor, foreløbig 12 sykmeldte.» Dagen etter var det 14 nye sykemeldinger. Neste dag var det bare et par og tjue mann i gruven, 50 mann måtte til legen om kvelden. Nattskiftet på lastingen måtte innstilles, og slik fortsatte det. I noen dager var alt kaotisk. «Spanskesyken grasserer,» heter det i et telegram fra gruvekontoret til selskapets avdelingskontor i Tromsø. Mer medisiner måtte sendes snarest! Legen som fikk alt dette å hanskes med, var for øvrig Nils Haldorsen Lønningdal (1885–1948).

5. august gikk det telegram fra Longyear City til hovedkontoret i Kristiania: «Epidemien i tilbakegang begynder lastning fra idag omtrent endnu femti procent fraværende.» Så – tre dager senere – kom likevel det første dødsfallet. Det var den 19 år gamle gruvearbeideren Hedman Karlsen fra Mo i Rana som bukket under av lungebetennelse etter spanskesyken. Han hadde kommet opp med D/S «Yngve» i midten av juni. I et nytt telegram 9. august fikk hovedkontoret beskjed om Karlsens død. Telegrammet har følgende sluttord: «Han telegraferte søndag 'Litt syk haaber det bedre' til Alfred Karlsen Næset Grønfjeld Mo i Ranen stop. Vi har nu telegrafert samme adresse Hedman Karlsen døde stille igaar eftermiddag av lungebetændelse arbeidskamerater og overordnede sender Dem deltagende hilsener stop. Konferer familien angaaende hjemsendelse eller begravelse her.»