Sysselmannen på Svalbards vanskelige barndom

Overvintringsspørsmålet hadde man altså funnet en løsning på. Men det var egentlig bare et nytt «lappeteppe» av en ordning man gikk i gang med. 24. juni var overrettssakfører Egil Lund i Tromsø blitt konstituert som sysselmannsfullmektig inntil videre. Lønnen var kr 6 300 per år, og det skulle følge med fri bolig. Allerede 3. juli var Lund på plass i Longyearbyen. Han hadde med seg sin kone oppover. I slutten av august tok han i et tjenestebrev til Bassøe opp et par ting han mente ikke var blitt riktig. For det første var boligspørsmålet ikke blitt ordnet på en skikkelig måte. Lund hadde sett for seg i alle fall to rom og kjøkken, og dermed mulighet for å føre egen husholdning, men slik ble det ikke. Han og hans kone ble trangt innkvartert og måtte innta sine måltider i Store Norskes funksjonærmesse. Han følte seg også lurt med hensyn til varigheten av stillingen han hadde fått. Den skulle utlyses og besettes videre i åpen konkurranse, var han blitt fortalt, men nå var i mellomtiden den senere så berømte Helge Ingstad blitt konstituert som ny sysselmannsfullmektig. Ingstad var blitt «headhuntet» til stillingen etter et kortvarig opphold som konstituert norsk sysselmann over Eirik Raudes Land på Øst-Grønland, som var blitt okkupert av norske fangstfolk i 1931. I april 1933 ble imidlertid den norske okkupasjonen kjent rettsstridig og ugyldig av den internasjonale domstolen i Haag og landet tilkjent Danmark.

Det var bare for Lund å godta den vending fullmektigsaken hadde tatt. Om høsten var det
vaktskifte i Longyearbyen: Lund og hans kone reiste ned, mens Ingstad kom opp som
overvintrende sysselmannsfullmektig. Om dette kan vi lese i boken Oppdagelsen av det nye land: «Det var enkle forhold han møtte der. Bortetter det nakne land under fjellene lå spredte klynger av lave, værslitte hus og på en høyde en liten hvit kirke. Det var Store Norske Spitsbergen Kulkompani som hadde hånd over det meste som menneskene om vinteren trengte til livets opphold. Ja, endog vannforsyningen ordnet selskapet med. Det ble saget is på et lite vann et stykke utenfor byen og fraktet frem til tønner foran husene. Det var bare én doktor for ca. åtte hundre mennesker, han var ganske ung, men drivende dyktig, og det var også hans sykesøster Camilla.»

Den selvstendige sysselmannsstillingen gjenopprettes

Sommeren 1934 var det Ingstads tur til å bli avløst i Longyearbyen. Og det var Egil Lund som på ny steppet inn som fullmektig. Tidlig i oktober var Ingstad på plass igjen for ny overvintring. I løpet av kort tid var altså tre forskjellige personer involvert i sysselmannsjobben: Bassøe, Ingstad og Lund. Dette ga ingen kontinuitet, og var selvsagt også en tungvint løsning. Vinteren 1934–35 skulle imidlertid bli den siste på denne måten. Myndighetene hadde nå innsett at ordningen med at sysselmannen ikke selv oppholdt seg på Svalbard var utilfredsstillende, og fra 1. juli 1935 ble den selvstendige sysselmannsstillingen fra 1925–28 endelig gjenopprettet. Som en midlertidig løsning ble Helge Ingstad, som jo allerede var på Svalbard, konstituert i stillingen. Ingstad hadde for øvrig flyttet inn i nyoppført sysselmannsbolig i Longyearbyen noen måneder tidligere. Han kom da fra en tilværelse som leietaker hos bergmesteren. Det evige husspørsmålet var dermed brakt ut av verden.

Fylkesmann Bassøe kunne nå omsider takke for seg som Svalbards administrator, og han heftet ikke med å rydde bordet etter seg. Allerede 2. juli sendte han «i særskilt pakke de her beroende arkivsaker» til Ingstad i Longyearbyen. Noen uker senere var det Ingstad som måtte rydde bordet. Ved kongelig resolusjon 23. august 1935 ble nemlig sysselmannen fra 1932–33, Wolmer Tycho Marlow, utnevnt til sysselmann på Svalbard. Han tiltrådte stillingen 1. september. Ingstad hadde senere en kort gjesteopptreden som konstituert sysselmann i 1947. Marlow ble sammen med den øvrige norske befolkningen på Svalbard evakuert til Storbritannia i september 1941. Han tok avskjed som sysselmann 1. juli 1942. Egil Lund fikk en karriere innen politiet. Etter krigen finner vi ham som politimester ved Sarpsborg politikammer, senere ble han politimester i Larvik.