Forutsetninger for Antarktistraktaten

Gjennomføringen av IGY kan uten videre karakteriseres som den viktigste enkeltbegivenhet i utviklingen av det antarktiske internasjonale samarbeidsmønster, inkludert selve Antarktistraktaten. Dette gjelder både med hensyn til (1) forutsetningene for inngåelsen av traktaten (tilretteleggelse); (2)  traktatens tilblivelse (prosess); og  (3) dens innhold,  - prinsipielt såvel som materielt (virksomheter).

IGYs essensielle karakteristika er blitt beskrevet stikkordmessig som følger:

• Tiltakets ukompliserte organisasjon
• Dets fleksibilitet mht. å møte nye muligheter
• Dets frihet fra politiske sidebetraktninger
• Dets appell til nasjonal stolthet
• Den ånd som preget tiltaket

Fremfor alt må imidlertid bemerkes at IGY var et forskerdrevet (dvs. i utgangspunktet ikke politisk) initiativ. Initieringen av prosjektet skjedde på en måte som skulle få skjellsettende virkninger både for gjennomføringen av IGY isolert sett, men også for den videre utviklingen av det bredere og institusjonaliserte antarktiske samarbeidsmønster. I så måte skal følgende fremheves:

• Prosjektets initiativtager ICSU  (International Council of Scientific Unions) nedsatte en spesialkomité CSAGI (Comité Spéciale de l’Année Géophysique Internationale) for å forestå den praktiske gjennomføring av tiltaket.
• Det såkalte ”gentlemen’s agreement”: En underhåndsforståelse om at intet som ble foretatt i forbindelse med IGY skulle ha noen innvirkning på suverenitetsforholdene i Antarktis. Forståelsen fremkom som følger:
  Ved CSAGIs møte i Paris 6.-10. juli 1955 ble franskmannen Laclavère valgt til president, og følgende uttalelse énstemmig vedtatt: ”The Antarctic Conference (dvs. CSAGI-møtet – min anm.) entirely endorses M. Laclavère’s statement of purposes of the opening session, and specifically his affirmation that the over-all aims of the Conference are entirely scientific”.

Når IGY kunne bli en slik suksess som tilfellet ble – og da spesielt med hensyn til prosjektets videre konsekvenser for den politiske og folkerettslige utvikling i Antarktis – må ytterligere to forhold påpekes, - henholdsvis den politiske kontekst og de praktiske/forskningsmessige hensyn.

Den politiske kontekst – sporet frem mot ”en traktat for Antarktis”:  
Bakteppet  -  faren og frykten for at Antarktis skulle bli trukket inn i den kalde krigen - er et poeng som det er lett å glemme idag. Denne frykten var reell – verden befant seg dengang i en av den kalde krigens mer kjølige faser, preget av atomopprustningkappløp og Øst/Vest-konflikt. Men i Antarktis – og innen rammen av IGY - kunne stater som ellers fremstod som rivaliserende parter, møtes i gjensidig fordelaktig samarbeid uten sikkerhetspolitisk risiko. I en periode preget av internasjonal spenning kom IGY som et nyskapende element. De positive erfaringene som ble høstet – fremfor alt i Antarktis - skapte entusiasme ut over de vitenskapelige kretser.

De praktiske/forskningsmessige hensyn:  
Full utnyttelse av investeringer i baser og materiell ville kreve forskningsmessig aktivitet ut over den korte IGY-perioden. Dette aktualiserte spørsmålet om forlengelse/videreføring av det vitenskapelige samarbeid, hvilket igjen aktualiserte behovet for å få på plass en hensiktsmessig ramme som kunne holde de politiske problemer adskilt fra spørsmål som angikk det praktiske vitenskapelige samarbeid. Allerede i slutten av 1957 nedsatte derfor ICSU en spesialkomité for å vurdere fortsatt virksomhet ut over IGY.  Denne komitéen fikk betegnelsen SCAR (opprinnelig Special Committee on Antarctic Research, senere endret til Scientific Committee on Antarctic Research), og kom til å spille en viktig rolle i den videre utvikling av Antarktis-samarbeidet – både på det vitenskapelige og på det politiske plan  (samt både før og etter at traktaten var på plass).

Artikkelen fortsetter i venstre meny.