Vi jobber på spreng for å oppdatere oss med nytt innhold og design, og vi skal også sørge for at nettsiden er universelt utformet. Ny side lanseres medio 2023. Tilgjengelighetserklæring

Banner forside, Norsk Polarhistorie

Ishavsskipper Johan Hagerup og hans første overvintringstur til Spitsbergen

Vinterfangsten starter

Revefangsten ville ikke mennene gi seg i kast med før ut i november, da de gikk ut fra at dyrene først da hadde fått brukbar vinterpels. De begynte imidlertid tidlig å legge ut åte i fangstkassene, uten at disse ble «aktivert», dette for å venne reven til at her var det lettvinte måltider å hente og ingen fare på ferde. Det gikk etter planen, men da alvoret startet, viste det seg at de pelskledte krabatene fortsatt hadde lite å frykte. Fellene fungerte nemlig ikke. Ingen av mennene hadde rigget til slike innretninger før, og nå hadde de gjort det på feil måte. Men etter at diverse justeringer var foretatt, ble det full uttelling med hele elleve rev på Midterhuken allerede første natten.

Reven var lett å ta nå på førjulsvinteren, og velfødd og fin var den. Men karene stresset ikke med fangsten. De mente at blåreven, som var den mest verdifulle, skulle fanges fra januar til sist i mars, og planla å øke aktiviteten da. Det ble en kostbar utsettelse. Dyrene ble nemlig svært vare overfor fellene etter hvert, og atskillig verre å få has på utpå vinteren enn tidligere. Resultatet av revefangsten skal vi se nærmere på i en samlet fangstoversikt mot slutten av artikkelen.

Når det gjaldt bjørnen, fryktet Hagerup at det kunne bli vanskelig å komme på tilstrekkelig skuddhold av denne. Han ønsket derfor at dyr som fant veien til hytta ved nattetid, skulle røpe seg, slik at i hvert fall disse kunne bli felt. Et sinnrikt varslingssystem ble laget til: Mennene kappet noen meter med ståltråd og surret den ene enden fast til en pinne inne på veggen. Så strakk de tråden ut fra hytta og festet en spekkåte til den andre enden. Til slutt hengte de en blikkboks over pinnen. Da var anordningen klar. Når bjørnen nappet i spekket, ville pinnen bli dratt ut, og boksen falle i gulvet. Og mennene ville forhåpentligvis våkne.
Det skal nevnes at det effektive isbjørn-selvskuddet ikke var oppfunnet ennå; det kom i bruk først tjue år senere.

Første isbjørnvarsel kom grytidlig om morgenen den 12. desember. Karene våknet av at blikkboksen deiset i gulvet. De for opp og fikk fatt i geværene, men da de kom ut, hadde bjørnen allerede lagt på flukt. Skuddene de slengte etter den, forsvant ut i svarte natten.

Det ble jul. Mennene gjorde ikke noe stort nummer ut av høytiden. Men de holdt seg inne, slappet av og leste mye. Kortstokk hadde de med seg, og den ble flittig benyttet.