Britisk «spion» på Svalbard

Da Helge Ingstad var konstituert som sysselmann på Svalbard sommeren 1947, fikk han et uventet problem å hanskes med. Problemet het Ian Hamilton Black, kommandørkaptein og britisk militærattaché i Oslo. Ingstad var livredd for at den brysomme briten skulle få stelt i stand spetakkel i forholdet mellom nordmenn og russere på Svalbard.

Av Tore Sørensen

Black kom til Longyearbyen 28. august med D/S «Regin», som privatperson, hevdet han. Og det var en gammel drøm som gikk i oppfyllelse da han endelig ankom Svalbard. Det hadde seg nemlig slik at en av hans forfedre, lord Llewellyn, senere visekonge av India, i sin tid hadde foretatt en reise til Svalbard og også skrevet bok om disse øyene i nord. Black var blitt fascinert av historien og hadde alltid ønsket å få oppleve landet selv. Nå var han altså her, på ferie. Det skulle snart vise seg at han også hadde andre ting fore.

Det startet noen dager senere under et selskap hos fungerende driftsbestyrer Western i Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S. Gjester i selskapet var Ingstad, Black, kaptein Johansen Dahl på D/S «Regin» og Liv Balstad, sysselmann Håkon Balstads kone. Sysselmannen selv oppholdt seg i Oslo for tiden, det var derfor Ingstad hadde steppet inn. Mot slutten av selskapet kom Johansen Dahl bort til Ingstad og sa at han hadde ordnet med båt og mannskap og planla å føre Black over til ett av de russiske anleggene med det første. Det var meningen å gå i land hos russerne og oppholde dem med snakk slik at Black fikk muligheten til å studere forholdene på stedet nærmere. Blacks identitet skulle ikke røpes, det skulle gis inntrykk av at han var nordmann. Nå ønsket man at sysselmannen skulle gi grønt lys for foretagendet. En bestyrtet Ingstad svarte at han under ingen omstendighet kunne godkjenne en slik plan. Han gjorde oppmerksom på at det kunne få alvorlige konsekvenser – ikke bare for det gode forholdet mellom nordmenn og russere på Svalbard, men også politisk – å føre russerne bak lyset på denne måten. Ønsket Black å avlegge russerne et besøk, skulle Ingstad selvsagt bidra til at dette lot seg ordne. Men da fikk ting gå riktig for seg. Black fikk selv komme innom sysselmannskontoret, så fikk de snakke nærmere om saken der. Johansen Dahls sondering på vegne av Black hadde mislyktes. Ingstad merket at det ikke ble godt mottatt.