Polarnasjonen Norge

Nå er ikke den norske sjølforståelsen om Norge som en polarnasjon bare en kulturell konstruksjon. Den dekker også viktige realiteter. Vi har allerede vært innom det politiske. Om vi vender oss til polarområdenes næringsmessige betydning, kan vi konstatere at også den har vært stor.

I perioden da ishavsfangsten ble startet opp internasjonalt – på 1600- og 1700-tallet – var det i praksis bare en norsk by som var involvert, nemlig Bergen. I hele Europa ble det ifølge Thor Bjørn Arlov trolig produsert 10–12 millioner liter hval- og selolje tidlig på 1700-tallet for det europeiske markedet.

På denne tida var altså den norske virksomheten temmelig beskjeden, men i løpet av 1800-tallet endret bildet seg. I 1820-åra kom nordlendingene for alvor med i ishavsfangsten. Hammerfest, og deretter Tromsø, ble de ledende sentra.

Virksomheten til ishavsfarerne fra Nord-Norge økte i takt med at pomorenes fangstvirksomhet sank. Den reduserte virksomheten fra russisk side hang blant annet sammen med lavere bestander av både dyr og fugl i de tradisjonelle fangstområdene. Skulle den nye norske offensiven i nord lykkes, måtte man altså åpne opp nye områder i tillegg til de gamle. Og det var nettopp det som skjedde.

Fra Hammerfest og Tromsø reiste man stadig lenger inn i isen både nord- og østover. Seinere, da vestfoldingene for alvor ble aktiv i ishavsfangsten, viste de seg innovative ved å ta i bruk ny teknologi og større båter. Slik ble vestfoldingene etter hvert dominerende i fangsten av sjøpattedyr i Vestisen (sammen med møringene), og dessuten i den industrialiserte hvalfangsten.

Sven Foyn fra Tønsberg la mye av det teknologiske grunnlaget for ekspansjonen av norsk hvalfangst i Sørishavet, men selve gjennombruddet kom like før første verdenskrig. Som kjent ble hvalfangsten i Sørishavet en gullgruve for de norske aktørene – helt til bestandene klappet sammen.