De russiske villhundene på Svalbard

Hvor mange hunder som i alt kom løs fra de russiske bosetningene på Svalbard i 1940 og 1941, har vi ingen eksakte opplysninger om. Ett anslag går ut på at hundetallet sommeren 1942 kunne ligge på mellom 20 og 30. Det kan sikkert ha vært høyere. Det må uansett ha vært kraftige feilanslag eller overdrivelser ute og gått med hensyn til det tallet sysselmannen opererte med i 1946. Den «svartmalingen» som må ha funnet sted fra sysselmannens informanter, kan ha vært både ubevisst og bevisst. Det at hundene kunne streife raskt over store områder og dermed bli sett nærmest samtidig flere steder, var nok en forvirrende faktor. Vi må ellers regne med at fangstfolkene, som var engstelige for hvordan det ville gå med dyrelivet på Svalbard dersom villhundene ikke ble utryddet, tok ekstra hardt i for å få fortgang i saken. Og så har vi det velkjente fenomenet med at én fjær fort blir til fem høns. Det har nok gjort seg sterkt gjeldende her.

Hvor stor skade hundene gjorde i reinbestanden, er også usikkert. Etter de beregninger som foreligger, har det vært regnet med at minst 200 rein ble ofre for hundene. Jeg tror tallet kan ha vært atskillig høyere, selv om det i beregningsgrunnlaget helt sikkert også ligger reinkadavre som ikke kan tilskrives hundene. Vi skal huske på at villhundene – dog i et minkende antall – herjet rundt på øygruppen i minst fem år, og at de hadde en voldsom aksjonsradius. Den forjagede reinen ble drept over alt – også langt unna områder hvor mennesker satte sin fot. På langt nær all hundedrept rein kan dermed ha blitt funnet. Det hører med i bildet at en god del rein ble skutt av de militære som ren matauk. Alt i alt kan det derfor ha blitt gjort et betydelig innhogg i reinstammen disse årene. Så galt som det var før totalfredningen i 1925, ble det likevel – og heldigvis – ikke.

Det kan være interessant å se litt på Adolf Hoel og Odd Lønes anslag for reinstammen på Svalbard med henholdsvis ca. 1 000 dyr i 1930 og ca. 1 350–1 650 dyr i 1958. Disse tallene kan neppe brukes i større sammenligninger, men de ville jo tilsi at bestanden kan ha økt med opptil 650 dyr på disse 28 årene. Når vi vet at tallet fram til 1986 – altså etter nye 28 år – økte så kraftig som til ca. 10 000, virker det jo ikke usannsynlig at vekstraten i bestanden var betydelig redusert i de første par tiårene etter krigen.