Vi jobber på spreng for å oppdatere oss med nytt innhold og design, og vi skal også sørge for at nettsiden er universelt utformet. Ny side lanseres medio 2023. Tilgjengelighetserklæring

Banner forside, Norsk Polarhistorie

Fra verdenskrig til kald krig - Svalbard, Sovjetunionen og Norge 1939-1953

Fra 9. april 1945 til 15. februar 1947: Svalbard og Nord-Norge i sovjetiske diskusjoner

Militærstrategiske argumenter sto sentralt i Zjdanovas, Dekanozovs og Molotovs argumentasjon høsten 1944. Likevel ser det ut til at diskusjonen om Svalbard pågikk i NKID uten at de militære myndighetene ble trukket inn. Et brev fra Generalstaben til NKID fra januar 1945 vitner nemlig om at man også på militært hold var begynt å se på muligheten av et militært nærvær på Svalbard – men uavhengig av de pågående forhandlingene med Norge. Brevet, som var rettet til Dekanozov og undertegnet av general A.I. Antonov, nestsjefen i Generalstaben, redegjorde for Den røde hærs utgifter i forbindelse med operasjonene i Norge. Disse utgiftene, mente generalen, burde dekkes av den norske regjering, i form av vareleveranser, gull, eller

ved å avstå til Sovjetunionen på langsiktige leiekontrakter områder som militært sett er nødvendige og viktige, med rett [for Sovjetunionen] til å bygge militære anlegg og anlegge baser.


Listen over slike områder omfattet Spitsbergen og Bjørnøya, videre havnebyene Kirkenes, Tromsø, Vadsø, Vardø og Hammerfest. Det fremgår ikke av det tilgjengelige materialet i hvilken grad dette brevet reflekterte en mer omfattende militær analyse av Svalbards militærstrategiske betydning.

General Antonovs forslag var i tråd med ideene som sirkulerte i utenrikskommissariatet. Mens Molotov var opptatt av de globale spørsmålene knyttet til etterkrigsordningen, fortsatte hans underordnede i 5. europeiske avdeling å formulere forslag som i første rekke tok sikte på å sikre et direkte sovjetisk politisk og militært nærvær i Nord-Norge og på Svalbard. Med hensyn til Nord-Norge, ble det fra begynnelsen av juni 1945 fremført en rekke forslag som videreførte Zjdanovas idé fra oktober 1944 om å opprette et antall sovjetiske militære baser i landsdelen. Mikhail S. Vetrov, fungerende sjef for avdelingen, konstaterte at den norsk-sovjetiske avtalen av 16. mai 1944 om sivil jurisdiksjon og administrasjon i frigjorte områder ”ikke setter grenser for hvilke områder som kan bli besatt av den ene eller andre Allierte makt”.

Da det fra militært hold ble uttrykt bekymring over at det fortsatt var et stort antall tyske soldater i Nord-Norge under svak alliert kontroll, brukte Vetrov dette som påskudd til å anbefale at enheter fra den sovjetiske 14. Armé som var stasjonert i Nord-Norge skulle rykke videre frem, ”til og med Narvik.” Vetrovs forslag ble støttet av viseutenrikskommissær Lozovskij. Også i Generalstaben var man fortsatt opptatt av Nord-Norges militærstrategiske betydning. I et memorandum til NKID i midten av juli ble det foreslått at man gjennom diplomatiske kanaler skulle ta opp med den norske regjering spørsmålet om å sikre permanent sovjetisk militært nærvær i den østlige delen av Finnmark. Den militært sett beste løsningen ville være å forskyve grensen vestover til Tanaelven og Tanafjorden, dvs. overføre hele Varangerhalvøya og området sør for Varangerfjorden til Sovjetunionen. Sammen med et sovjetisk militært nærvær på Bjørnøya, ville dette skape et ”stort land- og sjøbasert strategisk forsvarsområde” (bolsjaja sukhoputnaja i morskaja strategitsjeskaja zona prikrytija), med utstrekning fra Spitsbergen til Kola-halvøya. En minimumsløsning ville være å leie Varanger-området av Norge for en periode av 25–50 år.

I begynnelsen av juni 1945 sendte Vetrov et eget memorandum til Molotov angående Svalbard, med forslag om at det skulle sendes en ekspedisjon til Spitsbergen ”for å forberede [...] reparasjon av gruvene og opprettelse av marinebaser”. Den norske regjering skulle bli informert om ekspedisjonen og om at det var blitt etablert sovjetiske garnisoner på øya. Vetrov konkluderte med at tiltakene han foreslo i betydelig grad ville ”bidra til en endelig ordning av Spitsbergen-spørsmålet”. Vetrov var nå blitt sterkt engasjert i Svalbard-spørsmålet: Da folkekommissæren for kullindustrien, V.V. Vakhjrusjev, foreslo å sende en ekspedisjon til Spitsbergen for å undersøke tilstanden til de sovjetiske gruvene, mente Vetrov at et slikt foretak ville forstyrre en endelig løsning av Svalbard-spørsmålet. Han understreket i et brev til Lozovskij at hans eget forslag hadde ”politiske” mer enn ”økonomiske” siktemål. Foranstaltninger for å beskytte sovjetiske økonomiske interesser på Svalbard burde fremfor alt tjene til å ”treffe tiltak av politisk og militærstrategisk natur på Spitsbergen og Bjørnøya”. Det var viktig, mente Vetrov, å se de økonomiske spørsmålene i sammenheng med behovet for å skape marinebaser og ”garnisoner” på Svalbard-øygruppen. De samme argumentene ble gjentatt i flere memoranda i månedene som fulgte. Et notat om Svalbard gjentok hovedtrekkene i Molotovs argumentasjon under møtet med Trygve Lie i november 1944. Notatet understreket Spitsbergens og Bjørnøyas militærstrategiske betydning, og konkluderte med at man måtte få sluttet en avtale med Norge om felles forsvar av øygruppen.

Vetrov og hans underordnete i 5. europeiske avdeling var ikke alene om å presse på for en mer aktiv politikk i forhold til Norge og Svalbard. Lignende oppfordringer kom fra den sovjetiske ambassadøren i Oslo, Nikolaj D. Kuznetsov. Molotov valgte likevel å la sakene bero. Det hjalp heller ikke at den norske utenriksministeren, Trygve Lie, i en samtale med Kuznetsov i slutten av juli angivelig foreslo å gjenoppta samtalene om Svalbard. Ifølge ambassadør Kuznetsov sa Lie at spørsmålet åpenbart var ”veldig viktig for Sovjetunionen”, men at det norske utkastet til felleserklæring av 9. april 1945 åpenbart ”ikke tilfredsstilte Hr. Molotov”.

Den 7. besluttet ledelsen i NKID å utsette den endelige løsningen av Svalbard-spørsmålet ”til et politisk mer gunstig øyeblikk”. Når det gjaldt grensespørsmålet, foreslo nordmennene selv sommeren 1945 å utsette grenseoppgangen til året etter. Dermed ble også spørsmålet om en grenserevisjon stilt i bero, og på norsk side oppfattet man ingen signaler om at russerne kunne tenke seg en forskyvning av grensen vestover. Dette, samt tilbaketrekkingen av de sovjetiske troppene fra Øst-Finnmark i september 1945, betydde imidlertid ikke at man i NKID hadde gitt avkall på ideen om permanent sovjetisk militært nærvær i Nord-Norge.

Når russerne sommeren 1945 fant at tiden ikke var inne til på nytt å reise Svalbard-spørsmålet, hadde dette ikke minst sammenheng med spørsmålet om amerikanske militære baser på Island og Grønland. I oktober 1945 advarte den nye lederen for 5. europeiske avdeling, Aleksandr N. Abramov, mot å ta nye initiativer knyttet til Svalbard. Internasjonal presse spredte allerede rykter om at Sovjetunionen hadde planer om å ”ta” Svalbard, og hensikten var åpenbart å tvinge den sovjetiske regjering til å ta stilling til spørsmålet ”på det nåværende, for oss ugunstige, tidspunkt”. Amerikanerne, hevdet Abramov, ønsket å fremstille sine bestrebelser på å skaffe seg baser bl.a. på Grønland ”som et mottiltak mot sovjetiske planer på Spitsbergen”. Man burde derfor vente med å offentliggjøre den norsk-sovjetiske felleserklæringen av 9. april 1945 til det rette øyeblikk, nærmere bestemt inntil ”amerikanerne har avtaler om langtidsleie av militærbaser på Grønland”. Et annet memorandum, fra oktober 1946, slo fast at spørsmålet om å sluttforhandle felleserklæringen var blitt utsatt til amerikanerne hadde sluttført forhandlingene om baser på Island.

Nordmennene hadde ganske tidlig gjettet at det var en sammenheng mellom russernes Svalbard-politikk og amerikanernes fremstøt for å skaffe seg baser på øyene i Nord-Atlanteren. Sovjetregjeringens kobling av sin politikk overfor Svalbard til amerikanernes politikk i forhold til Island og Grønland fikk imidlertid den utilsiktede virkning at spørsmålet ble stilt i bero til et tidspunkt da den norske regjering, på en ganske annen måte enn i perioden november 1944 - april 1945, hadde styrke til å stå imot sovjetisk press. Forhandlingene om amerikanske baser på Island og Grønland trakk nemlig i langdrag. I oktober 1946 ble det inngått en midlertidig avtale om at amerikanerne kunne bruke Keflavik flyplass for visse militære formål. Først i 1951 ble det imidlertid undertegnet en endelig avtale om et amerikansk militært nærvær på Island. Samme år inngikk USA og Danmark en avtale om amerikanske baser på Grønland.

Molotov reiste Svalbard-spørsmålet på et tidspunkt da den norske regjering var i en nærmest håpløs forhandlingsposisjon. Mesteparten av Norge var fortsatt besatt av tyskerne, og det var uvisst på hvilken måte en fullstendig frigjøring ville finne sted. I Øst-Finnmark sto det sovjetiske tropper. I norske regjeringskretser var det en utbredt uro over Sovjetunionens videre hensikter. Trygve Lie var derfor genuint opptatt av å unngå alt som kunne komplisere forholdet mellom Norge og Sovjetunionen. Ikke minst var den norske regjering svært forsiktig med å foreta seg ting som kunne gi grunnlag for å hevde at den deklarerte norske ”brobyggingspolitikken” kun var et skalkeskjul for en faktisk vestvending. Etter alt å dømme var den norske ettergivelsespolitikken fra november 1944 til 9. april 1945 prisen som regjeringen følte den måtte betale for å opprettholde brobyggingspolitikkens troverdighet. I så måte ser det ut til at regjeringen langt på vei lyktes. Den norske regjerings bestrebelser på å innta en stilling utenfor stormaktsblokkene ble oppfattet og verdsatt i Moskva. Trygve Lie selv fikk etter hvert en høy stjerne i Moskva, og han ble sett på som en eksponent for den norske ”brobyggingspolitikken”. Ganske sikkert bidro Lies politikk i Svalbard-spørsmålet til å befeste inntrykket av en mann som var ”sympatisk innstilt” til Sovjetunionen, og som forsto ”behovet for sovjetisk-norsk samarbeid”.

Fra 1946 ble imidlertid de optimistiske sovjetiske vurderingene i 1944 og 1945 avløst av en gradvis voksende bekymring over utviklingen i Norges utenrikspolitiske orientering. Da Abramov sent på høsten 1945 igjen kom tilbake til Svalbard-saken og spørsmålet om norsk-sovjetisk fellesforsvar av Nord-Norge, begrunnet han dette blant annet med at den norske regjering selv nå angivelig var oppmerksom på nødvendigheten av å skape en motvekt mot Norges sterke orientering mot USA og Storbritannia. Han la også stor vekt på Trygve Lies personlige rolle.

Lies avgang og Halvard M. Langes tiltredelse som norsk utenriksminister tidlig i 1946 bidro til å endre det sovjetiske perspektivet: Fra nå av ble utfordringen å finne frem til en politikk som kunne forhindre eller bremse hva russerne så som en akselererende norsk vestvending. Sommeren 1946 mente ambassadør Kuznetsov fortsatt at den norske regjering så det som sin oppgave å holde Norge utenfor stormaktsblokkene og opprettholde et godt forhold til og tette kontakter med Sovjetunionen. Samtidig, mente han, var den norske regjering opptatt av at de norsk-sovjetiske kontakter ”ikke måtte vekke misnøye hos andre stater, i første rekke hos USA og England”. Svalbard-spørsmålet var derfor en sak som, om den ble uheldig håndtert fra sovjetisk side, ville kunne undergrave den norske regjerings grunnleggende velvillige holdning til Sovjetunionen:

denne saken har blitt mer omfattende, og har allerede vokst utover rammene for de sovjetisk-norske forbindelser. Nordmennene, som ønsker å beholde disse øyene for seg selv, har gjort Svalbard-saken til et spørsmål som angår alle stormaktene, og spesielt England og USA.

Flere rapporter fra Kuznetsov sommeren 1946 rapporterte om en økende vestvending i norsk utenrikspolitikk. Disse rapportene fikk i sin tur 5. europeiske avdeling til å gi sin egen vurdering av utviklingen. Denne var, som man kunne vente på bakgrunn av tidligere innspill, mer alarmerende enn Kuznetsovs temmelig nøkterne rapporter. Avdelingen foreslo en rekke tiltak for å sikre Sovjetunionen ”en sterkere stilling i Norge”. Blant annet ble det anbefalt å undersøke holdningen i Norge til en mulig norsk-sovjetisk ”allianse- og vennskapsavtale”. Avdelingen tok det tilsynelatende for gitt at det allerede forelå enighet med Norge om felles forsvar av Spitsbergen og Bjørnøya. Molotov leste selv gjennom avdelingens memorandum, og ga beskjed om at forslagene skulle drøftes. Men heller ikke denne gangen gikk saken videre: Molotov ble opptatt av langt viktigere spørsmål knyttet til fredskonferansen i Paris og FNs første generalforsamling.

Det er forsiktighet som fremfor noe preger sovjetisk Svalbard-politikk fra sommeren 1945 frem til høsten 1946. Dette reflekterte den økende erkjennelsen av at spørsmålet ikke lenger kunne løses ved en enkel norsk-sovjetisk overenskomst som skulle presenteres for de andre signatarmaktene som et fait accompli. Selv om Molotov i mars 1946 ga instruks til 5. europeiske avdeling om å forberede en gjenopptagelse av forhandlingene ”etter avslutning av De forente nasjoners Første Generalforsamling”, og også nevnte for ambassadør Andvord at forhandlingene burde sluttføres, var man i utenriksministeriet våren 1946 bekymret for at nordmennene ville bringe saken på bane. Et tilbud fra en norsk statsborger i mars til sovjetregjeringen om å kjøpe utmål på Spitsbergen ble sett på som et forsøk fra den norske regjerings side på å bringe saken ut av dødvannet. Diplomatene i Oslo ble følgelig instruert om å forholde seg avventende.

Det var fortsatt trolig først og fremst koblingen til amerikanernes fremstøt overfor Island og Grønland som fikk russerne til å holde seg tilbake. De forsto også at en fornyelse av kravet fra november 1944 ville undergrave stillingen til de kreftene i Norge som ønsket å videreføre det som i Moskva ble sett på som Trygve Lies politiske linje. Trygve Lie selv kan ha bidratt til russernes forsiktighet: I juli 1946 skal han angivelig ha rådet dem til å la Svalbard-spørsmålet ligge om de ønsket å unngå amerikanske mottrekk på Island.

Tilgjengelig russisk dokumentasjon gir ikke noe endelig svar på hva det var som beveget Molotov til omsider å bringe saken på bane igjen i august 1946, da han i et møte med Halvard Lange sa at han håpet at de to regjeringene ville ”finne tid til å sluttføre samtalene om Spitsbergen”. Én medvirkende årsak var trolig at den sovjetiske regjering var i ferd med å treffe en beslutning om å gjenoppta gruvedriften på Spitsbergen. Den 29. august 1946 vedtok ministerrådet (i mars samme år var ”folkekommissariatene” omdøpt til ”ministerier”, og ”folkekommissærene” til ”ministre”) et omfattende program for utviklingen av sovjetisk økonomisk virksomhet i Barentsburg, Grumantbyen og Pyramiden. Beslutningen ble begrunnet med behovet for å produsere kull til Nordflåten og til de russiske nordområdene. Den reflekterte også en økende bekymring over det man mente var et raskt voksende norsk nærvær på øygruppen, samtidig som ingenting var blitt gjort fra sovjetisk side for å gjenoppta gruvedriften etter krigens ødeleggelser.

Samtalene fant sted i New York den 16. og 18. november 1946. På norsk side hadde Lange følge av Terje Wold, leder i Stortingets utenrikskomité. Molotov hadde med seg Kirill V. Novikov, en av toppfigurene i utenriksministeriet. Til tross for at samtalene hadde form av en temmelig detaljert gjennomgang av spørsmålet, var Molotovs hensikt åpenbart først og fremst å bringe på det rene i hvilken grad nordmennene fortsatt vedkjente seg hovedprinsippene i dokumentutkastet av 9. april 1945. Selv gjorde han det klart at Sovjetunionen for sin del ”i hovedsak” godtok dokumentet. Molotov var dessuten svært opptatt av vilkårene for Sovjetunionens økonomiske virksomhet på Spitsbergen.

Lange og Wold avsto fra å ta standpunkt til spørsmålene som Molotov brakte opp. Lange antydet imidlertid at forhandlingene kunne starte opp i siste halvdel av januar 1947, slik at den norske regjeringen ville ha mulighet til å rådføre seg med Stortinget, som skulle komme sammen den 11. januar. Ikke overraskende foreslo Molotov at samtalene skulle bli ført i Moskva.

Etter samtalene i New York konkluderte russerne med at den norske regjering var rede til å forsette forhandlingene om felles forsvar av Svalbard. Novikov, som utarbeidet et opplegg for forhandlingene basert på det norske utkastet av 9. april 1945, konkluderte med at dette dokumentet kun trengte mindre endringer. Novikov så Svalbard-saken i sammenheng med nødvendigheten av å ”aktivisere” politikken overfor Norge. Helt i tråd med oppfatningen hos aktivistene i 5. europeiske avdeling, anbefalte Novikov en rekke tiltak som skulle motvirke ”anglo-amerikanernes” økende innflytelse i Norge, og samtidig styrke Sovjetunionens stilling i landet. Først og fremst, fastslo Novikov, var det nå på tide å avslutte forhandlingene om ”felles forsvar av Spitsbergen og en annullering av Paris-traktaten”. Så snart denne saken var brakt i orden, skulle den sovjetiske ambassadøren i Norge få instruks om å sondere muligheten av å slutte en norsk-sovjetisk avtale om ”allianse og vennskap”.

I slutten av januar 1947 nærmet således Molotov seg en beslutning om å foreslå for Stalin å gjenoppta forhandlingene med Norge om Svalbard. I et brev av 27. januar minnet Novikov Molotov om saken, og foreslo at forhandlingene skulle ta til tidlig i februar. Novikov var blitt fortalt at den norske regjeringen, angivelig etter britisk press, var i ferd med å revurdere sin holdning til spørsmålet om felles forsvar av øygruppen. Novikov skrev til Molotov at den norske regjering hadde besluttet å gjenoppta samtalene, men å avslå å delta i et militært arrangement som kunne tolkes dithen at Norge var på vei inn i ”den østlige blokken av stater”. Novikov foreslo å gjøre den norske ambassadøren i Moskva oppmerksom på at sovjetregjeringen ønsket å gjenoppta forhandlingene i Moskva ”på grunnlag av Erklæringen om felles forsvar av Spitsbergen-arkipelet som var blitt lagt frem fra norsk side”.

Den 29. januar 1947 underskrev så Molotov et brev til Stalin. Brevet gjentok all hovedsak argumentene og forslagene fra Novikovs notat av 27. januar. Det endelige svaret på hva som beveget russerne til å la saken ligge, fremkommer ikke av det tilgjengelige materialet. Uansett besluttet Molotov å underhånden bringe på det rene den norske regjeringens holdning. Bakgrunnen var trolig først og fremst opplysningene om at nordmennene ikke lenger ville forhandle om felles forsvar. Det var trolig også en sammenheng med begivenhetene som ble satt i gang av en artikkel i engelske Times den 10. januar. Times skrev at Sovjetunionen hadde ”requested facilities from the Norwegian government for military bases on Spitsbergen island.”

Dette var første gang at offentligheten fikk en anelse om de norsk-sovjetiske forhandlingene, og artikkelen i Times skapte en helt ny situasjon. Den 15. januar offentliggjorde det sovjetiske telegrambyrået TASS den offisielle sovjetiske versjonen av samtalene med nordmennene som tok til i november 1944. Dette fremkalte sterk misnøye i den norske regjering, som så seg tvunget til å offentliggjøre sin versjon et par dager senere. Ikke minst dansk presse og danske politikere trakk sammenligninger mellom Svalbard og Grønland/Island, og den danske regjering måtte dementere rykter om at den overveide å selge Grønland til USA. Den 10. februar offentliggjorde Røde Stjerne, det sovjetiske Forsvarsministeriets avis, en autoritativ artikkel om ”Grønlands-spørsmålet”. Ikke overraskende angrep artikkelen amerikanernes angivelige planer om å kjøpe Grønland, samtidig som den understreket de arktiske områdenes militærstrategiske betydning. Det fornyede søkelyset på Grønland førte i sin tur til at den danske regjering leverte en note til den amerikanske regjering med anmodning om at Danmark og USA skulle starte forhandlinger om en oppheving av forsvarsavtalen fra 1941.

Den 15. februar 1947 besluttet Stortingets i lukket møte å avvise videre forhandlinger med USSR om felles forsvar av Svalbard. Vedtaket kom trolig et sovjetisk utspill i forkjøpet. Stortinget sa likevel ikke nei til forhandlinger om Svalbard som sådan. Tvert imot: Beslutningen inneholdt en invitasjon til å starte forhandlinger om en revidering av avtalen av 1920 for å ”gjøre den mer tilfredsstillende”. Stortinget fastslo imidlertid at

det ville være i strid med den utenrikspolitiske linje Regjeringen i forståelse med Stortinget har fulgt siden frigjøringen å ta opp drøftelser av militær art om forsvaret av et område under norsk suverenitet med en enkelt annen makt.

Den 17. februar overleverte den norske ambassadøren i Moskva, Hans Christian Berg, et brev fra Lange til Molotov som gjenga Stortingets resolusjon. Lange foreslo i brevet at forhandlinger om en revisjon av Svalbard-traktaten kunne ta til i Oslo, samtidig som han gjorde det klart at den norske regjering hadde til hensikt å offentliggjøre Stortingets beslutning.