Fra verdenskrig til kald krig - Svalbard, Sovjetunionen og Norge 1939-1953

De første tegn på at personer og miljøer i det sovjetiske utenrikspolitiske apparatet begynte å vurdere landets Svalbard-politikk i en militærstrategisk sammenheng, stammer fra tiden umiddelbart før krigen brøt ut i Europa i september 1939. Selv om disse tankene ikke ble kjent utenfor det sovjetiske regjeringsapparatet, kan de ha forberedt grunnen for Molotovs dramatiske utspill under Trygve Lies besøk i Moskva i november 1944. Argumentene som ble brukt – behovet for å beherske forsyningslinjene fra vest og USSRs tilgang til Atlanterhavet fra havnene i Nordvest-Russland – innvarslet problemstillinger som kom til å sette sitt preg på USSRs nordpolitikk i tiårene som fulgte.

Det ser ut til at det opprinnelige initiativet kom fra det sovjetiske konsulatet i Barentsburg på Spitsbergen. Under møter og i dokumenter sommeren 1939 ble det understreket at Svalbard-øygruppen hadde ”overordentlig strategisk plassering og betydning som [utgangspunkt for] en marinebase som kontrollerer hele området”, dvs. Barentshavet og kommunikasjonslinjene mellom det nordlige Russland og Atlanterhavet. Det er likevel lite som tyder på at spørsmålet den gang ble presentert for Molotov – mer sannsynlig er det at saken ble lagt bort som følge av ikke-angrepsavtalen med Tyskland som ble inngått 23. august. Det var nemlig muligheten av en tysk-sovjetisk krig som dannet grunnlaget for de militærstrategiske refleksjonene som var utgangspunktet for konsulatets utspill.

Den tyske okkupasjonen av Norge våren 1940 førte til at Svalbard igjen dukket opp som en egen sak i det sovjetiske utenrikspolitiske apparatet. Også denne gangen ble Svalbard-arkipelets betydning for forsvaret av forbindelseslinjene i Nordishavet fremhevet. I tillegg ble perspektivet nå utvidet til å omfatte forsvaret av Sovjetunionens ”nordlige grense”. En høytstående NKID-medarbeider (NKID – russisk forkortelse for Folkekommissariatet for utenrikssaker, altså det sovjetiske ”utenriksdepartementet”) konkluderte med at Sovjetunionen umiddelbart måtte treffe tiltak for å ”forsvare våre interesser på Spitsbergen, så vel som på Bjørnøya”. Det han åpenbart hadde i tankene, var en form for sovjetisk militæraksjon for å komme Tyskland eller Storbritannia i forkjøpet. Andre fulgte opp med forslag om at øygruppen burde tas under Sovjetunionens ”beskyttelse”, og sovjetiske sjøstridskrefter burde stasjoneres ved øygruppen.

Molotov selv mottok i begynnelsen av juli 1940 et omfattende notat om ”Spitsbergen-spørsmålet”. Det dreide seg i hovedsak om en gjennomgang av den historiske utviklingen av Svalbards folkerettslige status til og med USSRs formelle tilslutning til Svalbard-traktaten i 1935. Utenrikskommissæren leste dokumentet, foretok enkelte understrekinger i teksten, og ga deretter ordre om at det skulle arkiveres. I august foreslo så endelig lederen for skandinavisk avdeling i utenrikskommissariatet, Pavel D. Orlov, i et notat til viseutenrikskommissær Solomon A. Lozovskij, at ”enheter fra Den røde hær” skulle okkupere Svalbard for krigens varighet og inntil ”de internasjonale forholdene er blitt fullstendig normalisert”. Orlov mente at det var overveiende fare for at Tyskland ville sette seg fast på Svalbard, og han så dette i sammenheng med den tyske militære styrkeoppbyggingen som var satt i gang i det okkuperte Norge.

Lite er kjent om hvordan Molotov reagerte på strømmen av brev og memoranda sommeren 1940. Man kan imidlertid trygt anta at den sovjetiske ledelsen ikke var innstilt på å føre en offensiv politikk på Svalbard. For Stalin var det fortsatt et overordnet mål å kjøpe seg tid på grunnlag av ikke-angrepspakten av 23. august 1939. Alt som kunne skape problemer i forholdet mellom USSR og Tyskland eller fremkalle tyske mottiltak, skulle unngås. Offensive sovjetiske tiltak på Svalbard passet ikke inn i en slik ”appeasement”-strategi overfor Tyskland.

Etter diskusjonene våren og sommeren 1940 ble det igjen stille om Svalbard i det utenrikspolitiske apparatet i Moskva. Først etter det tyske angrepet på Sovjetunionen den 22. juni ga den sovjetiske ledelsen åpent uttrykk for interesse for Svalbard i en militærstrategisk sammenheng. Det er imidlertid klare likheter mellom argumentene som ble brukt internt i 1939 og 1940 og Molotovs egen begrunnelse da han i juli 1941 la frem for britene et forslag om felles operasjoner på Spitsbergen og Bjørnøya. Utspillet kom i forlengelsen av møter og korrespondanse som tok til kort tid etter det tyske angrepet, og som dreide seg om mulige land- og sjømilitære operasjoner i nordområdene. Den overordnede hensikten med operasjoner i nord skulle være å avlaste det voldsomme tyske presset på hovedfrontene i Ukraina, Hviterussland og Baltikum, samt å sikre forsvaret av forsyningslinjene gjennom Norskehavet og Barentshavet fra USA og Storbritannia til Murmansk og Arkhangelsk.

I midten av juli foreslo Molotov at sovjetiske og britiske styrker sammen skulle ”erobre Spitsbergen og Bjørnøya”, for deretter å etablere ”fly- og marinebaser” på øygruppen. Britene viste i utgangspunktet en viss interesse for ideen om en form for alliert besettelse av Svalbard. Det viste seg imidlertid snart at russerne ikke hadde styrker å avse til en slik operasjon, og det videre initiativet ble overlatt til britene. Til syvende og sist kom det ingenting ut av det sovjetiske utspillet. En rekognosering i månedsskiftet juli-august overbeviste den britiske marineledelsen om at Spitsbergen ikke egnet seg som ”advanced base” for Royal Navy. I midten av august gikk den sovjetiske regjeringen med på et britisk forslag om å ødelegge gruveanleggene og evakuere befolkningen fra Spitsbergen. Evakueringen, med kodenavnet ”Operation Gauntlet”, ble gjennomført tidlig i september 1941. Svalbard var deretter ikke gjenstand for samtaler mellom den sovjetiske regjering og landets allierte inntil Molotovs utspill under Trygve Lies besøk i Moskva i november 1944.

Også fra norsk side ble spørsmålet om Svalbards stilling tatt opp umiddelbart etter det tyske angrepet på Sovjetunionen. Allerede den 25. juni spurte utenriksminister Lie en av sine britiske kontakter om hva slags tiltak russerne hadde truffet for å forsvare sine interesser på øygruppen. Samtidig understreket han at ”noe måtte gjøres for å forsvare de norske rettigheter”. Noen dager senere nærmest oppfordret han amerikanerne til å besette øygruppen med amerikanske styrker. Det var Lies og den norske regjeringens underliggende uro over sovjetregjeringens hensikter som her kom til uttrykk.

Statsminister Nygaardsvold hadde ”slett ingen lyst” til at Svalbard skulle besettes av allierte. Han noterte i sin dagbok: ”Hvis tyskerne besatte Svalbard så skulle de engang jages vekk. Andre nasjoners soldater kunne det bli vanskeligere å bli kvitt.” Det var ganske sikkert først og fremst USSR statsministeren hadde i tankene. Med andre ord: Den norske regjeringen ble reddet ut av en ubehagelig situasjon da planene om en alliert besettelse av Svalbard ble lagt til side.