Annekteringen av Dronning Maud Land

Det rettslige grunnlaget ble belyst i et internt notat, hvor det ble henvist til boken Folkerett av professor Frede Castberg, som var til stede på møtet. For å annektere et herreløst område måtte det på selve stedet foretas en okkupasjonshandling etter at myndighetene hadde gitt en bemyndigelse. Men en okkupasjonshandling var ikke nok. Castberg hevdet at det var nødvendig at det organ som etter statens forfatning var kompetent til det måtte stadfeste okkupasjonen. Det vanlige ville være at landets regjering fattet en slik beslutning. Det var den måten man hadde gått frem på ved tidligere norske annekteringer.

Viktig var det også at den okkuperende staten måtte etablere sin tilstedeværelse på en effektiv måte. ”Hva der ligger i kravet om at statshøiheten må etableres effektivt, vil nødvendigvis avhenge av forholdenes natur …”, skrev Castberg. Man kunne ikke stille samme krav til effektiviteten i vanskelig tilgjengelige land i arktiske og antarktiske strøk som de man kunne stille i bebodde og lett tilgjengelige landområder.

Det ble hevdet i notatet at det på grunnlag av de norske ekspedisjonenes arbeid og hvalfangstinteressene ikke kunne være noe annet land som hadde større rett enn Norge til å okkupere Dronning Maud Land. Utenriksministeren sa at grunnlaget for okkupasjonen var kartleggingen som var foretatt av de norske ekspedisjonene. Dette argumentet ble fremhevet i innstillingen til Kongen. Der står det blant annet: ”Rettsgrunnlaget for Noreg til å draga det nemnde herrelause landet inn under sitt velde er som nemnd det norske geografiske granskingsarbeidet som er gjort på dette området og som nordmennene til no har har vori åleine om”.

Var argumentet holdbart i forhold til folkeretten? Norge hadde foretatt okkupasjoner både i nordlige og sydlige polarområder i mellomkrigstiden. Bouvetøya og Peter I. øy i syd var annekterte som norske biland, mens Svalbard fikk status som norsk territorium.

Folkeretten har ingen sikre regler for okkupasjon i polarområdene. Jurist Gustav Smedal i NSIU hevdet at de fleste reglene for okkupasjon av ubebodde områder ble bestemt av folkerettssamfunnets sedvanerett. Fra 1700-tallet var det blitt stilt krav om effektiv besittelse i betydningen ”virkelig besiddelse og bruk”. For at et ubebodd land kunne okkuperes effektivt måtte det ut fra dette prinsippet etableres en fast bosetting og rettshåndhevelse.

Det kan hevdes at det nærmeste man kom effektiv besittelse de fleste steder i Antarktis var å sende ut ekspedisjoner. Dette er et argument Smedal ikke var enig i. Han mente at en stat ikke kunne skaffe seg suverenitet over et ingenmannsland ved å sende vitenskapelige ekspedisjoner dit. Men han tilføyde at det kunne være av betydning ved en konflikt at det ble ført bevis for aktivitet i området. Forskning og kartlegging som bevis på tilstedeværelse kunne altså i spesielle tilfelle erstatte effektiv okkupasjon.

Sektorprinsippet ble først benyttet i Antarktis da Storbritannia annekterte Falklandssektoren i 1908. Norske myndigheters holdning til prinsippet var klarlagt tidligere da Canada krevde en sektor i nord i 1924. Et liknende krav kom i 1926 fra Sovjetunionen. I begge tilfellene protesterte Norge uten at det førte frem.

Den russiske juristen V. L. Lakhtine delte inn Arktis i ”gravitasjonssektorer” for å kontrollere transarktiske flyforbindelser og utenlandske fangstekspedisjoner. Han begrunnet det med klimatiske egenheter og hevdet at ”læren om gravitasjonsdistrikter utelukker læren om besiddelsestagen”. Sektorkravet har vært konsekvent avvist fra norsk side. Det norske synet har vært at tradisjonell folkerett måtte legges til grunn for annekteringer i polartraktene. Det innebærer først og fremst oppdagerprioritet og effektiv okkupasjon.

I boken Geopolitics in Antarctica skriver historikeren Klaus Dodds at over alt hvor europeiske stater erobret og koloniserte områder ble de territoriale kravene legitimert med undersøkelser av naturressurser og kartlegging av kystland. Han fremhever teknologiens rolle ved at den forandret kartene over Antarktis fra å vise vage konturer av et kontinent til å vise områder fulle av detaljer og mulige ressurser.

Sosialdarwinismen var fremherskende tankegods i første halvdel av 1900-tallet. Nasjonene var organismer med rett til å vokse og forsyne seg av omliggende områder, noe de tyske nazistene oppfattet som ”lebensraum”. Dodds mente at sektorpolitikken ble brukt for å legitimere retten til okkupasjon ved å vise til geografisk nærhet og nasjonalt behov. ”[…] the visualization of the world into particular political and economical regions was usually attributed to natural and innocent forces rather than as a consequence of ideology or politics”. Norge hadde ingen “naturlige” grenser som kunne legitimere kravet på territorier i Antarktis. Landet hadde heller ingen maktpolitiske virkemidler å sette bak kravet.