Fangstmannsjul på Svalbard

Vinteren 1926–27 delte Hilmar Nøis, broren Nils Nilsen Nøis og svensken Sven Adolf Olsson fangstterrenget fra Sassenfjorden til Pyramiden i Billefjorden mellom seg. Olsson holdt til i «Pyramidehuset» i Pyramiden, de to andre lå i Sassen. Noen dager før jul hentet Nøis-brødrene Olsson i Pyramiden; de hadde tenkt seg på julebesøk til Longyearbyen. Og på lille julaften kom trekløveret i god fart med hundespannet innover isen til gruvebyen. De kom akkurat tidsnok til å kjøpe julegodter før butikken stengte: sjokolade, hermetisk frukt og kjeks. Senere var de på kino – en ren sensasjon for fangstfolkene den gang. Det vanket ellers rikelig med god mat og drikke på karene denne julen. De dro rundt til alle de kjente, og tok godt for seg av det som ble satt frem.

Vi skal holde oss til Hilmar Nøis, men gå ett år frem i tid. Denne vinteren skulle han og Martin Pettersen Nøis bygge ut fangstfeltet ved Liefdefjorden og Woodfjorden nordpå. De hadde lagt seg høvelig til med hovedstasjon på Roosneset. Ut i desember spente de hundene for sleden og tok med det vanlige utstyret for langtur: De aktet seg på julebesøk.

Først kjørte de innom Karl J. Bengtssen og Bergeton Johansen, som lå på Krosspynten i Wijdefjorden. Men det var Austfjordnes litt lenger sør som var det egentlige målet for turen. Der hadde de avtalt å besøke Georg Bjørnnes. «Æ’ har alt steikt rypa ferdig te dokker!» var Bjørnnes sin hyggelige velkomsthilsen da de ankom på selve julaften. Han hadde også tenkt på hundene og laget i stand en hel kasse med mat til dem. Maten ble likt fordelt mellom de forslukne krabatene; de skulle ha jul, de òg. I hytta hos Bjørnnes ble det holdt en riktig fangstmannsjul. Karene kunne nok spørre seg selv hvorfor de ikke ga opp dette livet og heller slo seg til ro hjemme. Men når de satt slik som nå og koste seg utover kvelden og natten, innså de at dette var noe de ikke kunne gi slipp på. Det var noe eget ved denne frie, uavhengige tilværelsen, nok til å veie opp for både tunge stunder, fare og blodslit.