Polarnasjonen Norge

Polarområdene er ikke bare viktige i den politiske historia; nordmenn har også delvis fått formet sin nasjonale identitet i skinnet fra nordlyset. Som historikeren Åsa Elstad har sagt det: "Det er liten tvil om at mange nordmenn ser på landet sitt som ein polarnasjon".

Norge som polarnasjon? Hva er det som ligger i det? Kanskje er det de nasjonale heltene en først tenker på: Fridtjof Nansen, Roald Amundsen, Otto Sverdrup og alle de andre. De sto fram som nasjonale symboler i den perioden da Norge søkte mot full sjølstendighet – og oppnådde det. I denne formative perioden i norsk historie bidro disse personene til å gå opp "vinterveien til et nasjonalt sjølbilde". Som Nansen sa det etter å ha gått på ski over Grønland: "Skiløbningen er den mest nationale af alle idrætter."

Mange nordmenn har helt siden Nansen insistert på at det er en nær kopling mellom det polare og nasjonale. Det er et slags kulturelt erobringstokt som har funnet sted: Nordmennene har tilegnet seg det polare, og gjort det til en viktig bestanddel i den nasjonale sjølforståelsen. Det er den ene sida av saken. Det andre er at nordmennene samtidig har fornorsket de polare områdene gjennom navngiving og kartlegging. Norske forskere og oppdagere knyttet stadig nye områder til Norge – både i form av konkrete besittelser, og i form av det vi kan kalle kulturell kolonisering.

Spitsbergen ble ikke bare underlagt norsk suverenitet; det ble også døpt til Svalbard, og dermed vigslet som en del av norsk kultur. Det er denne langvarige prosessen som har gjort det mulig å stille ut isbjørner i norske suvenirbutikker sammen med bunader og troll, og insistere på at dette er "norsk".