Nordområdene som ondskapens arnested

Det var ei reise mot nord som utgjorde erfaringsbakgrunnen for Olaus Magnus' (1490-1557) monumentale verk om folkene som bodde under de syv plogoksene (Karlsvogna). Hans bok blir regnet som det første historieverk om folkene i Norden.

Framstillingen av den svenske, katolske eksilbiskopen kom først ut på latin i Roma i 1555, men ble raskt etterfulgt av oversettelser til de fleste europeiske språk. Mer en noen annen bok har denne beretningen vært bestemmende for Europas intellektuelle miljøs oppfatning av innbyggerne som levde i de nordlige regioner.

Alt ondt kommer fra nord, skrev Olaus Magnus og krydret sin bok med historier om nordlige folkeslag som ved trollsang kan frembringe styrtregn, djevelsvart mørke og uvær. Allerede i bokas første kapittel får vi vite at folkene i nord er dyktige til å fortrolle og trollbinde mennesker. Myten om krigere fra nord som allierte seg med demoner i kamp mot fiender, ble opprinnelig presentert av Olaus Magnus.

Historieverket bar preg av sine tabloidkvaliteter - det inneholdt intet mindre enn nærmere 500 tegninger. Illustrasjonen av trollkvinnen som blander sin heksegryte for å framkalle uvær og havari kombinert med beretningen om vinder som var sendt ut for å forgjøre hollendere, må ha skremt de mange som i kommersiell sammenheng ønsket å utforske usikre nordområdene på 1500- og 1600-tallet.

Det omfattende bokverket om nordområdene var egentlig ment som en kommentar til et kart over det nordlige Europa som Olaus Magnus ga ut i 1539. Carta Marina var fryktinngytende. I de nære havområdene langs Nord-Norge var det tegnet inn flere havuhyrer som bokstavelig talt overfalt og livnærte seg av å spise seilskuter med mann og mus.

Detalj fra "Carta Marina", 1539, av Olaus Magnus. Utsnittet viser de farlige havområdene utenfor Nord-Norge.

Ved Lofoten viste kartet et endeløst havsluk som dro til seg selv de største handelsskipene. Plutselig åpnet havet seg og slukte den intetanende sjøfarer. I reiseberetningene kan vi lese om hvor stor redsel sjøfolk hadde for å bli dratt ned av Malstrømmen (Moskenesstrømmen). De gikk gjerne langt utenfor Lofoten for å unngå havsvelget.

Polarmenneskene kunne utløse naturkreftene og sende sin skadetrolldom utover hele Europa. Såkalt gand eller nordsending kunne oppleves som kalde og fordervelige vinder som påførte sykdom på fromme folk i sørlige strøk. I kjølvannet av de bitende nord- og nordøstlige heksevindene fulgte kuldegysning og revmatisk betennelse. Og bak det hele sto den nordlige Satan med lutter vrede og fiendskap.

Fortsatt henger noe av oppfatningen om djevleaktiviteten i nord igjen. Vi sier gjerne "nord og ned" i betydningen nord og ned til helvete. Uttrykket "nord for moralsirkelen" tilhører også denne tradisjonen.