De russiske villhundene på Svalbard

Etter hvert ble sysselmann Wolmer Tycho Marlow koblet inn i saken. Han måtte forsøke å få gjort noe med hundeplagen, og bestemte seg for å ta kontakt med Hilmar Nøis. 28. april 1941 skriver han i et brev til Nøis:

«Jeg har fått melding om at man i Stordalen (eg. Reindalen) har sett spor etter de vildhundene som farer løse og som gjør stor skade på reinbestanden. Da det vil bli en ren ulykke for oss om disse hunde skulle ødelegge hele reinbestanden tør jeg forespørre om De og Deres søn er villig til å opta en systematisk jakt på disse hunde og få dem skutt såsnart som mulig. Det skulde jo være en bra tid nu til å følge sporene. Betalingen får vi se å bli enige om.»

Det ble Hilmar Nøis og Eide Pettersen, som lå som vaktmann på det nedlagte Hiorthhamn-anlegget, som påtok seg oppdraget. De skulle få 15 kroner dagen for jobben.

3. mai startet Nøis og Pettersen fra Hiorthamn med hundespann. Det var ikke akkurat noen søndagstur de la ut på. De dro over Gangskaret og ned til Sørhytta, ved overgangen mellom Gangdalen og Reindalen. Hytta var oppført høsten 1935 av Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S, og ble benyttet til overnatting på reisene mellom Longyearbyen og Sveagruva. Fra Sørhytta dro de videre opp gjennom Reindalen. Der fant de fem ihjelrevne rein, fire av dem lå nærmest oppå hverandre. Så kjørte de ned Lundstrømdalen og Kjellstrømdalen til Braganzavågen og videre ut Van Mijenfjorden via Blåhuken og rundt Kaldbukta.

Ved Camp Morton tok de over til Grønfjorden og fortsatte derfra til Colesbukta. Der traff de på gamle spor etter hundene. Oppe i Colesdalen fant de både gamle og nye spor, og også to døde rein. Den ene var halvveis oppspist, og det måtte ha skjedd helt nylig. Nøis og Pettersen var like i helene på hundene nå. Men snøfokk gjorde det vanskelig å følge sporene videre, og øverst i Skiferdalen ble de helt borte. Snøværet gjorde at mennene fant det best å trekke nedover igjen og ta fatt på siste etappe hjemover. Den la de gjennom Fardalen og Endalen før de endelig kunne svinge ned til Adventfjorden og avslutte den strabasiøse turen der den hadde startet, i Hiorthhamn. Dit ankom de 9. mai. Ingen hunder hadde de fått, men en knapp hundrelapp rikere var de to karene blitt. Nå satte vårløsningen inn, og all jakt etter villhundene måtte oppgis.