De russiske villhundene på Svalbard

I midten av mai 1942 etablerte en liten norsk garnisonsstyrke som var kommet over fra Skottland hovedkvarter i Barentsburg. I et hus der ble fem hunder skutt. Flere rømte til fjells. Det ble også klart at det befant seg enda flere villhunder i området. Én hund sluttet seg til garnisonens folk i en hytte ved Bellsund. I juni ble en flokk på sju hunder sett ved den før nevnte Sørhytta. Lederen, en schæferhund, kom helt bort til hytta og kikket inn gjennom vinduet til mennene som oppholdt seg der. Så fort karene kom ut, forsvant hele flokken i stor fart.

Det ble jaktet en del på villhundene etter at unnsetningsekspedisjonen «Gearbox I» ankom med avløsning til garnisonen i juli 1942, men det er uklart om noen av dem ble skutt da. Om høsten holdt det seg to flokker på 4–5 hunder hver i Adventdalen. Under Passhytta i Brentskaret, overgangen mellom Adventdalen og Sassendalen, hadde en flokk tilhold i lang tid. En hund som var gått i en revesaks, ble fanget og avlivet.

Gamisonsfolkene støtte ofte på hundene – enkeltvis eller i små flokker – når de var ute på patrulje. Og hundeglam kunne de høre både natt og dag oppe fra fjellene og nede ved sjøen. Oppe på platået over Barentsburg fant de mange reinsdyr som var drept av hundene. De fleste var det omtrent ikke spist av. Dette er et mønster vi kjenner igjen i alle beretninger om ville hunder på Svalbard. Det er ikke bare sulten som driver dem, men også en ubendig jaktiver.

Søren Richter, norsk fangstmann og forsker, var en av fangstfolkene som ble evakuert fra Grønland til Island sommeren 1940 for å melde seg til den norske skitroppen der. Høsten 1942 finner vi ham igjen som hundekjører ved garnisonen på Svalbard. Richter foreslo flere ganger at de skulle starte en mer planmessig jakt på villhundene, men fikk liten respons på dette. Han fartet mye rundt om i terrenget, og fant stadig vekk drept rein. Bare i Adventdalen mener han at han så minst 25 reinkadavre denne høsten.

I De Geerdalen gjorde han en eiendommelig oppdagelse. Han fant tre store reinokser som hel-senene var bitt over på. Dyrene var sprengt til døde, men hundene hadde ikke spist av dem. Hver kveld kom imidlertid bikkjene ned til kadavrene for å hvile der om natten. De hadde gravd seg huler i snøen og foret dem med pels fra reinsdyrene! En dag så Richter en reinflokk bli jagd av sju hunder i skråningen i De Geerdalen. Samme dag fant han en død kalv som bare litt av innvollene var spist av. Det kan godt ha vært den samme hundeflokken som ble sett ved Sørhytta tidligere, som var på ferde her. En dag senere så Richter en stor reinflokk som var på vei nordover fra Braganzavågen. Allerede om kvelden hadde hundene jaget dyrene over alle hauger.

De militære drev altså ikke noen organisert jakt på villhundene. De hadde andre gjøremål som måtte gå foran. Men fra mai 1942 til høsten 1943 avlivet garnisonsfolkene i alt 13 hunder i området Grønfjorden–Adventdalen.

Pa en tur fra Sassendalen til Longyearbyen sommeren 1944 kom Schølberg Nilsen Nøis over anslagsvis 70 kadavre av rein som han mente var ihjelrevet av hundene. Dette var på strekningen fra nederst i Sassendalen til forbi hytta i Brentskaret. Nøis hadde aldri sett det verre på noe annet område. Men hundene var blitt sjeldnere å se i disse traktene nå. De var også blitt svært sky og vanskelig å komme på hold av. Mye av reinen var dessuten drept eller fordrevet fra området, og hundene hadde spredt seg utover og søkt andre jaktmarker. Noen hadde klart å komme seg over til Edgeøya