Vi jobber på spreng for å oppdatere oss med nytt innhold og design, og vi skal også sørge for at nettsiden er universelt utformet. Ny side lanseres medio 2023. Tilgjengelighetserklæring

Banner forside, Norsk Polarhistorie

Nordområdene som ondskapens arnested

Farlige og ville folkegrupper

Siden middelalderen hadde norske lover inneholdt forbud om å oppsøke trollkyndige samer i Finnmark. I flere sammenhenger berører den norrøne sagalitteraturen samefolkets magiske egenskaper. Det var i særlig grad deres ferdighet i å spå om framtidige begivenheter som vakte harme og ubehag blant de ledende katolske kristne i Norge.

Spådomskunsten gikk ut på å mane fram avdødes ånder for å spørre dem om det hinsidige. Spådom og åndemaning gikk dermed hånd i hånd. Ved på denne måten å forutsi og forutse tingenes gang skaffet samene seg visdom om framtiden som var forbeholdt Gud alene. For den katolske kristenhet var dette en meget alvorlig synd. Fra tidlige reiseberetningene ser vi at urfolket i nord blir beskrevet som farlige åndemanere.

Senere kunne representanter for fundamentalistisk lutherske ortodoksi i Danmark/Norge beklage seg over at i nord sto alle djevler i helvete i veien for den sanne kristendoms utbredelse. I denne tåkeheimen vokste barn opp i en vill og barbarisk frihet. Alle helvetes djevler var løs i disse avsidesliggende traktene.

Innbyggerne i det ytterste nord lå foran alle andre folkeslag i hekseri og demonkult. I landet hinsides sivilisasjonen hadde Satan fritt spillerom blant de enfoldige. De kalde landsendene mot nord besto av uhyggelige regioner der barbariske innbyggere daglig praktiserte hekseri, heter det i flere reiseskildringer og såkalte topografiske studier. Hos den lutherske sognepresten Petter Dass (1646-1707) fikk ryktet om Norden som trolldommens arnested en dikterisk utforming.

Når Europas intellektuelle elite diskuterte hekseriets virkelige eksistens, viste man ofte til samenes diabolske åpenbaringer som bevis. Ved henvisninger til samenes joik og trommespill talte misjonærer og embetsmenn om ondskapsfull, diabolsk bråk og skrål. Runebommen var en gave fra Satan selv til samene. Demonene bodde inne i trommen, og ble vekket til tjeneste når sjamanen slo på instrumentet. Hvert slag på trommen - samenes djevelbibel - var således et slag til Satan i Helvete.

Mange av misjonærene i nord på 1700–tallet skrev rapporter som understreket villskapen blant urfolkene. I 1722 mottok misjonskollegiet i Trondheim en skremmende rapport fra Thomas von Westen. Etter befaringer over store deler av det nordlige Norge skrev han at ”der var hele Finne–fjorder, hvor ikke en eneste mand var frie fra at ofre til djevelen – hvert hus og gamme var en Satans synagoge”.