I kamp mot sjørøvere

Av Rune Blix Hagen, førsteamanuensis i historie, Universitetet i Tromsø.

Piratvirksomhet oppfattes som noe eksotisk fra en svunnen tid og har et forlokkende romantisk skjær over seg. Sjørøverfiguren pirrer nysgjerrigheten med både frykt og beundring. Selve karaktertypen representerer frihetstrang, opprør og en overutviklet machokultur.

Men først og fremst er sjørøvere kraftfulle figurer innen moderne underholdningsindustri. Som historiske aktører, derimot, var piratene voldelige forbrytere som sto for nådeløse herjinger rettet mot uskyldige sjøfolk, handelsmenn og kystbefolkning. Man sier gjerne at sjørøveriets historiske gullalder lå i perioden 1680 til 1730, særlig konsentrert til det Karibiske hav. Men herjingene til piratene fant også sted langs kysten av Nord-Norge.

I takt med interessen for Nordkapp-ruten mellom Europa og Nord-Russland og generell økende handelstrafikk i Nordområdene fikk sjørøvervesenet et oppsving i arktiske havstrøk fra slutten av 1500-tallet. Som det framgikk av flere rystende rapporter til styresmaktene i København drev sjørøverne med plyndringstokter også på land og var fryktet i flere nordnorske kystbygder. Det kunne komme til regelrette trefninger mellom kystbønder og pirater. Strandhugg med væpnet piratangrep og gisseltakning satt skrekk i kystbefolkningen.