Tidslinje fra www.polarhistorie.no

Valg for tidslinje: Vitenskap

2008

26.feb. Statsminister Jens Stoltenberg åpnet Svalbard Globale frøhvelv, også kalt den moderne Noas Ark eller en frossen Edens Hage. Frøhvelvet oppbevarer sikkerhetsduplikater av frø fra frøsamlinger over hele verden, bl.a. fra mange utviklingsland. Dersom frø går tapt som følge av naturkatastrofer, krig eller ressursmangel, vil frøsamlingene reetableres med frø fra Svalbard.

2007-2008

Det fjerde internasjonale polarår (IPY). Tidligere Polarår har fokusert på naturvitenskapelig forskning, denne gangen er også samfunnsvitenskapene med.

2005

Marint laboratorium åpnet i Kings Bay.

1999

Den offisielle åpningen av «Sverdrupstasjonen» ble foretatt 10. august 1999 av miljøvernminister Guro Fjellanger. Sverdrupstasjonen har fått sitt navn etter en av Norges mest markante Vitenskapsmenn, Harald Ulrik Sverdrup.Sverdrupstasjonen drives av Norsk Polarinstitutt.

1998

Polarmiljøsenteret åpnet i Tromsø av Kong Harald V den 1.desember. Senteret huser Norsk Polarinstitutt, Akvaplan-Niva, Norsk institutt for luftforskning (NILU), Norsk institutt for naturforskning (NINA), Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), Statens kartverk, Kystverket, beredskapsavdelingen, Norges geologiske undersøkelse (NGU), Statens strålevern.

1997

Norsk Romsenter/Andøya rakettskytefelt driver fasiliteten SvalRak. Utskytningsfeltet ligger unikt plassert ved 79 grader nord, og er ideell for forskning på nordlys og magnetosfæren.

1997

Norsk Romsenter/Andøya rakettskytefelt driver fasiliteten SvalRak. Utskytningsfeltet ligger unikt plassert ved 79 grader nord, og er ideell for forskning på nordlys og magnetosfæren.

1994

Statens kartverk har en stasjon for satelittgeodetis og geodynamiske studier som har helårig bemanning i nærheten av Ny-Ålesund flyplass.

1991

Statens kartverk har en stasjon for satelittgeodetis og geodynamiske studier som har helårig bemanning i nærheten av Ny-Ålesund flyplass.

1990

august: Sven Maaløe, Universitetet i Bergen. Undersøkelser av erupsjonsganger i Kokssletta-området.

1990

oktober: Sten Johansen, Universitetet i Trondheim. Paleoøkologiske undersøkelser og drivtømmer-undersøkelser.

1990

Zeppelinstasjonen 474 m.o.h. på Zeppelinfjellet ved Ny-Ålesund åpnet i 1990. Med minimal lokal forurensning er den svært godt egnet for overvåkning av atmosfæren, inkludert spredning av radioaktiv forurensning og miljøgifter, uttynning av ozonlaget og klimaendringer. Norsk Polarinstitutt driver stasjonen og Norsk institutt for luftforskning (NILU) har stor aktivitet der. Zeppelinstasjonen inngår i flere regionale, nasjonale og globale overvåkningsnettverk.

1989

30. juli-4. august: Knut Gjerde, Statens Kartverk og Trond Eiken, Norsk Polarinstitutt. Doppler- og GPS-målinger (posisjonsbestemmelser ved satellittmålinger).

1989

august: Sven Maaløe, Universitetet i Bergen. Undersøkelser av erupsjonsganger i området Ullringsanden-Søraustkapp.

1989

Ulf Hafsten og Sten Johansen, Universitetet i Trondheim. Paleoøkologiske undersøkelser og drivtømmer-undersøkelser.

1988

Sten Johansen, Universitetet i Trondheim, aero-biologiske undersøkelser. Et prosjekt støttet av Miljøverndepartementet.

1987

oktober: Kulturvernet for Svalbard og Jan Mayen, tre mann foretok en arkeologisk utgravning av en tuft i Kvalrossbukta.

1983-1984

Operasjon Mizex for å studere Nordishavets innflytelse på våre områder, samspillet mellom isen, atmosfæren og havene, især Grønlandshavet (ti land, Norge deltar).

1979

august-september: Norges geografiske oppmåling utførte Doppler satellitt-målinger (for nøyaktig posisjonsbestemmelse), tyngdemålinger og nivellement i tillegg til kontroll av vannstandsmåleren og det geodetiske nettet på øya.

1979

I 1979 ble Norsk Polarinstitutt underlagt Miljøverndepartementet og ble et direktorat under dette departementet.

1978

Hiksdal og Anda. Fortsettelse av arbeid fra 1977.

1977

juni+ forskjellige perioder august-oktober: Norsk Polarinstitutt/Geologisk Institutt Avd. B, Universitetet i Bergen. Jan Mangerud, Hiksdal, Anda. Glasiologiske, geologiske og meteorologiske målinger.

1976

juni-august: Norsk Polarinstitutt, studentene Asbjørn Hiksdal, Einar Anda. Glasiologiske og kvartærgeologiske undersøkelser.

1976

august: Norges geografiske oppmåling ved Bjørn Geirr Harsson, assistert av John Sundsby, NP, målte tyngdenettet og utførte nivellement. John Sundsby utførte magnetiske målinger.

1975

Norsk Polarinstitutts flyfotografering ved Landmælingar Islands. Olav Orheim med J. Mangerud 12.-19. juni, massebalansestudier Sørbreen, litt kvartærgeologisk arbeid.

1974

juni-juli: Norges geografiske oppmåling ved Bjørn Geirr Harsson etablerte en vannstandsmåler ved Olonkinbyen, etablerte og målte inn et regionalt tyngdenett, nivellerte fra Olonkinbyen til flyplassen.

1974

Norsk Polarinstitutt. Geologiske og glasiologiske undersøkelser på Sør- og Midt-Jan. Olav Orheim med som assistent 15.-22. juni, massebalansestudierav Sørbreen. Geolog Pål Imsland med assistent Werner Karlsson 25. juli-23. august, kartlegging av lavastrømmene. Norges Geografiske oppmåling fortsatte med tyngdemålingsarbeid.

1973

juli: Norges geografiske oppmåling (NGO) ved Bjørn Geirr Harsson og Åge Midtsundstad etablerte to basispunkter for tyngdemåling.

1973

16.-23. august: Olav Orheim, Norsk Polarinstitutt. Massebalansestudier av Sørbreen. Arthur G. Sylvester, Jordskjelvstasjonen, Universitetet i Bergen, studerte utbruddsområdet fra 1970.

1972

august: Norsk Polarinstitutts ekspedisjon med fjorten deltagere fra flere norske institusjoner. Geologi, glasiologi, oppmåling av Nylandet, biologi og marinbiologi. Flyfotografering umulig på grunn av dårlig vær.

1972

Danish Jan Mayen Expedition utførte ornitologiske, geologiske og botaniske undersøkelser. Deltagelse fra bl.a. Mineralogisk Museum, København (Danmark).

1971

april og juni: Etterundersøkelser av utbruddet ved Thor Siggerud, Norsk Polarinstitutt.

1971

Sovjetiske geologer med forskningsskipet «Akademik Kurcharov» studerte Nylandet og utførte andre geologiske undersøkelser av øya (Sovjet).

1970

september: Vulkanutbrudd 20. september. Norsk Polarinstitutt i samarbeid med Universitetet i Reykjavik studerte fenomet.

1968

En arkeologisk / etnologisk undersøkelse fra Tromsø Museum ved studentene R. Bertelsen, P. Hvamstad og Å. Eknæs. To svenske geologer var også på øya?

1968

Norsk Polarinstitutt startet med permanent forskning i Ny-Ålesund.

1965

S. Skreslet fortsatte sine marinbiologiske undersøkelser av Nordlaguna.

1963

17. juni-23. august: Studentene Stig Skreslet og Christofer Bang utførte en marinbiologisk undersøkelse av Nordlaguna.

1963

Imperial College Beerenberg Expedition, London. Leder J. W. Sheard, fjorten deltagere. Drev geologiske og botaniske undersøkelser på Nord-Jan (Storbritannia).

1962

University College London Union Exploration Society. Botaniske og ornitologiske undersøkelser. Leder R. Moss. Fire deltagere (Storbritannia).

1961

University of London Beerenberg Expedition, ti deltagere. Drev bl.a. geologiske og glasiologiske studier av Nord-Jan med leir i Krossbukta. Fem av gruppen mistet livet da lettbåten deres kantret på grunn av fallvind fra Beerenberg. Ekspedisjonen ble senere supplert med tre nye deltagere (Storbritannia).

1960

Birkbeck College London. Geologiske undersøkelser (Storbritannia)

1959

Dr. Harald Carstens, fra Norges geologiske undersøkelse, med to studenter utførte geologiske undersøkelser på sørspissen av øya.

1959

University of London Jan Mayen Expedition (Birkbeck og Imperial Colleges) med åtte mann ledet av dr. Dollar, utført bl.a. geologiske og glasiologiske undersøkelser. De hadde hovedbasen i Kvalrossbukta (Storbritannia).

1957

15.-21. juni: Den islandske botaniker Steindor Steindorsson utførte vegetasjonsstudier fra Titeltbukta til Nordlaguna og Eggøya på Jan Mayen. Det ble samtidig hentet en båtlast med tømmer til Island (Island).

1957-1974

Internasjonal breekspedisjon til Grønland (EGIG).

1957-58

Det tredje internasjonale polarår, det internasjonale geofysiske år (IGY), ledet til en omskriving av mange geofysiske «lover»og til internasjonale avtaler om forskning i og forvaltning av Antarktis. I alt var 25 norske stasjoner eller prosjekter involvert. Et verdensomspennende samarbeidsprogram hvor 66 nasjoner deltok. Markerte et tidskille i Antarktisk, da nasjonale og internasjonale forskningsprogrammer med permanente baser, moderne utstyr og transportmidler ble dominerende.

1956

2.-16. juli: Olaf I. Rønning, Tromsø Museum, utførte botaniske undersøkelser på Jan Mayen.

1956

Norsk Polarinstitutts Svalbardekspedisjon, leder Kaare Lundquist med Ingolf Røren som fører av M/S «Minna» av Brandal. 50 mann deltok, deriblant en spesiell flyavdeling på 15 mann med major Realf Ottesen og Berhard Luncke som leder av kartleggingsarbeidet. 7 vitenskapelige partier i felten.

1955

Norsk Polarinstitutts flyfotografering av Jan Mayen for kartlegging.

1954

Norsk Polarinstitutts hydrografiske ekspedisjon til Jan Mayen. Topograf S. Helle og assistent Smestad arbeidet ut fra Gamle Metten i august.

1953

Norsk Polarinstitutts hydrografiske ekspedisjon til Jan Mayen.

1952

Norsk Polarinstitutts hydrografiske ekspedisjon.

1952-1960

Amerikanerne bygger en forskningsstasjon på isøya T3 som driver åtte år Nordishavet (USA).

1950

17. juni-2. september: Reading University Expedition med seks mann utførte ornitologiske, geologiske og botaniske studier. Hovedbasen var i Atlantic City. Beerenberg ble besteget, og T. F. Neales oppdaget det tyske flyvraket på Flykollen (Storbritannia).

1950

17. juni-2. september: Norsk Polarinstitutts timanns ekspedisjon på Jan Mayen utførte hovedsakelig kartleggingsarbeid og tidevannsmålinger.

1950

Norsk Polarinstitutts hydrografiske ekspedisjon til Jan Mayen med Kaare Lundquist og Helge Hornbæk utførte lodding for sjøkartlegging.

1950-1986

Russerne bygger 27 drivende stasjoner etter mønster av Papanines for å utforske Nordishavet og studere klimaet der (Sovjet).

1949

Norsk Polarinstitutt med elleve mann. Th. Askheim, S. Helle og W. Solheim utførte topografisk kartlegging og B. Luncke flyfotografering av Jan Mayen. Astronom dr. H. Henie var med.

1948

1.mars. Norsk Polarinstitutt formelt etablert, som en direkte fortsettelse av NSIU. Oseanografiprofessoren H.U. Sverdrup direktør.

1948

14.juli-9.sept. Den kjente flyfotograf Bernhard Luncke leder en ekspedisjon for flyfotografering av bl.a. Hopen. Kaptein Garstad og Krafft som sjefsflygere stilt til disposisjon fra Luftforsvaret.

1948

25.juni-17.sept. Norsk Polarinstitutts ekspedisjon med M/S «Minna», skipper I. Røren. Leder K.Lundquist. To nye radiofyr, et på K. Linné og et på Rundodden blir reist og de øvrige fyr og lykter blir ettersett. To topografpartier under Solheim og Askheim utsendt, hydrografparti under Hornbæk og to geologpartier under Winsnes, Feyling Hansen og Jørstad. Ornitologen dr. H. Løvenskiold studerer og filmer fugleliv og fuglefjell.

1947

The Oxford University Exploration Club Expedition på ni mann utførte bl.a. geologiske og biologiske studier. Leder A. J. Marshall. Et tre-manns team fra Gaumont-British Film var også med. Beerenberg ble besteget to ganger (Storbritannia)

1947-48

Norsk Hvalfangstselskapers Forbund sendte en vitenskapelig ekspedisjon med «Brategg» til bl.a. Peter I Øy og Deceptionøya. Oseanografiske, geologiske og zoologiske undersøkelser utført.

1947

Svalbardundersøkelsenes ekspedisjon med M/S «Minna» av Brandal som fast ekspedisjonsfartøy. Leder er komm. Kaptien Rolf von Krogh med hydrograf K. Ludquist som assisterende. Skipper er I. Røren. 19 mann foruten besetningen. Gjenstående arbeid med radiofyrene blir utført. To topografpartier under Lancke og Solheim landsatt i Storfjorden på østsiden av Vest-Spitsbergen. Et topografiparti under Askheim og Henie landsatt på Hopen.

1946

8.juli-6.okt. Svalbardundersøkelsene sender sin første ekspedisjon etter krigen. Leder er G. Horn som forulykker kort tid etter ankomsten til Svalbard, og hydrograf R. Lyngås overtar ledelsen. Isfjord Fyr og Radio blir gjenoppbygd og automatisk fyr installert. Bygging av flere nye fyr og radiofyr. To topografiske partier under Solheim og Askheim.

1939

Svalbardkontorets ekspedisjon. Ekspedisjon til Nordøstgrønland med M/K «Polarbjørn», bl.a. for åskifte mannskap på Myggbukta meteorologiske stasjon og fansgtstasjonene.Ekspedisjonsleder var John Giæver og skipper Kristoffer Marø.

1939

Norsk-svensk engelsk paleontologisk ekspedisjon under ledelse av prof. Dr. erik A:son Stensiö, Riksmuseet, Stockholm. Lederne for den norske og den engelske avdeling er henholdsvis dr. A. Heintz, bestyrer av Paleontologisk Museum, Oslo og dr. E.I. White ved British Museum of natural History. Ekspedisjonens oppgave var å innsamle fossile fisk fra devonområdet ved Woodfjorden.

1939

Svalbardkontorets ekspedisjon. Hydrografisk ekspedisjon med oppsynsskipet «Nordkapp» til Svalbard for opplodding av nordvestkysten av Spitsbergen fra Kongsfjorden til raudfjorden. Et topografisk parti av Wilhelm Solberg med tre assistenter foretok triangulering mellom Raudfjorden og Hinlopenstredet.

1939

Svalbardkontorets ekspedisjon. Et trigonometrisk parti bestående av Thor Askheim med tre assistenter medfulgte sysselmannen s fartøy «Maiblomsten» til Hopen, hvor de har foretatt kartlegging av øya.

1939

Svalbardkontorets ekspedisjon. Ekspedisjon til den meteorologiske stasjonen Torgilsbu, Sydøst-Grønland med M/K «Grande» av Sandshamn, skipper Bernt Hide. Byggmester med for å reparere huset. To geiter med for å skaffe melk til telegrafist Ragnar Eggesvik og frue som fikk en datter Åse-Marie i mars. Familien skal være en vinter til.

1938

juni: Miss Louise A. Boyd med «Veslekari» på vitenskapelig ekspedisjon til Øst-Grønland og Jan Mayen. Geologiske, oseanografiske og botaniske undersøkelser (USA).

1938

30. juni-slutten av august: The Imperial College Expedition med ti mann brukte den østerrikske hytta fra 1932 som hovedbase. De utførte glasiologiske, botaniske og ornitologiske studier, samt topografisk og geologisk kartlegging, og de besteg Beerenberg tre ganger. Det ble også gjennomført en over-landtur rundt Beerenberg (Storbritannia).

1937

Miss Louise A. Boyd med «Veslekari» på vitenskapelig ekspedisjon til Øst-Grønland og Jan Mayen med «Veslekari», skipper Johan Olsen. Geologiske, oseanografiske og botaniske undersøkelser (USA).

1937-1938

Papanine oppretter den første drivende stasjon på Nordpolen, SP1. Somov og Tresjnikov fulgte opp med Sp2 og Sp3 i 1950 og 1951(Sovjet).

1936

Luftkartlegningen på Svalbard ved Bernhard Luncke.

1935

august: Dr. J.-B. Charcot med «Pourquoi-Pas?» besøkte øya og foretok vitenskapelige innsamlinger samt utførte marinbiologiske undersøkelser (Frankrike).

1934

8. juli-26. august: De engelske studentene C. G. Bird, E. G. Bird og R. B. Connell foretok botaniske og ornitologiske undersøkelser med Haugenhytta som base (Storbritannia).

1933

8.-12. juli: Miss Louise A. Boyd, igjen med «Veslekari», gjorde flere turer i land, bl.a. for geologiske og botaniske undersøkelser. Geolog og tindebestiger N. E. Odell, Cambridge, og kollega Walter A. Wood besteg Beerenberg (USA).

1933

Deutsche Seewartes oseanografiske ekspedisjon med «Meteor» var innom Jamesonbukta (Tyskland).

1933

21.feb. Norsk Polarklubb ble stiftet i Oslo med Adolf Hoel som første formann.

1933

Radiostasjonen «Isfjord Radio» satt i drift på Kapp Linnée 13. september 1933 for å bedre dekke av havområdene rundt Svalbard og innseiling til Isfjorden enn «Spitsbergen Radio» i Longyearbyen.

1933

13. september 1933 ble «Isfjord Radio» satt i drift.

1932

17. juli: NSIUs Øst-Grønland-ekspedisjon innom med «Polarbjørn».

1932-33

Det andre internasjonale polarår (IPY). 40 land deltok. store framskritt innen forskning på magnetisme, atmosfære og radioteknologi. Norge deltok med stasjonen Jonsbu på østkysten av Grønland.

1932

Norsk kartlegginsekspedisjon til Øst-Grønland. Erik Storm fører av flyet «Qarrtsiluni». Det var et landfly og de viste lite om landingsplassen i området. Det viste seg å være høye fjell og dårlige landingsforhold, men Storm klarte den vanskelige oppgaven og fikk utmerkede kartografiske resultater.

1932

Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelsers luftkartlegning i Eirik Raudes Land ved Bernhard Luncke.

1931 og 1934

Svensk-norske Spitsbergenekspedisjoner

1931

27. juni. Det norske flagget heist ved Myggbukta fangst- og radio/meteorologiske stasjon av Hallvard Devold, Thor Halle, Eilif Herdal, Søren Richter og Ingvald Strøm. Området nord for Scoresbysund mellom 71°30' og 75°40'N proklamert som norsk, og kalt Eirik Raudes Land.

1931

Professor H.U. Sverdrup ble med som leder for de vitenskapelige observasjoner under Sir Wilkins' planlagte tokt under polhavsisen nord for Svalbard i ubåten "Nautilus".

1930

14. juli-23. august: Johannes Lid og Levi Rygg utførte botaniske undersøkelser over det meste av øya. Transport frem og tilbake var med NSIUs ekspedisjonsskip "Veslekari". Ornitologisk materiale ble samlet inn av to zoologer på "Veslekari" 14. juli.

1930

august: Fiskerikonsulent Thor Iversen drev fiskeriundersøkelser ved øya, var i land i Kvalrossbukta og fant gravhaugen på Rekvedsletta.

1930

NSIUs ekspedisjon til nordøst Svalbard og Frans Josef land med fangstskipet «Bratvaag» av Ålesund gikk i land på Kvitøya og oppdaget den siste leiren til Salomon August Andrées luftballongekspedisjon i 1897.

1929

NSIUs ekspedisjon til nordøst Svalbard og Frans Josef land med fangstskipet «Bratvaag» av Ålesund gikk i land på Kvitøya og oppdaget den siste leiren til Salomon August Andrées luftballongekspedisjon i 1897.

1929

Dr. Charcot med «Porquoi-Pas?» besøkte øya. Professor Mercanton var med, fortsatt interessert i å få bestemt Beerenbergs nøyaktige høyde (Frankrike).

1929

sist i august-2. september: Birger Jacobsen med «Grande» var på øya. (Det var nå blitt forholdsvis vanlig at ekspedisjoner stakk innom Jan Mayen på vei til eller fra Øst-Grønland, f.eks. NSIU m.fl.)

1929

NSIU startet opp med årlige vitenskapelige sommerekspedisjoner til Øst-Grønland.

1928

1.mars. De norske statsunderstøttede Spitsbergenekspedisjoner, på initiativ av Adolf Hoel, institusjonaliser til Norge Svalbard og Ishavsundersøkelser (NSIU).

1926

14.-16. juli: En dansk ekspedisjon med oppsynskipet «Fylla» var innom for blant annet å vurdere oppsetting av en seismisk stasjon. Det danske flagget ble igjen malt på Østerrikeren (Danmark).

1926

Dr. Charcot med «Pourquoi-Pas?» besøkte øya igjen (Frankrike).

1925

august: Dr. Charcot med «Porquoi-Pas?» besøkte øya på vei til Grønland (Frankrike).

1925

Den norske Svalbardekspedisjon. Bernhard Luncke topograf.

1923

Kaptein Jacobsen med «Heimen» var innom øya med J. M. Wordie og seks vitenskapsmenn på tur til Øst-Grønland.

1923

25.-27. juli: Geofysisk Institutts avløsningsfartøy «Conrad Holmboe» med oseanograf Olav Mosby om bord besøkte øya på vei til Grønland.

1923-1924

Med ekspedisjonen Thule V krysser Rasmussen Nordvestpassasjen over land; etnografiske og arkeologiske studier (Danmark).

1922

Den norske fangst, radio- og meteorologstasjonen i Myggbukta ble opprettet.

1921

august: Det danske oppsynsfartøyet «Islands Falk» ble brukt til opploddinger rundt øya. Det ble samtidig foretatt reparasjoner på Østerrikeren, som Danmark hadde fått i foræring av grev Wilczek. Et stort dansk flagg ble malt på taket. Botaniske undersøkelser ble utført av J. Gandrup (Danmark).

1921

august-september: Vitenskapsmenn fra Cambridge University var på øya. Den sveitsiske meteorolog og tindebestiger Mercanton var også med. Mercanton, Wordie og Lethbridge utførte den første bestigning av Beerenberg 9.- 1 1. august.

1921

Norsk telegrafisk værstasjon (Eldste Metten) etablert på Jan Mayen og okkuperte samtidig øya på vegne av den norske stat. Det har siden vært meteorologisk stasjon på øya med unntak av noen måneder krigsvinteren 1940-41.

1921

Geolog Olaf Holtedahls forskningsekspedisjon til Novaja Zemlja.

1919

august: Det danske oppsynsfartøyet «Islands Falk» ble brukt til opploddinger rundt øya. Det ble samtidig foretatt reparasjoner på Østerrikeren, som Danmark hadde fått i foræring av grev Wilczek. Et stort dansk flagg ble malt på taket. Botaniske undersøkelser ble utført av J. Gandrup. (Danmark)

1918-25

Roald Amundsens «Maud-ekspedisjon» seilte gjennom Nordøstpassasjen. Ekspedisjonen drev verken over Polhavet eller nådde nordpolen, som var Amundsens egentlige mål, men Sverdrup fikk samlet en mengde vitenskapelige data. Under siste del av ekspedisjonen gjorde Amundsen, sammen med Oscar Omdal, forsøk med fly fra Alaska. Roald Amundsen og Helmer Hanssen ble, med «Gjøa»-ekspedisjonen 1903-06 og «Maud»- ekspedisjonen, de første som hadde seilt rundt hele Arktis.

1913

Dr. Charcot igjen på Jan Mayen med «Pourquoi- Pas?». (Frankrike)

1913-16

Lédens antropologiske ekspedisjon av inuitter ved Hudson Bay.

1912

21. juli: Dr. Charcot ankom Jan Mayen med «Pourquoi-Pas?» og var i land for å undersøke om det fortsatt var spor av vulkansk virksomhet. Det var det ikke, men støv som ble hvirvlet opp av vinden kunne ligne på dampsøyler. (Frankrike)

1912

Nansens tokt med «Veslemøy» for oseanografisek studier ved Svalbard.

1912

Gunnar Holmsens ekspedisjon til Isfjorden, bl.a. for å studere jordbundsisen ved Coles Bay.

1911-13

Feltzoolog Johan Koren på ny innsamlingsreise til nordkysten av Tsjuktserhalvøya med sitt eget skip «Kittiwake».

1911

Svalbard fikk sin første radiostasjon, «Spitsbergen radio», med beliggenhet i Grønfjorden (Green Harbour), i 1911. I 1930 ble denne flyttet til Longyearbyen.

1909

Gunnar Isachsens vitenskapelige ekspedisjon til Svalbard.

1909

Gunnar Holmsens geologiske ekspedisjoner til Bellsund-Grønfjorden-området.

1909

Feltzoologen Johan Koren foretok en reise fra Nome, Alaska over Beringstredet og Diomedesøyene til Tsjuktsjerhalvøya.

1908

Adolf Hoels og Gunnar Holmsens geologiske ekspedisjon til Svalbard, støttet av Universitetet i Oslo. Islos Andreas Beck på «Holmengraa». Hjalmar Johansen med som assistent.

1908

Hanna Diesets egen botaniske ekspedisjon til Svalbard, der hun etter hvert sluttet seg til Hoels og Holmsens ekspedisjon.

1906,1907

Gunnar Isachsen ledet norske forsknings- og kartleggingsgrupper på Prins Albert av Monacos vitenskapelige ekspedisjoner til Svalbard. Dette ble opptakten til regelmessige norske vitenskapelige ekspedisjoner til Svalbard, som førte til dannelsen av Norges Svalbard - og Ishavsundersøkelser i 1928. Geolog Aldolf Hoel og botaniker Hanna Dieset (Resvoll-Holmsen) var blant deltakerne i 1907. I 1908 ble den første ekspedisjonen i ren norsk regi, ledet av Adolf Hoel, gjennomført.

1903

«Michael Sars» var ved øya på oseanografisk tokt og fiskeriundersøkelser.

1903-06

Roald Amundsen med Gjøa gjennom Nordvestpassasjen.

1902

Professor Kr. Birkeland planla en overvintring for å gjøre magnetiske observasjoner og nordlysundersøkelser. Østerrikeren skulle brukes som base, men på grunn av dens dårlige tilstand ble overvintringen oppgitt, og Bossekop ble isteden valgt til stasjon.

1902

14.-16. juli: Den franske lege og polarforsker Jean-Baptiste Charcot besøkte øya med yachten «Rose-Marine». Han landet i Drivvedbukta og Maria Musch-bukta. (Frankrike)

1902-03

Den norske «Aurora Polaris» - ekspedisjonen, organisert av Kristian Birkeland.

1902-03

Den norske «Aurora Polaris» - ekspedisjonen til Novaja Zemlja, ledet av H. Riddervold.

1901-03

Deutsche Südpolar-Expedition 1901-03 var ledet Erich von Drygalski. Ekspedisjonen benyttet fartøyet Gauss, som ble bygget for ekspedisjonen. Oppdaget Wilhelm II Land. Gauss frøs inne nær kysten og kom ikke løs før sommeren etter. Store vitenskapelige resultater (Tyskland)

1901

Roald Amundsen prøvde ut «Gjøa» i isen i Barentshavet mellom Novaja Zemlja-shelfen og Grønlandshavet. Oseanografiske observasjoner foretatt etter Nansens anvisning.

1900

25.-29. juni: Den danske østgrønlandsekspedisjon under ledelse av kommandør G. Arnstrup besøkte øya. Den svenske polarforsker Otto Nordenskiöld var deltager på ekspedisjonen, som oppholdt seg i tre døgn på øya for å gjøre naturvitenskapelige undersøkelser. (Danmark, Sverige)

1900

21.-24. juli: Den svenske zoolog Gustaf Kolthoffs ekspedisjon til Svalbard og Nordøst- Grønland med «Frithjof» var innom ved nordøstpynten, ved Sørlaguna og ved Østerrikeren for å foreta biologiske studier og lete etter effekter fra Andrees ekspedisjon (Sverige).

1900

Oseanografisk ekspedisjon til nord for Island, Vestisen og Jan Mayen, der deltakerne gikk i land.

1899

12.-24. juni: Den svenske vitenskapsmannen A. G. Nathorsts ekspedisjon med «Antarctic» var innom øya på vei til Grønland, bl.a. for å lete etter den forsvunne ballongfareren Andree. De gikk i land ved Sørlaguna, i Maria Musch-bukta og i Kvalrossbukta. (Sverige)

1896

Lektor E. Jørgensen foretok for Bergen Museum verdifulle botaniske innsamlinger ved Adventfjorden, Sassen Bay og Kap Thordsen og hadde også med seg en del fossiler fra denne tur.

1894

Martin Hall Ekroll utførte det første fullstendige sett meteorologiske observasjoner for Øst-Spitsbergen, i Ekroll hamn på vestsiden av Edgeøya.

1894

Den første forskningsekspedisjon som dro ut med båt fra Sunnmøre var trolig Wellmanns nordpolekspedisjon med nebbkvalfangeren «Ragnvald Jarl», skipper Emil Borch Pedersen. Skuta forliste.

1893-96

Den første «Fram-ekspedisjon» med Fridtjof Nansen. De nådde bare 86°, men oppnådde omfattende vitenskapelige resultater.

1892-93

C.A. Larsen med «Jason» på leting etter nye hvalfangstfelter, finansiert av Chr. Christensen fra Sandefjord. Store mengder hval rapportert i Antarktis og ved Sør-Georgia, og dette baner vei for hvalfangstsatsingen i sør.

1891-92

Astrup ble med Robert E. Peary til Nord Grønland for kartlegging og etnografiske studier.

1882-83

Den første større vitenskapelige ekspedisjon som foretok nøyaktige undersøkelser av Jan Mayen var den østerrikske ekspedisjonen under ledelse av løytnant von Wohlgemuth og bekostet av grev Wilczek (Østerrike).

1882

Fridtjof Nansen med «Viking» av Arendal på selfangsttokt til Vestisen.

1882-83

Det første internasjonale polarår (IPY). 12 nasjoner deltok. Norske bidrag i Nord Norge - Bossekop v/ jordmagnetiker Aksel Steen og Kautokeino v/ Sophus Tromholt.

1880

Johan Adrian Jacobsen foretar ny etnografisk innsamling for Hagenbeck.

1877

Johan Adrian Jacobsen foretok sin første etnografiske innsamlingsekspedisjon til Arktis på oppdrag av Carl Hagenbeck i Hamburg. Han kom tilbake med seks grønlendere, som i åtte måneder ble vist frem i Europas hovedsteder, før de returnerte til Grønland sommeren 1878.

1877-1878

Den norske nordhavsekspedisjonen med «Vøringen». Tre ekspedisjoner som foretok oseanografiske observasjoner i tillegg til samlinger av marin zoologi og biologi, og observasjoner om meteorologi, geografi og magnetisme. Med var Henrik Mohn, Georg Ossian Sars og Carl Fredrik Wille.

1876-77

Christian Bjerkan med «Adolf» gjennomførte en planlagt overvintring i et medbrakt hus ved Malyje Karmakuly, Novaja Semlja. Antakelig første ikke-russiske overvintring på Novja Semlja. Fangst, men kontinuerlige meteorologiske observasjoner ble også foretatt.

1875

Amund Hellands glasiologiske og geologiske undersøkelser ved Diskobukta, Vest - Grønland, fra Egedesminde til Umanakområdet. Gikk opp på innlandsisen ved Pakitsoq.

1872

Geografen H. Mohn laget det første kartet av Kong Karls Land på bakgrunn av observasjoner fra tre ekspedisjoner.

1871

Det ble nå forsøkt å finansiere forskning med fangst av flere utenlandske foretak. Den første i det sørnorske fangtsmiljøet var Jacob Melsom. Gjennom fangstrederen Rosenthal i Tyskland fikk Melsom i oppdrag å lede en vitenskapelig ekspedisjon til Karahavet med "Germania".

1869

Den tyske polarforsker Koldewey med «Germania» ville også til øya, men han kom ikke i land på grunn av tung sjø. (Tyskland)

1863

Den svenske zoolog Aug. Quennerstedt var passasjer på briggen «Jan Mayen» til fangstfeltet ved øya. Han kom ikke i land på grunn av is.

1861

Den første vitenskapelige ekspedisjonen til Jan Mayen. Naturforsker Carl Vogt fra Genkve og Georg Berna fra Budesheim ledet en tysk ekspedisjon med "Joachim Hinrich", som tilbrakte perioden 22.-24. august på øya. De gikk i land i Turnbukta og ved Sørlaguna. Professor Vogt og dr. Berna tegnet en forbedring av Scoresbys kart. (Tyskland)

1828-29

Hansteens vitenskapelige reiser i Sibir.

1827

Den første vitenskapelig ekspedisjon til Svalbard med geolog B.M. Keilhau.

1733-42

Den store nordlige ekspedisjonen, utsendt av tsar Peter den store og ledet av Vitus Bering, for systematisk geografisk og vitenskapelig utforskning av russisk Arktis (Russland).