Banner forside, Norsk Polarhistorie

Persongalleri

Harald Ulrik Sverdup (Personbilde)
NP's bildearkiv
Arktis
En katedral av is
forsvinner ned i dypet.
Arktis tordner gjennom oss
før havet knopper seg
og blomstrer i en redselsrose
som står stille et sekund -

I denne katastrofestund
flyr alkekongen som før
og rever snuser på stein.
Det er bare vi
som tar oss engstelig til hjertet,
uvant med å bo på en planet.

Harald Sverdrup (1964)

Harald Ulrik Sverdrup

1888 - 1957

Maudheimekspedisjonen. Fra venstre: John Giæver, Prof. Dr. H. U. Sverdrup og Kaptein Guttorm Jakobsen. Foto: Norsk Polarinstitutt


Tegning av A. Parilla. Foto: Norsk Polarinstitutt


Oseanograf, meteorolog, og polarforsker

Sverdrup ble født i Sogndal i 1888, hvor hans far, Johan Edvard Sverdrup, var lærer og prest. På grunn av farens yrke flyttet familien Sverdrup ofte, og unge Sverdrup tilbragte barndommen ved forskjellige steder på vestlandet. I ungdomsårene slet Sverdrup med sin lidenskap for naturvitenskapene og farens rolle som prest, men oppdaget etterhvert at han også kunne studere realfag ved universitetet. Etter ett år i militærtjeneste, ble Sverdrup immatrikulert ved universitetet, hvor han studerte geografi og astronomi.

 

Vilhelm Bjerknes og Bergenskolen
I 1911 møtte Sverdrup professoren Vilhelm Bjerknes, den kjente metereologen og grunnleggeren av den såkalte Bergenskolen. Sverdrup ble tilbudt å bli Bjerknes' assistent, sammen med Jacob Bjerknes, Tor Bergeron, Olaf Devik, Theodore Hesselberg, Carl-Gustaf Rossby, og Halvor Solberg. De som jobbet under Bjerknes var blant de fremste vitenskapsmenn i sin generasjon, og Bjerknes forventet at disse skulle bidra til å fremme forskningen. Under Bjerknes fattet Sverdrup en interesse for meteorologi og oseanografi, og ble cand. real. i 1914, og da Bjerknes dro til Tyskland i 1912 fulgte Sverdrup etter. Etter noen år i Leipzig, disputerte han for dr. philos. i 1917, hvor han skrev om de nordatlantiske passatvinder.

 

Maud-ekspedisjonen
Da Amundsen i 1913 først inviterte Sverdrup til å assistere den vitenskapelige ansvarlige under hans planlagte Maud-ekspedisjon, takket Sverdrup nei. Men ekspedisjonen ble utsatt på grunn av krigen, og da Amundsen gjenopptok planene i 1917, ble Sverdrup tilbudt rollen som vitenskapelig ansvarlig. Dette takket han også ja til, og fra 1918 til 1925 ledet han de vitenskapelige undersøkelsene under Roald Amundsens polarekspedisjon.  I 1921 og 1922, mens ekspedisjonen hadde et kort opphold i USA, var Sverdrup assistent ved Carnegie-institusjonens avdeling for jordmagnetiske undersøkelser i Washington, hvor han arbeidet med de elektromagnetiske observasjonene ekspedisjonen hadde gjort. I 1926 ble han utnevnt til professor i geofysikk ved Universitetet i Bergen, en posisjon som hadde stått ledig siden Bjerknes hadde returnert til Oslo, og i 1931 fikk han en stilling ved det nyopprettede Christian Michelsen-instituttet. Ved disse institusjonene bearbeidet han resultatene fra Maud-ekspedisjonen, og redigerte den vitenskapelige rapporten, hvor han beregnet at han hadde bidratt med to-tredjedeler av innholdet selv.

 

Nautilus
I 1931 deltok Sverdrup i den kuriøse Wilkins-Ellsworth North Polar Submarine Expedition  med den utrangerte ubåten Nautilus, en tidligere amerikansk ubåt fra Første verdenskrig. Ekspedisjonen ble en fiasko, men likevel klarte Sverdrup å samle verdifullt data, noe som bidro til å kaste lys over interessante egenskaper ved Golfstrømmen nord for Svalbard. Etter ekspedisjonen ble ubåten senket utenfor Askøy.

 

USA
Under Maud-ekspedisjonen hadde Sverdrup tilknyttet seg mange kontakter i statene, og ble assosiert forsker ved Carnegie-institusjonen i 1926, samt i perioden 1928-40. Med permisjon fra Universitetet i Bergen ble han i 1936 direktør for Scripps Institute of Oceanography i California, og på grunn av andre verdenskrig ble Sverdrup amerikansk statsborger og innehadde stillingen ved instituttet helt frem til 1948. Der arbeidet han for å forbedre værvarsling og bølgevarsling for det amerikanske militæret, og dette arbeidet ble blant annet benyttet under de alliertes invasjon i Afrika, Italia og Nord-Frankrike. Her ble han også hovedforfatter til det kjente oseanografiske standardverket The Oceans – Their Physics, Chemistry and General Biology, som først ble utgitt i 1942.

 

Hjem igjen
I 1948 ble Sverdrup bedt om å lede den nyopprettede institusjonen Norsk polarinstitutt, og  da han endelig kom hjem igjen etter krigen fortsatte han sine bidrag til oseanografi, havforskning og polarforskning. Fra 1949 ble Sverdrup professor II i geofysikk ved Universitetet i Oslo, og da han i perioden 1954-1957 var dekanus ved UiO, sto han for «Sverdrup-planen» som medførte en storstilt utbygging og omlegging av universitetene i Oslo og Bergen tidlig på 1960-tallet, og som dannet grunnlaget for organiseringen av høyere utdanning i dag. Sverdrup døde plutselig i august 1957, sannsynligvis av hjerteproblemer.Den fysiske enheten for havstrømmers styrke har blitt oppkalt etter Harald Ulrik Sverdrup; 1 Sv tilsvarer 106 m3 per sekund.

 

Lenker
The National Academy Press, Biographical Memoirs, volume 69
http://books.nap.edu/openbook.php?record_id=5193&page=338 

Artikkel på polarhistorie.nohttp://www.polarhistorie.no/artikler/2008/H.%20U.%20Sverdrup%20og%20polarforskningen 

 

Anbefalt litteratur
Polaråbok 1957 (Minneord av Helge Ingstad)
Norsk Geografisk Tidsskrift 1957-58 (nekrolog av J.E.Fjeldstad)
Norsk Geografisk Tidsskrift 1957-58 (Sverdrups forfatterskap, en bibliografi, Søren Richter)
Norsk Geografisk Tidsskrift 1957-58 (Noen minneartikler om H.U. Sverdrup i tidsskrifter)