Robert Edwin Peary

Omstridt amerikansk admiral, polfarer og utforsker

Robert Peary ble født i Cresson i den amerikanske delstaten Pennsylvania i året 1856. I 1877 ble han uteksaminert fra Bowdoin College og startet tidlig med polar utforsking. Han foretok en rekke ekspedisjoner til Grønland, først i 1886, så i 1891, og disse ble etterfulgt av flere turer i løpet av 1890-tallet. I likhet med Fridjof Nansen, studerte Peary også inuittenes overlevelsesteknikker. Han lærte seg å bruke klær av pels, bygge igloer og bruke annet utstyr for å overleve de vanskelige polare forholdene. Peary brukte også inuitter på sine ekspedisjoner, både som fangstmenn og sledeførere.

Tidlig kontrovers

Pearys ekspedisjon i årene 1898-1902 ble hans inntreden i det internasjonale polarmiljøet. Ekspedisjonen hadde foretatt en omfattende kartlegging av områder i Arktis, den satte en ny rekord for å komme lengst nord på den vestlige halvkule nord for Ellesmere Island i 1902.

Ekspedisjonen hadde oppdaget Kapp Morris Jesup på nordspissen av Grønland, oppkalt etter filantropisten Morris Ketchum Jesup som hadde sponset deler av ekspedisjonen. Peary ble også berømmet av American Geographical Society og Royal Geographical Society of London for dette karleggingsarbeidet. Men dette ble overskygget av en grunnløs påstand Peary la frem, hvor han påsto å ha funnet «Jesup Land» vest for Ellesmere i 1899, før Otto Sverdrup oppdaget og navnga Axel Heiberg-land, en påstand som ble kategorisk avvist av de fleste i samtiden.
 

Med «Roosevelt» til Nordpolen

Pearys neste ekspedisjon ble sponset med 50 000 dollar av George Crocker, og pengene ble i all hovedsak brukt til et nytt skip, «Roosevelt.» Ekspedisjonen kjempet seg gjennom isen mellom Ellesmere Island og Grønland, og satte en ny rekord for lengst nord med skip. I 1906 satte Peary ut med slede i et forsøk på å nå polpunktet.

Polfarerne hadde treg fremgang mot polen, og Peary selv ble etterhvert separert fra resten av gruppen av en snøstorm. Alene og uten nok mat kjempet Peary seg videre, og påsto å ha nådd 87° nord, noe som betydde at han hadde gjennomført en ferd på 130 kilometer i løpet av litt over en dag. Tidligere hadde fremgangen vært rapportert nærmere 16 kilometer per dag. Tilbake på skipet fortsatte Peary ferden vestover langs Ellesmere, hvor de oppdaget Kapp Colgate.

I sin dagbok skrev Peary at de ikke så noe land fra dette fjellet, men han skulle senere påstå at han hadde sett land fra toppen, og navnga dette landet Crocker Land. Denne observasjonen ble senere avkreftet av Donald MacMillan og Fitzhugh Green i 1914. Kun National Geographic Society, en relativt ukjent institusjon, verifiserte funnene Peary hadde gjort under denne ekspedisjonen.
 

Det siste støtet mot polpunktet

Robert Peary var bestemt på å nå Nordpolen, og la i 1908 ut på sitt siste fremstøt fra New York, også denne gangen ombord på skipet «Roosevelt», denne gangen sammen med et mannskap på 23. De overvintret på Ellesmere Island, og den 28. februar 1909 startet de ferden mot polpunktet. Peary-systemet, som han hadde perfeksjonert i 1906, gikk ut på å bruke støttelag og en rekke forsyningsdepot i løpet av ferden.

Den 1. april 1909 forlot det siste støttelaget Peary på 87°45' nord, og kun han selv, Matthew Henson og de fire inuittene Ootah, Egigingwah, Seegloo og Ooqueah gjensto. Den 6. april opprettet de basen Camp Jesup. Denne basen ble påstått å ha vært i nærheten av polpunktet, og den 7. april 1909 skriver Peary i sin dagbok om at polpunktet, som hadde vært målet hans i over tyve år, endelig var blitt beseiret.
 

Kritisert

Pearys siste ferd har blitt kritisert for en rekke forhold. Navigeringen og målingen på det siste stadiet av polferden manglet autentisitet, farten og fremgangen som Peary rapporterte var urealistisk høy, og resultatene ble kun verifisert av National Geographic Society, som var en av Pearys sterkeste støttespillere. Hverken American Geographical Society eller noen skandinaviske institusjoner har i ettertid godkjent påstanden om at Peary nådde polpunktet.

Pearys beseiring av polpunktet føyde seg altså inn i rekken som enda en kontroversiell og omstridt påstand fra utforskeren, og polarhistorikere betviler fremdeles den dag i dag påstanden om han nådde polpunktet. I samtiden ble Peary særlig kritisert av skandinaviske polarforskere, men også av landsmannen Frederick Cook, som hevdet å ha nådd polpunktet året før Peary, i 1908. Cook var selv kritisert for sin polferd, og striden mellom Peary og Cook var meget opphetet i den amerikanske sosieteten. Disse to kranglet i flere tiår, og Cook ble i 1923 dømt for bedrageri i forbindelse med sin forretningsvirksomhet. Det har senere blitt hevdet at dommeren i saken var en venn av Peary-familien, og hadde ilagt Cook en unødvendig streng dom.

Senere kritikk av Peary har også fokusert på hans behandling av lokalbefolkningen i arktiske områder, og problemene dette medførte for dem. Det har også blitt kjent at både han og Henson hadde flere barn med inuittkvinner, noen av dem mindreårige.