De hevdet at Bjørnøya, før Svalbardtraktaten ble inngått, hadde vært ansett som russisk territorium, og foreslo at Norge avstod Bjørnøya til Sovjetunionen, og at Spitsbergen-øygruppen ble forvaltet som et russisk-norsk fellesområde.
Under forhandlinger vinteren 1944-45 oppgav russerne kravet på Bjørnøya, men fastholdt kravet om felles norsk-russiske befestninger på Svalbard.
Ved krigens slutt ble forhandlingene foreløpig stilt i bero, men høsten 1946 brakte atter utenriksminister Molotov spørsmålet på bane, og i 1947 ble saken behandlet av Stortinget, som fant at det ikke var forenlig med norsk utenrikspolitikk å føre forhandlinger om militært forsvar av norsk territorium. Spørsmålet ble siden ikke tatt opp av sovjetregjeringen.