Banner forside, Norsk Polarhistorie

Ekspedisjoner i Arktis

Deltakere i ekspedisjonen:

  • Godfred Hansen
  • Gustav Wiik
  • Helmer Hanssen
  • Anton Lund
  • Peder Ristvedt
  • Adolf Henrik Lindstrøm

1903-06

Gjøaekspedisjonen

av Jan-Tore Berghei

 

Amundsens første ekspedisjon som ekspedisjonsleder om bord på «Gjøa» beseiret Nordvestpassasjen, og gjennomførte grundige vitenskapelige undersøkelser som blant annet bidro til å øke forståelsen av den magnetiske nordpol. Sammen med Godfred Hansen, Gustav Wiik, Helmer Hanssen, Anton Lund, Peder Ristvedt og Adolf Henrik Lindstrøm overvintret Amundsen tre vintre i det nordamerikanske Arktis. Dette ga dem en unik mulighet til å observere og lære fra urbefolkningen i området.

 

Bakgrunn

Sommeren 1899 returnerte Roald Amundsen fra «Belgica»-ekspedisjonen, hvor han hadde vært med som førstestyrmann. Den belgiske ekspedisjonen hadde vært Amundsens første, og var den første ekspedisjonen til å overvintre i Antarktis. Vinteren i isen hadde vært en tøff påkjenning for mannskapet, men var en nyttig erfaring for den unge polarfareren. Amundsen hadde blitt imponert over den erfarne legen om bord, amerikaneren Frederick Cook (1865–1940), som hadde fungert som hans polare læremester. Cook hadde blant annet klatret Mount McKinley og vært med Robert Peary (1856–1920) og Eivind Astrup (1871–95) på Grønland, og i Antarktis stiftet han det som skulle bli et livslangt bekjentskap med den unge nordmannen.

 

I barndommen hadde Amundsen blitt fascinert over John Franklins (1786–1847) tragiske forsøk på å finne Nordvestpassasjen. Under overvintringen begynte førstestyrmannen planleggingen av en egen ekspedisjon, og hvilket mål falt vel mer naturlig enn det Franklin ikke hadde klart?

 

Planlegging

Den belgiske ekspedisjonen hadde blant annet hatt som mål å kartlegge den magnetiske sørpol. De hadde ikke nådd dette målet, men i den antarktiske vinteren hadde Amundsen foretatt jordmagnetiske målinger. Dette ble et felt han fortsatte å studere etter hjemkomsten. Sammen med Nordvestpassasjen ønsket Amundsen å kartlegge den magnetiske nordpol, noe som ifølge ham selv var et «i og for seg vitenskabelig langt vigtigere maal.» I september 1900 begynte han sine studier under den tyske professoren George von Neumayer (1826–1909) ved Deutsche Seewarte i Hamburg, et anerkjent navn innen Amundsens nye fagfelt. I Hamburg stiftet han også bekjentskap med Henrik Mohn (1835–1916), grunnleggeren av Meteorologisk institutt og professor ved Universitetet i Kristiania. Mohn blir av mange regnet som havforskningens grunnlegger i Norge, og ble gjennom sin utforskning og kartlegging sentral i den nasjonale ekspansjonen ut i Norskehavet og Barentshavet fra 1870-tallet. Mohn hadde dessuten deltatt i det første internasjonale polaråret 1882–83, og hadde bearbeidet de meteorologiske observasjonene fra Nansens ekspedisjoner. Bekjentskapet med Mohn skulle senere komme også Amundsen til nytte.

 

Roald Amundsen tilbrakte tre måneder hos den tyske professoren, før han returnerte til Kristiania i november 1900. Etter hjemkomsten oppsøkte han Fridtjof Nansen for å legge frem den todelte planen; Nordvestpassasjen og den magnetiske nordpol. På dette tidspunktet var Nansen den ubestridte autoriteten innen polarforskningen, og en støtte fra ham ville veie tungt. Skuta «Fram» var dessverre opptatt, men polarhøvdingen ga ubetinget støtte til Amundsens ekspedisjonsplaner. Den ambisiøse planen som kombinerte eventyr og vitenskap var fullt og helt i Nansens egen ånd.

 

Forberedelser

Etter nyttår reiste Amundsen til Tromsø for å gå til innkjøp av en skute til ferden. Til kjøpet brukte han sin del av farsarven på 10 000 kroner. Resten av vinteren og våren benyttet han i Tromsø for å klargjøre «Gjøa», den tidligere fangstskuta på førtisju tonn.

 

I april 1901 la «Gjøa» ut på et prøvetokt i ishavet. Skuta bedrev både fangst og oseanografiske undersøkelser, sistnevnte på bestilling fra Nansen. Hele sommeren gikk med, og Amundsen returnerte til hovedstaden først i september. Her la han frem sine planer for Det geografiske selskab. Året etter gikk turen til Royal Geographical Society, som oppmuntret Amundsen og støttet ekspedisjonen med en symbolsk sum. Økonomien ble den vanskeligste delen av planleggingen, til tross for donasjoner fra både Fridtjof Nansen og H.M. Kong Oscar II. To «Fram»-ekspedisjoner hadde fått støtte fra den norske statskassen, og det var politisk uvilje mot å finansiere nok en polarferd mens Otto Sverdrup og hans menn fremdeles lå innefrosset i isen. Amundsen og hans støttespillere måtte derfor både overtale investorer og ta opp flere lån og garantier for å kunne gjennomføre turen. Amundsen selv kalte dette en spissrotgang han nødig ville gjøre igjen.

 

I mai 1902 var ombyggingen av skuta på Tromsø skibsverft gjennomført, og Amundsen seilte den til Trondheim og Isidor Nielsens mekaniske verksted for å legge inn motor og drivstofftanker. I boken «Nordvestpassasjen» skulle Amundsen senere tillegge den lille motoren på 13 hestekrefter en stor del av æren for at ekspedisjonen ble en suksess.

 

I Franklins spor

Det hele endte med at Nansen tok over ansvaret for gjelden, og ved midnatt natt til 17. juni 1903 ble den beskjedent utrustede «Gjøa» slepet ut fra kai i striregnet, uten fanfarer og heiarop. «Ingen uro, ingen brysomme kreditorer, ingen kjedsommelige mennesker med daarlige spaadomme eller endog haansmil … bare vi syv glade og fornøide mend om bord», skrev Amundsen. Kontrasten til Nansens utseiling med «Fram» 10 år tidligere var stor.

 

Med seg hadde Amundsen Godfred Hansen (1876–1937), en dansk marineoffiser; førstemaskinist Peder Ristvedt (1873–1955); førstestyrmann Anton Lund (1864–?); annenstyrmann Helmer Hanssen (1870–1956); kokken Adolf Henrik Lindstrøm (1866–1939) og Gustav Juel Wiik (1878–1905), en styrmann og marineoffiser. Amundsen hadde hyret den unge Wiik til å hjelpe ham med de vitenskapelige undersøkelsene, og de hadde hatt et studieopphold sammen ved det magnetiske observatorium i Potsdam før ekspedisjonen.

 

Juli tilbrakte de langs Grønlands vestkyst, og forlot Godhavn den 31. juli – siste stopp før det ville, usiviliserte islandskapet. Den velkjente Melvillebukta passerte de uten problemer to uker senere. Den 22. august fant de etterlatenskaper fra Franklin-ekspedisjonen og den påfølgende letingen etter den forsvunne britiske admiralen. Tom hermetikk lå strødd overalt. Det eneste de fant som var verdt å ta med seg videre var sålelær og en ladning kull.

 

Gjøahavn

Den 9. september 1903 la ekspedisjonen til land i en bukt på Kong William Land, ikke langt fra det stedet Sir James Clark Ross (1800–62) sist hadde kartlagt den magnetiske nordpol over 70 år tidligere. 3. oktober lå skuta frosset fast 50 meter fra land. Amundsen døpte overvintringsleiren Gjøahavn, etter skuta. I tillegg til selve skipet, opprettet de et observatorium på en høyde. Magneten – som det provisoriske observatoriet ble døpt – var et hus bygd av kasser og kobberspiker, og sto ferdig den 17. oktober. Det ble lagt stor vekt på at det ikke var jern i bygget eller i jorden i nærheten, for ikke å forstyrre de magnetiske målingene. I tillegg til dette ble det opprettet en meteorologisk stasjon og et astronomisk observatorium i Gjøahavn. Ristvedt og Wiik sov i Magneten, mens resten overnattet i den innefrosne «Gjøa». Amundsen selv mente at Magnetboerne måtte hatt det adskillig mer komfortabelt enn de som overvintret om bord.

 

Den 29. oktober møtte de for første gang urbefolkningen i området. Amundsen hadde først trodd det var en flokk rein som kom, men Helmer Hanssen mente at de ville være dårlige byttedyr siden de gikk på to bein. Sjefen tok da som en feltherre med seg Hanssen og Lund for å møte gjestene, alle med riflene på ryggen. Spenningen var stor. Vel fremme roper de nokså forskrekket «teima!» til inuittene, noe som visstnok skulle være en høflig hilsen. «Manik-tu-mi!» fikk de til svar, og Amundsen kom straks på at dette også var en vennlig hilsen. Da skrek de plutselig alle i munnen på hverandre, og omfavnet hverandre med klapp og klem. I sin dagbok beskrev Ristvedt et meget komisk møte slik det må ha sett ut fra Magneten. Det var i broderlig forening at delegasjonen kom tilbake til Gjøahavn, sammen med disse ifølge Amundsen vakre, høye og kraftige folkene. Dette var det første av mange møter og utvekslinger mellom nordmennene og Ogluiene. Amundsen ble straks med dem til deres egen leir for å beskue forholdene. Senere skulle de også møte flere stammer, deriblant Netsilik og Ogchjoktuene. Mannskapet på «Gjøa» holdt kontakten med lokalbefolkningen gjennom overvintringene, og lærte seg etter hvert også å gjøre seg forstått; «Vi vilde vel neppe kunne ført nogen egentlig balkonversation med deres damer», skrev Amundsen, «men vi tilegnet os et forraad av ord, hvormed vi tilstrækkelig klarte alle vore situationer. Og bal holdt vi da ikke.»

 

Amundsen ble spesielt opptatt av å samle inn kunsthåndverk, samt gjenstander som kunne ha stammet fra Franklin-ekspedisjonen. Fra dem fikk han også høre hva som mest sannsynlig hadde skjedd med admiralen; at skipene «Erebus» og «Terror» hadde blitt knust i isen og at hele mannskapet etter hvert hadde forkommet på motsatt side av Kong William Land.

 

Første overvintring

Den arktiske vinteren var lang, og de skulle etter planen gjennomføre to overvintringer. Arbeidslysten var heller laber i Gjøahavn utover vinteren, og brakkesyke spredte seg etter hvert blant mannskapet. Dagene ble brukt til magnetiske, astronomiske og meteorologiske observasjoner, noe som ikke tok opp så mye tid. Fra 9 til halv elleve hver morgen hadde Amundsen derfor beordret mannskapet ut på ski, fritt etter Nansen. Skibakken utenfor leiren ble selvfølgelig døpt etter Holmenkollen. De brukte også mye av tiden på jakt. Blant mannskapet var det kun kokken Lindstrøm og sjefen sjøl som lot være å dra på jakt. Amundsen var ingen god skytter. Han hadde nemlig dårlig syn, og var av den oppfatning at polfarere ikke brukte briller. I boken «Nordvestpassasjen» skrev han derimot at han aldri kunne tenke seg å skyte et dyr kun for fornøyelsens skyld, og at han derfor hadde overlatt jakten til resten av mannskapet.

 

Det skulle bli vanskelig å finne den magnetiske polen. Det var tross alt ikke noe fast punkt på kloden de kunne plante et flagg på. Amundsen hadde opprettet et sekundært observatorium 75 meter utenfor leiren, hvor han utførte sine magnetiske målinger. Men utover vinteren måtte hans naturvitenskapelige observasjoner dele oppmerksomhet med hans sosialantropologiske observasjoner, og han byttet stadig til seg flere kunsthåndverk fra lokalbefolkningen. Smeden Ristvedt måtte belage seg på å smi kniver, økser og andre handelsvarer til dette foretaket. Amundsen hadde også håpet å bringe med seg eksemplarer av urbefolkningen tilbake til Europa, og tok om bord en 10 år gammel gutt. Den danske offiseren ble satt til å oppdra ham, et sosialt forsøk som ikke slo an. Gutten var snart sammen med familien sin igjen. Senere tok etnografen Amundsen stadig flere av lokalbefolkningen til å leve om bord. På grunn av Amundsens entusiasme for dette nye forskningsfeltet følte nok Wiik at han gjennomførte de magnetiske observasjonene stadig mer på egen hånd.



Todelingen av mannskapet skapte nok en del misnøye og gnisninger, og de to Magnetboerne kom stadig med betraktninger og observasjoner om de som bodde om bord. Peder Ristvedt hadde lenge gått og irritert seg over den danske nestkommanderende, men ble stadig mer irritert også på sjefen selv. Stridens kjerne lå i Amundsens slette behandling av hundene, som ifølge Ristvedt var grunnet enten i sjefens uvitenhet eller på grunn av hans «forkjærlighet for at plage dyr». Wiik, som var Ristvedts samboer i Magneten, var langt på vei enig med førstemaskinisten i hans betraktninger. Amundsen nærmest kom og gikk som han ville, mens dansken for det meste lå og leste romaner i køyen sin. Mannskapet fryktet at sjefen led av skjørbuk, og han var både rastløs og humørsyk. Kveldene om bord ble brukt til å spille whist og røyke tobakk, og Amundsen var visstnok den mest iherdige tobakksrøyker blant hele mannskapet. Gustav Wiik var ikke videre imponert over Anton Lund og Helmer Hanssen, som han mistenkte hadde forhandlet med inuitter om deres koner. Wiik hadde ikke noe til overs for at utstyr fra ekspedisjonens utrustning ble benyttet til en slik handel. Han hadde selv forelsket seg i en ung kone ved navn Kimaller, men var en dannet og prinsippfast mann som respekterte ekteskapet. Han holdt seg derimot ikke for god til å rakke ned på hennes «slubbert» av en mann. Disse daglige irritasjonsmomentene må ses i lys av isødets isolasjon, som nok der og da forsterket alle gnisninger mannskapet i mellom.

 

Amundsen og Ristvedt la i 1904 ut med hundespann for å stadfeste den daværende posisjonen til den magnetiske nordpol. 1. mars gjorde de første forsøk, men måtte snu etter noen dager. De hadde satt ut for tidlig og måtte søke ly for den ekstreme kulden. De målte 62,7 minusgrader på det meste, og det var et mirakel at alle hundene overlevde turen. Etter noen uker kunne de igjen forsøke seg den 1. april. Den 26. april nådde de posisjonen Ross hadde målt polpunktet på i 1831, og tre uker senere fant de den nye posisjonen. Dette var første gang noen beviste at de magnetiske poler faktisk beveget seg. Amundsen ble liggende i teltet i flere uker på grunn av komplikasjoner i ene benet, mest sannsynlig fra skjørbuken han hadde pådratt seg i Antarktis. Ristvedt ble nødt til å jakte ferskt kjøtt til sjefen var på beina igjen og de kunne fortsette turen. Men noen hadde plyndret depotet med proviant til hjemturen, så de måtte haste hjemover på ti plater pemmikan, et par pakker sjokolade og litt brød. Seks dager etter depotet var de tilbake i Gjøahavn.

 

Vinteren var på hell, og selv Lindstrøm dro ut på rypejakt. Han dristet seg ut av skipet for første gang siden de frøs inne, noe som ifølge Ristvedt måtte tolkes som et sikkert vårtegn. Lokalbefolkningen kvittet seg med utstyr de kun benyttet seg av på vinteren, og «Gjøa»s etnografiske samling vokste betydelig.

 

Sommer

5. juni la Amundsen, Hansen og Ristvedt ut på enda en tur – dels for å gjøre magnetiske observasjoner, dels for å kartlegge nærområdet. Da de kom hjem igjen den 14. juni hadde «Gjøa» mistet vinterdrakten. Isen om bord var smeltet eller fjernet og skipet var vasket og skrubbet. Det hadde også dannet seg en koloni av inuitter i Gjøahavn mens de hadde vært borte.

 

Amundsen hadde tidligere ikke hatt noe å utsette på inuittenes moral, men skulle nå bli forbløffet. «Enhver blu var som blaast bort, og mend falbød sine koner, gamle kjærringer, sine døtre og svigerdøtre som andre salgsvarer.» Hvor endringen hadde kommet fra hadde han ingen anelse, men hadde lite til overs for denne nye oppførselen. Amundsen var i det hele tatt svært sympatisk overfor inuittkvinenne; «Nogen kvindesaksforening kunde her ikke findes, thi ingen av kvinderne var med i festen», hadde han tidligere skrevet om velkomstfesten han hadde mottatt i Oglui-leiren året før. Det var også kvinnene som trakk sledene. Kvinnenes sang var imidlertid «det forfærdeligste man kunde høre», konstaterte han etter å ha hørt Kajoggolo, kona til deres overvintringsnabo Teraiu, synge. «Jeg traf overhovedet ingen musikalsk eskimo», skrev han senere.

 

Sommeren ble flittig benyttet til feltobservasjoner, kartlegging og jakt – både på land og med båter. Godfred Hansen og Helmer Hanssen forberedte seg til en lengre sledetur våren 1905, og benyttet sommeren til å legge ut depoter. Amundsens lingvistiske, etnografiske og sosialantropologiske studier fortsatte, og han tok stadig med seg inuitter på sine små ekspedisjoner i nærområdet. Han begynte også å eksperimentere med kajak. Første forsøk ble en fuktig affære da Amundsen ble distrahert av sine kamerater på land og gikk rundt. Lindstrøm hadde tatt på seg å samle inn ekspedisjonens zoologiske materiale, men hadde sitt fulle hyre å stanse handel av hodelus. Han hadde nemlig vært uforsiktig da han først byttet til seg noen eksemplarer, noe som hadde gitt inuittene det inntrykk at han betalte godt for disse dyrene. Amundsen skulle senere få samme problemet med selblærer. Men det var ikke bare hodelus og selblærer som plaget ekspedisjonen. På sommeren kom også myggen; «Den gjorde os opholdet i fri luft næsten uutholdelig, og vi fegtet og slos med myggsvermene som med flokker av rasende banditter.» Anton Lund var spesielt plaget, som «for hver morgen beredte os nye overraskelser med sit forandrede og mishandlede fjæs.»

 

Andre overvintring

21. september lå isen igjen rundt «Gjøa». Inuittkolonien som hadde forsvunnet i løpet av sommeren var snart samlet rundt Gjøahavn igjen, og mannskapet forberedte seg til nok en overvintring. Den 11. januar 1905 telte Amundsen 18 familier og 60 sjeler.

 

Gasslampene, som ofte hadde streiket den forrige vinteren, sluttet nå helt å fungere. Foruten en fotografilampe, en natthuslampe og to lanterner, gikk de vinternatten i møte uten kunstig  belysning. Landsbyen Gjøahavn var nokså lik vinteren forut, men de mange observatorier og målestasjoner hadde blitt utbedret ytterligere. Sommerobservatorier ble ombygget til vinterobservatorier. Uranienborg – det astronomiske observatorium – besto nå av to igloer hvor løytnant Hansen og Ristvedt fikk bedre ly fra kulden. Spesielt Ristvedt hadde innrettet seg godt i sin assistenthule – med sovepose, spekklampe, pipe og toddy.

 

Løytnant Hansen, Wiik, Ristvedt og Amundsen hadde i løpet av vinteren stiftet en forening, «hvis formaal var, at medlemmerne skulde saavidt mulig smake paa samtlige [av] landets produkter.» Ristvedt var foreningens kokk, da Lindstrøm «heller vilde hive sig i havet enn at tilberede slikt svineri!» På foreningens meny sto blant annet revstek, renmage, og selsveiver – til den ellers så sindige kokkens store forargelse.

 

En dag fikk «Gjøa» to inuitter på besøk. Med seg hadde de en stor ørret som de solgte til Lindstrøm; «Saa saare de havde faat betalingen, brøt de begge ut i høie jammerskrik om, hvor ynkelig fattige de var, og at de intet havde at spise. Men vi var nu for vel kjendt med dette eskimoknep; altfor ofte havde vi sét, hvorledes eksimoerne selv lo os inderlig ut, naar vi havde lat os narre til medlidenhet og git dem mat.»

 

På grunn av den store inuittkolonien utenfor Gjøahavn, mente Amundsen at det for sikkerhets skyld var nødvendig å sette seg i respekt. Han fryktet at de ville komme til å stjele ekspedisjonens mat hvis fangsten var for dårlig eller dovenskapen for stor til å brødfø seg og sine. De organiserte derfor en demonstrasjon; de samlet dem om bord, Amundsen holdt et foredrag om kablunaens (den hvite mann) makt, før de sprengte en nærliggende snøhytte bygd for formålet med et veldig brak. Til tross for dette, ble proviant stjålet fra dekk i januar 1905, da nøden var størst. Lettelsen var derfor stor blant mannskapet da selfangsten til inuittene endelig tok seg opp og de startet å flytte vekk. «Den evige tryglen om mat havde plaget os noksaa meget.» Til tross for hans store respekt for urbefolkningen, deres ferdigheter og levesett, var det som i alle samfunn enkeltpersoner og flere av deres karaktertrekk Amundsen hadde lite til overs for. Spesielt deres tendens til å rakke ned på og le av andres svakheter irriterte ham, ogderes hygiene var ikke særlig appetittlig i hans øyne – de hadde nemlig en fæl tendens til å spytte overalt, og kvinnene holdt maten ren ved å slikke på den.

 

Våren kom tidligere enn året før. Allerede i slutten av mars hadde de bare 8 minusgrader, mot 45 året før. Den 2. april hadde Ristvedt og Hansen satt ut med hundesleder og navngitt steder langs det som senere skulle bli Kong Haakon VII Kyst. Til formålet måtte hele «Gjøa» omformes til «patent-hundefôrfabrik under ledelse av disponent Godfred Hansen.»

 

Hus måtte rives ned, instrumenter måtte pakkes ned, proviant måtte skaffes og skipet måtte gjøres seilbart igjen. Skuta ble malt og oljet for å gjøre den presentabel. Inuitter fra fjernt og nær hadde i løpet av våren valfartet til Ogchjoktu-bukta hvor Gjøahavn lå, og Amundsen byttet villig til seg selskinn mot jern- og trevarer. Anton Lund hadde konstruert en rifle fra et jernrør og en gammel geværlås de fant på Beecheyøya, som forunderlig nok stammet fra bøssemaker Andresen i Tromsø. Etter en vellykket testskyting forærte han det til Utchjuneiu, en av hans venner blant inuittene. Rifla ble flittig brukt til reinjakt.

 

Den 20. mai kom det en kar på slede med særdeles mange hunder. Det visste seg å være Attangala, en inuitt Amundsen hadde sendt av gårde med post tidligere på vinteren. Blant posten lå det blant annet brev fra «The Arctic», den kanadiske regjeringens ekspedisjonsfartøy som overvintret i Hudsonbukta. Blant de mest oppsiktsvekkende nyheter var krigen mellom Russland og Japan, som ble gjenstand for mye diskusjon blant mannskapet utover de sene nattetimer.

 

I midten av juli byttet Amundsen tilbake til sine egne klær, etter 20 uavbrutte måneder i lokal klesdrakt av reinskinn. Inuittenes klær var uten tvil det beste man kunne bruke på vinteren, konstaterte han. 23. juli var uhellet ute; den ene primusen hadde en utblåsning mens Lindstrøm forberedte søndagsmiddagen, og hadde antent byssa. Det var en smal sak å slukke brannen, men kokken hadde fått brannskader og store smerter. «Han saa ut som den mest fordrukne og forslaaede lazzaron», skrev Amundsen, og «det varte næsten 14 dage, før han havde sit gamle utseende.»

 

Gjennom Nordvestpassasjen

28. juli var havna endelig isfri igjen. Det skulle drøye til den 13. august før de brøt opp fra bukta på Kong William Land og forlot Gjøahavn. Før avreise hadde Amundsen forært gaver til «bra, flinke folk» – sine elleve beste støttespillere blant inuittene, de som hadde vært tro og til nytte og hjelp i løpet av 23 lange måneder. Hver av dem fikk sin store haug med jern- og trevarer som ikke fikk plass på «Gjøa», for det meste tønner og kasser som nå sto tomme. Dette var svært ettertraktede varer blant inuittene. Nå gjensto bragden og kronen på verket; Nordvestpassasjen.

 

Det var små passasjer og havet var grunt, men mannskapet på «Gjøa» hadde gode forhold på sin side. Skuta var liten og været var rolig, og ikke minst; mannskapet hadde seilt i slike forhold før. Det hele skulle bare ta dem drøye to uker. Den 26. august møter de den amerikanske hvalfangerskuta «Charles Henson», ledet av kaptein McKenna. Amundsen ble svært overrasket da kapteinen visste hvem de var og ønsket dem hjertelig velkommen som de første gjennom Nordvestpassasjen. Det Amundsen ikke visste var at broren Leon og Fridtjof Nansen hadde vært i kontakt med the Geographical Society of the Pacific’s gjennom den norske konsul i San Francisco og bedt dem om å bistå ekspedisjonen dersom «Gjøa» dukket opp.

 

Om bord på «Charles Henson» kunne Amundsen bli oppdatert på hendelsene hjemme. Unionen med Sverige hadde som kjent blitt oppløst av Stortinget 7. juni 1905. I de amerikanske avisene kunne polfareren lese at det hadde brutt ut krig mellom unionspartnerne.

 

Nok en overvintring

De hadde i utgangspunktet en kort vei å seile til kysten av Alaska, men Amundsen valgte å legge skuta i vinteropplag ved King’s Point. Han begrunnet dette valget med at høstmørket snart kom, og at isforholdene var usikre. Meningene blant mannskapet var sprikende. Helmer Hanssen hadde røket uklar med sjefen, og også Gustav Wiik var misfornøyd med å skulle tilbringe nok en vinter i polarnatten.

 

Ved King’s Point møtte de en nordmann ved navn Christian Sten, som hadde bosatt seg sammen med lokalbefolkningen etter at skuta hans hadde forlist. Sten var et kjærkommet syn, og skapte god stemning blant mannskapet. Særlig Lindstrøm fikk en god venn i Sten; «der var mellem koloniens to tykksakker utspændt et ubrødelig venskap», skrev Amundsen senere. Sten hjalp mannskapet med bygging av vinterhus, og introduserte dem til lokalbefolkningen. Sten hadde vært annenstyrmann på skonnerten «Bonanza», som hadde forlist og som på dette tidspunkt befant seg i fjæra ved King’s Point. Amundsen og mannskapet fant en rekke forsterkninger og forsyninger om bord, deriblant en ovn som ville ha kommet godt med under de kalde vintermånedene i Gjøahavn. Den amerikanske hermetikken de byttet til seg ga mannskapet en etterlengtet variasjon i kostholdet.

 

Ved Herscheløya, ikke langt fra King’s Point, overvintret også mange hvalfangere. Men ellers var mannskapet på «Gjøa» fremdeles isolert fra omverdenen. Hva skjedde i Norge, og hadde de hørt nyheten om ekspedisjonens store bragd der hjemme? Amundsen bestemte seg for å gjennomføre en tur med hundesleder til telegrafen. Han tilbydde seg å frakte posten til alle som overvintret i nærheten. Med seg hadde han noen inuitter og en forulykket hvalskipper, og de satte ut den 21. oktober 1905. Først den 5. desember nådde de Eagle City, 1300 kilometer unna King’s Point, på grensen mellom Alaska og Canada.

 

Amundsen begynte straks å telegrafere omverdenen. Førstemann på listen var naturlig nok Fridtjof Nansen. Telegraflinjen brøt raskt sammen etter annonseringen, og det tok fem dager før det dukket opp noe svar fra polarhøvdingen. Han ble nødt til å tilbringe flere måneder i Eagle City før han mottok post hjemmefra, deriblant et lengre svarbrev fra Nansen – da nyutnevnt som Norges utsending til London. Nansen hadde gjort sitt for å veve erobringen av Nordvestpassasjen inn i de nasjonale rammer og i den store fortellingen om det nye selvstendige Norge. Beseiringen av Nordvestpassasjen og lokaliseringen av den magnetiske nordpol ble en fjær i hatten for den unge nasjonen, hvis status fremdeles var usikker i imperialismens Europa.

 

Tragedien

Mens Nordvestpassasjen var et konkret og håndgripelig mål, ble den magnetiske nordpol langt vanskeligere å erobre. Mens Amundsen hadde korrespondert med verden, hadde Gustav Wiik pliktoppfyllende fortsatt sine vitenskapelige observasjoner. Også ved King’s Point lot han seg irritere over de to Tromsøværingene Anton Lund og Helmer Hanssen, som han ikke gikk overens med. Noe av Wiiks respekt for Roald Amundsen hadde også forsvunnet i løpet av to overvintringer; de hadde studert sammen i Potsdam og var de eneste som hadde forutsetninger til å føre det vitenskapelige arbeidet. Tre overvintringer i isødet hadde nok påvirket den unge marineoffiseren, som aldri hadde vært i Polhavet tidligere. Wiik hadde overfor seg selv tatt på seg ansvaret for at ekspedisjonens vitenskapelige mål ble oppnådd.

 

Først den 3. februar 1906 kunne Amundsen forlate Eagle City. Han brukte litt over en måned på returen, og den 12. mars kunne han bringe mannskapet etterlengtede aviser og brev hjemmefra. Mot slutten av måneden ble Wiik plutselig syk. Ekspedisjonen hadde ingen utdannet lege med seg, og den eneste som var i nærheten var sjefen selv. Men Roald Amundsen hadde som kjent avbrutt sine legestudier for å bli polarforsker. Hans noe begrensede medisinske kunnskap strakk dessverre ikke til, og uten noen sikker diagnose var det lite de kunne gjøre. Nærmeste lege overvintret om bord på en av de amerikanske hvalfangerne på Herscheløya, men ute herjet en kraftig snøstorm som hindret dem å sende etter ham. Den 31. mars døde Gustav Wiik, kun 28 år gammel. Kisten ble lagt i vinterhuset, og huset ble spikret igjen til jorden tinte nok til en ordentlig begravelse senere på våren. 9. mai ble Wiik begravd ved det magnetiske observatoriet.

 

Amundsen anså Wiik som en god venn, og som et etterord til kameratens dagbok skrev han at «hans [Wiiks] navn er nøie knyttet til Gjøaexpeditionens videskabelige resultater og vil altid vedbli at være det. Ved sit glimrende arbeide reiste han sig selv det vakreste minde.»

 

Arktisk vår

Våren 1906 ble benyttet til jakt. Amundsen hadde innlemmet en ung inuitt ved navnet Manni i mannskapet i løpet av vinteren, og hadde håpet at han ville bli med tilbake til Europa. Ifølge Amundsen var Manni «en udmerket fyr. Straalende fornøiet var han til enhver tid, paapasselig og snil.» Han hadde hjulpet dem med vedhogst, rengjøring og jakt, og spilte ofte dam med den danske løytnanten. I tillegg til Manni hadde mannskapet blitt utvidet med ytterligere to menn; nordmannen Ole Foss og en amerikaner ved navn Beauvais.

 

Den 7. juni 1906 feiret ekspedisjonen fedrelandet med brask og bram, ett år etter at Stortinget oppløste unionen med Sverige. Ifølge Amundsen var det en selvfølge at denne «revolusjonsdagen» tok over for 17. mai som Norges nasjonaldag, og satte en halv kasse sigarer på det i et veddemål mot Godfred Hansen. På senere ekspedisjoner skulle Amundsen fortsette tradisjonen med å feire frigjøringen fra Sverige på denne datoen.

 

Den 28. juni kom myggen til King’s Point, og Amundsen erklærte at «vor bedste tid var nu slut.» Isen hadde også brutt opp, og den 10. juli lå «Gjøa» klar til utseiling, ankret opp bak vraket av «Bonanza» for å unngå den verste drivisen. 13. juli la de opp ved Herscheløya og ventet på gunstigere isforhold. Dette var ifølge Amundsen et av få steder det gikk an å søke havn på Nord-Amerikas nordlige kyst, og var et meget viktig sted for hvalfangsten. Hvalfangsten som ifølge ham hadde medført svær risiko og mange tap. Alle livene og verdiene ble satt på spill for å høste barder til bruk i korsetter. Amundsen erklærte at «en damefigur er en dyrebar ting! Men jeg tror, at jeg efter mine erfaringer som polarmand vil stemme for reformdragten.» Reformdrakten var en samlebetegnelse på kvinneantrekk som fra midten av 1800-tallet ble konstruert i et forsøk på å erstatte den rådende stramme, ukomfortable og upraktiske samtidsmoten.

 

21. juli hadde Manni vært ute i en seilduksbåt alene, og hadde mest sannsynlig blitt tatt av en bølge mens han speidet etter ender. Løytnant Hansen og Foss hadde kommet til noen minutter senere, men de fant ingen spor etter den unge inuitten. Inuittene kunne som oftest ikke svømme, og liket hadde ifølge lokalbefolkningen blitt tatt av strømmen og kom aldri til å bli funnet. Etter flere forsøk måtte mannskapet på «Gjøa» gi opp letingen.

 

Den 3. august feiret mannskapet Kong Haakons fødselsdag «med den festlighed, vi kunde præstere, – nærmest med litt flere bønner på kaffen og nogen rosiner i hvetekaken. Vi havde ikke stort andet nu at gjøre fest med.» Kokken Lindstrøm – nå også annenmaskinist – hadde innrettet bakeri i maskinrommet, men forsyningene var knappe på dette siste stadiet av ekspedisjonen. Seilasen sørover var vanskelig i dette uvante området, i tåke og blant drivis. Amundsen måtte berømme sine menn på dette kritiske stadiet, og mente at «med vrange og uvillige folk vilde vor tur aldrig kunne været gjort.» I løpet av denne krevende seilasen ble propellen skadet, og de måtte nå klare seg uten motorkraft. Men de kom seg stadig sørover, og møtte etter hvert flere skuter. Post ble overlevert og amerikansk hermetikk ble kjøpt inn. Stemningen om bord steg i takt med temperaturen. «Hvormeget polfarer man end er, nytter det ikke at negte for, at varmen smaker godt, naar man har savnet den en tid», skrev Amundsen. Etter en drøy måneds seilas langst kysten nådde de Kapp Prince of Wales og Diomedøyene. Nordvestpassasjens endelige fullførelse med skip ble feiret med en skål. «Et lite bæger whiskey på dek i al fart.» Været tillot ikke festligere feiring, og selv flagget kunne ikke heises i den ufyselige stormen.

 

Ved Point Barrow hadde «Gjøa» mottatt en innbydelse til å besøke Nome, som hadde en stor andel norske utvandrere blant sin befolkning. I boken «Nordvestpassasjen» hadde ikke Amundsen ord for å beskrive mottakelsen de fikk i gruvebyen da de kom dit 31. august. Amundsen skalv over hele sitt legeme i det nasjonalsangen runget ut over havnen i det de kom i land.

 

Hjemkomsten

5. september satte Amundsen kursen mot Seattle om bord på dampskipet Victoria. Hans nestkommanderende Godfred Hansen fikk i ansvar å seile «Gjøa» til San Francisco, hvor Amundsen igjen møtte mannskapet. Amundsen donerte per telegraf de vitenskapelige resultatene fra ekspedisjonen til den norske stat, uten forbehold, og den 20. november kom hele besetningen endelig seilende inn Kristianiafjorden om bord på panserskipet «Norge». Kristiania hadde ruskevær, men byen var allikevel fylt av feststemte mennesker, og skolene hadde fridag. Både Nansen og Kong Haakon var dessverre bortreist, men polarhøvdingen hadde gjort seg til kjenne i avisspaltene – hvor han hadde formidlet viktigheten av Amundsens store dåd.

 

For polfarerne var det aldri lovnaden om gull og grønne skoger som motiverte. Det lå ingen rikdommer i det endeløse isødet. Det var vitenskapen, forskertrangen og eventyrlysten som drev dem til å utforske Nordpolens hemmeligheter. «Gjøa» hadde gjort sitt for å «fri verden ut av gaatemørket der nord», slik Amundsen beskrev det i innledningen til boken «Nordvestpassasjen.»

 

Med «Gjøa» seilte Amundsen opp som Nansens uomstridte arvtager innen polarforskningen.  Den var ifølge den norske ministeren i London en av de mest vellykkede og best organiserte ekspedisjoner i polarforskningens historie. Nansen vekta overfor Amundsen at «Gjøa» hadde forkynt overfor hele verden hva nordmenn duger til, og at ekspedisjonen hadde oppnådd meget verdifulle resultater med svært beskjedne midler. Det var akkurat den prestisjen en ny nasjon sårt trengte på den internasjonale arena.

 

I Europa var begeistringen stor, i hvert fall på kontinentet. I den britiske presse hadde «Gjøa» derimot fått en reservert mottakelse, og Amundsens britiske støttespillere meldte kun om en lunken interesse. Måten Amundsen og hans menn hadde beseiret Nordvestpassasjen på var muligens for beskjeden for det britiske publikum. At passasjen hadde vært en verkebyll for det britiske imperiet gjennom flere hundre år bidro nok til dette.