Vi jobber på spreng for å oppdatere oss med nytt innhold og design, og vi skal også sørge for at nettsiden er universelt utformet. Ny side lanseres medio 2023. Tilgjengelighetserklæring

Banner forside, Norsk Polarhistorie

Ekspedisjoner i Arktis

1913

Staxruds unnsetningsekspedisjon etter Schrøder-Stranz

Samtidig med at Arve Staxrud på forespørsel sa ja til å utruste og lede en unnsetningsekspedisjon dro også en annen ekspedisjon av sted. Ansvarlig var Kurt Wegener, lederen for den geofysiske stasjonen i Ebeltofthamna. Denne ekspedisjonen kom seg så langt som til munningen av Wijdefjorden, før den måtte returnere på grunn av dårlige isforhold, og 30. mars var den tilbake i Kongsfjorden. Samtidig var Staxrud på vei nordover.

De tre samene, Per Hansen, Johannes Kemi og Samuel Klemmetsen på dekket til "Hertha". Foto: Norsk Polarinstitutt

I Sandefjord hadde han leid hvalfangeren “Hertha”, han lastet så opp i Tromsø og dro videre til Alta hvor han hentet tyve kjørerein, og dessuten tok med seg de tre samene Per Hansen, Johannes Kerni og Samuel Klemmetsen. 3. april var “Hertha” framme i Grønfjorden.

De fire nordmennene ombord i “Herzog Ernst” hadde i mellomtiden bestemt seg for å gjøre nok et forsøk på å komme seg til Longyearbyen. De startet 25. mars, og selv om de møtte en del vanskeligheter underveis, blant annet med sørpe og farlig is, var de framme den 5. april. Her fikk de vite at Ritscher hadde klart turen, men fremdeles befant seg på sykehus, og at Staxrud hadde kommet til Spitsbergen og nå var på vei nordover
Den 12. april startet Staxruds ekspedisjon, som foruten Staxrud selv og de tre samene, besto av doktor Bøckman, Ellingsen og Daniel og Hilmar Nøis. Også Johan Nøis hadde egentlig planlagt å være med, men da han var syk ble det bestemt at August Stenersen skulle bli med tilbake i stedet.. Staxrud hadde dessuten med seg de tyve reinsdyrene, seksten hunder, seksten sleder og seks pulker.

Ombord på D/S "Victoria" 1913 i Isfjorden. F.v.Ritter, ing. Ellingsen og dr Mayer. Foto: Norsk Polarinstitutt


Det var ingen enkel oppgave ekspedisjonen hadde foran seg. I tillegg til å hente Rüdiger og Rave, som var ombord i “Herzog Ernst”, skulle den også lete etter Detmers og Moeser som hadde vært savnet siden 1. oktober, og Eberhard som hadde forsvunnet for Stenersen og Mosvold på vei tilbake til “Herzog Ernst” i begynnelsen av desember. Om mulig planla Staxrud også å krysse Hinlopenstredet for å lete etter Scröder-Stranz og hans folk.

Isen lå solid på fjordene, og skapte ingen vanskeligheter, men det gikk med litt lenger tid og noe mer for enn beregnet, på grunn av en del problemer i overgangen mellom Dicksonfjorden og Vestfjorden. To mann og åtte rein måtte derfor returnere. 15. april var ekspedisjonen framme ved Krosspynthytta, og herfra gjorde Staxrud en avstikker over Wijdefjorden for å se etter spor av Detmers og Moeser, noe som viste seg å være resultatløst. Deretter fortsatte ekspedisjonen til Mosselbukta, hvor den ankom 20. april. Herfra kjørte Staxrud, Bøckman og Hilmar Nøis med hundene over til Sorgfjorden, mens resten av ekspedisjonen skulle komme etter når den hadde hvilt ut.

Vel framme ved “Herzog Ernst” viste det seg at planene om å forsøke og finne Schröder-Stranz og følget hans midlertidig måtte forkastes, på grunn av isforholdene i Hinlopenstredet. I stedet startet planleggingen av reisen tilbake til Longyearbyen. 30. mai dukket det opp en tysk unnsetningsaksjon, ledet av Theodor Lerner, i Sorgfjorden. Han hadde leid skuta “Løwenskiold” i Tromsø i slutten av april, og reist nordover for å forsøke og redde sine landsmenn. Mens Rave og Rüdiger valgte å følge Staxrud tilbake til Longyearbyen, reiste Lerner østover for å se etter Schröder-Stranz. Han kom så langt som til Nordkapp før han ble fanget av isen, og gjorde en rekke sledeturer herfra uten å finne spor av Schröder Stranz.

Rüdiger bringes ombord i fartøy. Foto: Norsk Polarinstitutt



Ekspedisjonen begynte på hjemreisen 2. mai, og den 16. mai var den tilbake i Longyearbyen med Rüdiger og Rave. På dette tidspunktet befant Rotvold og brødrene Jensen seg i Grønfjorden, mens Ritscher var i Longyearbyen. Planen var å frakte de seks ekspedisjonsmedlemmene tilbake til Norge med et amerikansk kullskip, men da dette ikke lot seg gjøre, tilbød Ernest Mansfied fra ”The Northern Exploration Company” seg å sørge for transporten. De tre samene og Dr. Bøckmann fra Staxruds ekspedisjon, samt en islos (August Stenersen?), skulle også være med. Tyskerne ble derfor transportert med slede til Grønfjorden for å vente på Mansfields skip.

Scröder-Stranzekspedisjonen var tilbake i Tromsø 10. juni. Rüdiger kunne så vidt gå ved ankomsten, mens Ritscher fikk et langvarig sykehusopphold før han kunne reise tilbake til Tyskland. Staxrud, Ellingsen og Daniel, Johan og Hilmar Nøis reiste tilbake til Sorgfjorden i begynnelsen av juni, for å hente “Herzog Ernst”, og for igjen å lete etter de savnede ekspedisjonsmedlemmene. “Herzog Ernst” kom ikke fri av isen før i slutten av juli. Både Staxrud- og Lernerekspedisjonen fulgte skuta tilbake til Grønfjorden.

Ingen av de savnede tyskerne ble noensinne funnet, men forskjellig utstyr som kan ha tilhørt dem er senere funnet i områdene hvor de forsvant.

Litteratur:
A. Staxrud og Dr. K. Wegener: Die Expeditionen zur Rettung von Schröder-Stranz und seinen Begleitern, Berlin 1914
Birger Amundsen: Der Schröder-Stranz expedition - historien om en ulykkelig ekspedisjon til Svalbard i 1912, Svalbardboka 1983-84