Banner forside, Norsk Polarhistorie

Ekspedisjoner i Antarktis

1911 - 1912

Deutchland

av Jan-Tore Berghei

Den tyske vitenskapsmannen Wilhelm Filchner returnerte fra en ekspedisjon til Tibet i årene 1903-05, og startet med en gang planleggingen av en ny ferd. Inspirert av andre ekspedisjoner i sin samtid, ønsket Filchner å lede en krysning av Antarktis. Han ønsket å undersøke om området bestod av ett kontinent eller om det fantes flere. Han fikk støtte fra sine overordnede i hæren, og begynte forberedelsene. Hans opprinnelige plan var å sende et skip til Weddellhavet, og et annet til Rosshavet, hvor to forskjellige grupper skulle forsøke å ta seg over kontinentet og møtes på midten. Dessverre måtte Filchner redusere omfanget av ekspedisjonen til ett skip, og valget falt på «Deutchland». Skipet var opprinnelig et norsk fartøy som var spesialbygd for å ferdes i polare forhold. Det ble først døpt «Bjørn», og ble kjøpt opp ved hjelp av flere fremtredende medlemmer av det internasjonale polarmiljøet, blant andre Ernest Shackleton, Adolf Nordenskiöld og Fridtjof Nansen.

 

Til Svalbard

Ingen av medlemmene som Filchner hadde plukket ut til ekspedisjonen hadde vært i områder med polare forhold. Filchner foreslo derfor en prøve-ekspedisjon til Spitsbergen, for å opparbeide seg den nødvendige erfaringen for å gjennomføre en ekspedisjon til Antarktis. Seks av det vitenskapelige mannskapet ble med til øygruppa på sommeren i 1910, hvor de blant annet foretok en dramatisk krysning av iskappen.

I 1911 dro ekspedisjonen sørover med «Deutchland». Totalt deltok trettifem personer på ekspedisjonen, og de hadde også med seg tolv ponnier og seksten grønlandshunder. Ferden gikk via Buenos Aires til Grytviken i Sør-Georgia, hvor de i to måneder foretok vitenskapelige observasjoner og forberedte turen til Antarktis i samarbeid med norske hvalfangere. En ekskursjon til Sør-Sandwichøyene ble gjort på fartøyet «Undine», et skip som tilhørte hvalfangeren Carl Anton Larsen. De utforsket også kysten av Sør-Georgia, og gjenåpnet observatoriet i Royal Bay. Det hadde sist vært i bruk under det første internasjonale polaråret i 1882–83.

Weddellhavet

Den 11. desember 1911 seilte «Deutchland» til Weddellhavet, og Filchner skrev «Ingen av oss visste om vi noensinne ville komme tilbake.» Den 15. desember møtte de den første isen, og forholdene forandret seg stadig. En dag kunne de jobbe lettkledd, mens de neste dag kunne observere tåke, snøbyger og temperaturer under nullpunktet. I Januar 1912 var de omringet av isfjell og pakkis, og i løpet av tre dager observerte de nesten to hundre isfjell.

Den 27. januar undersøkte de havbunnen og dro opp leire. Dette var et tegn på at de nærmet seg land. Tre dager senere så de land til sørøst. De hadde oppdaget nytt land, et område som Filchner døpte Prins-regent Luitpold Land, og som i dag er kjent som  Luitpoldkysten. Dette skulle også markere det sørligste punktet ekspedisjonen oppnådde i løpet av ferden. De seilte videre langs en isbrem som Filchner oppkalte etter Keiser Wilhelm, men som keiseren senere døpte om til Filchner-Ronne-isbremmen.

Uhell

De nådde etterhvert en bukt omringet av is, og bestemte seg for å sette opp vinterleiren her, et bygg som Filchner selv refererte til som et «stationhaus». Området hadde en naturlig brygge av is, hvor de kunne laste av alt det nødvendige utstyret. Den 9. februar begynte de lossingen, og innen den 17. februar var bygget nesten ferdig.

Midt på natten skjedde derimot det utenkelige – isen begynte å slå sprekker. Det startet først med noen ulyder, men i løpet av morgenen økte lyden fra isen så mye at Filchner sammenliknet det med «ett hundre artillerikanoner som skyter etter hverandre.» Kaptein Vahsel slo alarm, hele isflaket var i bevegelse, og vinterleiren hadde begynt å rotere. Isen slo sprekker overalt, og leiren drev nordover mot åpent hav. «Deutchland» sto også i fare for å bli knust av disse enorme ismassene.

De neste to dagene ble brukt til en hurtig demontering av leiren, og de benyttet seg av livbåtene fra «Deutchland» til å frakte forsyningene og dyrene ombord. Skipet måtte de holde på trygg avstand. De forlot området, og mengden med is i vannet skulle gjøre det umulig for dem å komme tilbake igjen.

Overvintring

Skipet drev de påfølgende dagene, mens Filchner ventet på bedre vær. De klarte å opprette et par depoter på kontinentalisen. Utstyret ble dekket av is og snø, og markert med sorte flagg. Filchner hadde bestemt seg for å seile tilbake til Sør-Georgia for vinteren. Planen var å returnere til våren og forsøke krysningen av kontinentet på nytt. Men det var allerede tidlig i mars måned, og «Deutchland» frøs fast og drev med isen ut til Weddelhavet. De ble nødt til å overvintre i isen. Filchner bestemte seg for å gjøre det beste ut av en dårlig situasjon, og tok initiativ til bygging av telt og hytter for å gjennomføre vitenskapelige observasjoner på isen. I løpet av vinteren hadde også alle rommene på skipet fått montert elektrisk lys, for å begrense polarnattens destruktive innflytelse på mannskapet. De drev med idrett på dekk, og red på hest for å trosse kjedsomheten.

Morells Land

I 1823 hadde selfangeren Benjamin Morell sett land øst for der «Deutchland» var fanget i isen, og Filchner ønsket å kartlegge området nærmere. I juni ledet Filchner en dramatisk ekspedisjon for å finne Morells Land. Filchner tok med seg to offiserer på to sleder trukket av åtte hunder hver. De tok med seg proviant for tre uker. Ferden skulle bli vanskeligere enn Filchner hadde forutsett, og de hadde dagslys kun to til tre timer hver dag.

De hadde en treg fremgang, og kulden nådde 35 minusgrader. Filchner skrev: «om natten skalv vi i konkurranse med de skrøpelige teltene våre.» Kulden gjorde at selv de enkleste oppgaver tok flere timer, og instrumentene frøs med en gang de ble tatt frem. De stadfestet etterhvert at Morell hadde sett syner, og bestemte seg for å snu. Tilbaketuren var enda farligere, siden store råker hadde åpnet seg mens de hadde vært borte. De risikerte også å falle gjennom den tynne isen som lå over igjenfrosne råker. Etter åtte dager i isødet nådde de endelig «Deutchland» igjen. De ble hentet i livbåter ettersom skipet lå i åpent vann, omringet av tynn is.

Den 8. august døde kaptein Vahsel fra en sykdom han hadde vært plaget med tidligere. Forholdet mellom Vahsel og Filchner hadde vært problematisk; kapteinen hadde kun blitt med på ferden fordi han hadde blitt beordret til det, og hadde trolig ikke et ønske om å tilbringe lengre tid enn nødvendig i isødet.

Hjem igjen

To uker senere skulle den antarktiske vinteren endelig være over, og i slutten av september var de omringet av åpent hav. De forberedte seg på å seile nordover igjen. Det tok dem enda tre uker før de kom seg løs, og den 19. desember nådde de endelig Sør-Georgia igjen. Selv om ekspedisjonen hadde feilet i å krysse det antarktiske kontinentet, hadde de gjort viktige geografiske oppdagelser, samt avkreftet at Morells Land eksisterte.

Etter ekspedisjonen skrev Wilhelm Filchner at han var lei antarktiske gjøremål, og at større suksess i polare områder var reservert land som hadde lengre tradisjon for polarforskning; altså de skandinaviske land, Russland, Storbritannia og Canada. Filchner returnerte aldri til polare trakter, og fokuserte resten av sitt virke på forskning i Sørøst-Asia. Skipet «Deutchland» ble solgt til Østerrike for å brukes til videre forskning.

Deltakere: Wilhelm Filchner, Richard Vahsel, Heinrich Seelheim, astronomen og geofysikeren Erich Pryzbyllock, meteorologen Eirich Barkow, geologen Hans Philipp, fjellklatreren Karl Potpeschnigg, naturalisten Alfred Kling, Johannes Müller og dr. Felix König.

 

Litteratur

Wilhelm Filchner: To the Sixth Continent: the Second German South Polar Expedition

Barr, William (red): To the Sixth Continent: the Second German South Polar Expedition

Raymond John Howgego: Encyclopedia of Exploration [Parts 2 & 3: 1800 to 1850 and 1850 to 1940]  (Potts Point, NSW, Australia: Hordern House, 2004 and 2006)

William James Mills: Exploring Polar Frontiers; A Historical Encyclopedia (Santa Barbara, Denver, Oxford: ABC CLIO, 2003)

Beau Riffenburgh: Encyclopedia of the Antarctic, Editor (New York and London: Routledge, 2007)

John Stewart: Antarctica; An Encyclopedia (Jefferson, North Carolina, and London: McFarland & Company, Inc., 1990)

B. Stonehouse (red): Encyclopedia of Antarctica and the Southern Oceans (Chichester: John Wiley & Sons, Ltd., 2002)

Mary Trewby (red): Antarctica. An Encyclopedia from Abbott Ice Shelf to Zooplankton (Auckland, Buffalo, Toronto: FireflyBooks, Ltd., 2002)