Banner forside, Norsk Polarhistorie

Sysselmannen på Svalbards vanskelige barndom

Statsrevisjonen passer på

I Oslo – over 200 mil unna – satt Statsrevisjonen og holdt et våkent øye med hvordan sysselmannen forvaltet statens kroner på Svalbard. Det kan være interessant å se nærmere på noen av de utgiftspostene revisjonen stilte spørsmål ved i Bassøes regnskaper for terminene 1926–27 og 1927–28. Og vi skal se at byråkratpirk og manglende kunnskaper om utkant-Norge ikke er fenomener av ny dato. Bassøe hadde blant annet bevilget seg en fyllepenn, og dette måtte han svare for. Fyllepennen var uunnværlig under reiser på Svalbard, særlig om vinteren, skrev Bassøe tilbake. Han måtte også gjøre rede for innkjøp av geværer, ammunisjon og ekspedisjonsutstyr. Absolutt nødvendig for reiser på Svalbard, det også. Det ville være uforsvarlig å begi seg ut uten dette, repliserte Bassøe. Så gjaldt det istandsettelsen av «Amerikanerbarakken». Hvorfor hadde ikke Bassøe brukt anbudssystemet da han skaffet arbeidsfolk? Bassøe svarte at Ludvig Varming, som holdt til på radiostasjonen, var den eneste som overhodet kunne påta seg arbeidet. Og nødvendig arbeidshjelp var det med nød og neppe han igjen fikk skaffet. «I betraktning av disse vanskeligheter og barakkens tilstand er godtgjørelsen meget rimelig,» la Bassøe til. Hva med de tre strykejernene da, som hadde kostet kr 14? Her forsvarte Bassøe seg med at «Villaen» i Ny-Ålesund hadde manglet strykejern, enda den skulle være fullt utstyrt, «hvorfor sådanne blev anskaffet». Strykejernene hadde han for øvrig tatt med seg tilbake til Grønfjorden, hvor de nå befant seg i «Amerikanerbarakken».

Wolmer Tycho Marlow kommer på banen
Ordningen med sysselmann på Svalbard bare om sommeren var klart utilfredsstillende, og et tydelig utslag av sparepolitikk. Men myndighetene jobbet med saken, og i slutten av juni 1932 ble statsgeolog Wolmer Tycho Marlow konstituert som overvintrende sysselmann. Han reiste til Longyearbyen umiddelbart. Noe av det første han gjorde, var å skaffe full oversikt over russernes virksomhet på Svalbard. I et brev til Justisdepartementet 18. juli skrev han at det russiske selskapet Arktikugol – som nå hadde overtatt de russiske kullfelter og anlegg på Vest-Spitsbergen – hadde rundt 225 mann beskjeftiget med omfattende bygningsarbeider i Grumant, og at dette belegget etter hvert skulle økes til 300 mann. Til Barentsburg var det ankommet 300 mann og noen hollandske ingeniører. Arbeidsstyrken her skulle om kort tid økes til 500 mann. Ved Colesbukta mellom Grumant og Barentsburg var det satt i gang undersøkelsesarbeider med om lag 30 mann.

Om våren fikk Marlow oppsendt fra Bassøe post og arkivet han trengte for å ta seg av bidragssakene. Å ordne med forsørgelse til de på fastlandet, var en viktig del av sysselmannens rutineoppgaver. 1. juli 1933 forlot imidlertid Marlow Longyearbyen og gikk tilbake til stillingen som statsgeolog. Fra samme dato var det nemlig bestemt at fylkesmannen i Troms på ny skulle fungere som sysselmann for Svalbard. Stortinget hadde dessuten besluttet at det skulle opprettes en stilling som juridisk fullmektig hos sysselmannen. Det var forutsatt at fullmektigen skulle oppholde seg på Svalbard hele året.