Artikler fra www.polarhistorie.no

Svalbard blir en del av Norge

Svalbard blir en del av Norge

Av Tore Sørensen

Første fast utnevnte sysselmann på Svalbard, Johannes Gerckens Bassøe. Foto: Statsarkivet i Tromsø

«Her møtte man ingen 'ville' eller 'innfødte', men et fullt utviklet moderne samfund. Her var elektrisk lys, trådløs telegraf, fagforeninger, læger og hospitaler, prest og kirke, postvesen og hvad ellers hører til et europeisk samfund. Det eneste som manglet, var lovgivning og offentlig administrasjon.» Slik skildrer Johannes Gerckens Bassøe sitt første møte med Svalbard som nyutnevnt sysselmann høsten 1925. Sysselmannen på Svalbard har i dag vokst seg til en stor og livskraftig institusjon med rundt 30 ansatte. Men det var en omstendelig prosess å komme seg gjennom «barndommen».

Svalbard blir en del av Norge
Det var ved Svalbardtraktaten (Paristraktaten) av 9. februar 1920 at Norge ble tilkjent overhøyheten over «Spitsbergenøgruppen». Traktaten kom i stand som et resultat av fredsoppgjøret etter første verdenskrig. 17. juli 1925 fikk vi Lov om Svalbard, og der heter det i § 5: «På Svalbard skal det være en sysselmann, som oppnevnes av Kongen. Sysselmannen har samme myndighet som en fylkesmann. Han er også politimester (politichef), notarius publicus og hjelpedommer ved underretten, så lenge det ikke er særskilte tjenestemenn i disse stillingene.» Øygruppen – som til da var blitt kalt «Spitsbergenøgruppen», eller bare «Spitsbergen» – skulle altså nå hete Svalbard. I nasjonalismens navn ønsket man på denne måten å trekke linjene tilbake til det Svalbard som ifølge islandske årbøker ble funnet av norrøne sjøfarere i 1194. At det skulle være noen sammenheng mellom dagens Svalbard og det Svalbard som ble funnet i 1194, er imidlertid aldri blitt bevist. Også betegnelsen sysselmann hadde man plukket frem fra gamle tider. I Norges middelalder var sysselmannen kongens øverste embetsmann i et syssel (forvaltningsdistrikt).

Datoen for overtakelsen av Svalbard var fastsatt til 14. august 1925. Begivenheten skulle finne sted i Longyearbyen. Her hadde Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S rådd grunnen siden 1916. Det var lagt opp til en høytidelig markering av dagen. Kvelden i forveien kom representanter for regjering og stat opp med KNM «Heimdal». Blant disse var justisminister Paal Berg og byråsjef i Justisdepartementet, Edvard Lassen. Noen fast utnevnt sysselmann hadde man ikke rukket å få på plass ennå, så sistnevnte var blitt konstituert i stillingen. Den store dagen opprant. Justisministeren holdt tale og avsluttet med å lese opp Kongens kunngjøring om at Svalbard nå var å anse som en del av kongeriket Norge. Klokken var tolv på formiddagen. Splittflagget ble heist under kanonsalutt fra «Heimdal», dynamittsalutt fra gruvearbeiderne, parade av marinesoldatene og musikk av «Heimdal»s orkester. Byråsjef Lassen ble innsatt som den første sysselmann på Svalbard, og statsråd Berg proklamerte at Lassen fra nå av representerte regjeringsmyndighetene på øygruppen.

Side 1

Bassøe kommer til Svalbard

Ved kongelig resolusjon 4. september 1925 ble byråsjef i Handelsdepartementet, Johannes Gerckens Bassøe, utnevnt til sysselmann på Svalbard. Han ankom Longyearbyen 9. oktober med D/S «Ingeren». Edvard Lassen hadde dermed fullført sitt oppdrag som konstituert sysselmann, og reiste ned en snau uke senere. I begynnelsen av august hadde Norge i henhold til Svalbardtraktaten fått «istandbrakt» en bergverksordning for Svalbard, og en måneds tid senere ble bergingeniør Hans Merckoll utnevnt til bergmester for Svalbard. Han var oppe en tur i oktober og inspiserte Store Norskes anlegg i Adventfjorden og Grønfjorden, før han returnerte til fastlandet med samme båt som Lassen. Bassøe skulle dermed overvintre som eneste offentlige myndighet på øygruppen.

Bassøes beretning om sitt møte med Svalbard står å lese i Nordisk administrativt tidsskrift (1930). De fasiliteter og den infrastruktur han ble så positivt overrasket over å komme til, skyldtes ene og alene kulldriften. Om dette skriver han: «Det var kulldriften som hadde skapt dette eiendommelige samfund. Sommeren 1925 stod kulldriften på en høide som senere ikke er nådd igjen. Der var full drift i de norske gruber i Advent Bay og i Kings Bay og på Bjørnøya. Videre var der drift ved det hollandske anlegg i Green Harbour og hos svenskene i Braganza Bay og endelig ved det engelsk-russiske anlæg Grumant City i Isfjorden.» Alt i alt var noe over to tusen mann beskjeftiget ved gruvene på dette tidspunkt.

Men det var også fangstfolkenes land Bassøe kom til. I sommerhalvåret ble det drevet forskjellige former for fangst både i farvannene ved Svalbard og på land, men den egentlige fangsten på Svalbard var overvintringsfangsten etter isbjørn og rev. Vinteren 1924–25 hadde den engasjert rundt 35 personer, og disse lå spredt over et stort område fra Bellsund og oppover landet helt øst til Lomfjorden.

 

Overvintring i Grønfjorden

Sysselmannen var en husløs mann. Vinteren 1925–26 tok han derfor opphold på statens radiostasjon – Spitsbergen Radio – på Finneset i Grønfjorden. Stasjonen hadde vært i drift siden førjulsvinteren 1911. På Finneset var det også brevhus. Dette ble etablert i 1908 i tilknytning til hvalfangststasjonen som lå der. På radiostasjonen hadde Bassøe en stille tid, isolert som han var der i mørketiden. Så mange sysselmannsgjerninger hadde han ikke å utføre, men han fikk gjort en del forberedende arbeider i forbindelse med spesiallovgivningen som skulle utarbeides for Svalbard.

Om våren fikk Bassøe sin første sak å ta seg av. En fangstmann som hadde overvintret i Forlandsundet dukket ikke opp i Ny-Ålesund som avtalt, og Bassøe måtte sende ut en hjelpeekspedisjon etter ham. Mannen ble funnet i god behold, kraftig fortørnet og krenket over at noen kunne tro at han måtte unnsettes. Kjepphøy kunne han være, denne karen, men det var en annen det ikke endte godt for i det hele tatt. Kort tid etter måtte nemlig Bassøe rykke ut for å hente liket av den 41-årige Arne Olsen fra Tromsø, som var blitt funnet død i et av husene på Bohemanneset. Der skulle han overvintre alene som vaktmann og pelsjeger, men var blitt syk og hadde til slutt bukket under for det som etter all sannsynlighet var skjørbuk. Bare den etterlatte dagboken kunne fortelle om den ensomme og håpløse kampen Olsen hadde ført mot sykdommen. «Det var hjerteskjærende å lese dagboken,» skriver Bassøe. 9. april 1926 hadde Olsen strøket ut sin siste dato i almanakken.

Side 2

Tur til Ny - Ålesund og «overvintring» i Oslo

I Ny-Ålesund var det klart for to polflygninger denne våren: Roald Amundsen og Lincoln
Ellsworth skulle av gårde med luftskipet «Norge», og Richard Byrd med Fokker-maskinen «Josephine Ford». Gjennom forskjellige telegrammer hadde Bassøe fått det inntrykk at stemningen mellom de to ekspedisjonene ikke var den beste, og han dro derfor til Ny-Ålesund for å få oversikt over situasjonen. Der fant han alt i sin skjønneste orden. Noen inngripen fra norsk offentlig myndighet var overhodet ikke nødvendig, og Bassøe kunne trygt returnere til Grønfjorden. Nå kom «første båt» opp fra Norge og skipningssesongen startet. Dermed skulle det bli nok å gjøre som politimester og dommer, trodde Bassøe. Han så for seg harde tak med å få avklart tvister mellom gruvearbeiderne og selskapene. Men igjen ble han positivt overrasket over forholdene på Svalbard. Det var stort sett bare bagatellsaker han fikk å håndtere.

Lønnsvilkårene for sysselmannen var gode: kr 12 000 per år samt et årlig svalbardtillegg på kr 6 000. I tillegg skulle han ha fri bolig med lys og brensel. Forutsetningen var da at han skulle overvintre på Svalbard. Det hadde vært planen å få satt opp eget hus for sysselmannen sommeren 1926, men på grunn av usikkerhet rundt kulldriften ble nå dette stilt i bero. Det var vanskelig å bestemme hvor huset skulle ligge all den stund det var uklart ved hvilke anlegg gruvedriften ville bli videreført. Under disse omstendigheter mente Justisdepartementet at sysselmannen burde komme hjem for vinteren, og i oktober reiste Bassøe ned. Det var for øvrig hensiktsmessig at han kunne oppholde seg i Oslo under det videre arbeidet med spesiallovgivningen for Svalbard, i kort avstand fra de forskjellige instanser han måtte forholde seg til.


Side 3

Gruveulykker og luftskipulykke

I mai 1927 var Bassøe tilbake på Svalbard. Igjen tok han inn på radiostasjonen. På de få månedene han hadde vært borte, hadde det skjedd tre stygge ulykker i Ester-gruven i Ny-Ålesund. Seks mann var omkommet, og tre var blitt alvorlig skadet. Bassøe fikk nå en betjent til å assistere seg, og som bolig for denne ble «Amerikanerbarakken» ovenfor stasjonen satt i stand. Her ble det også innredet sysselmannskontor. Bygningen var blitt ført opp av det amerikanske gruveselskapet The Arctic Coal Company i 1909. Sysselmannen fikk nå også et eget tjenestefartøy – M/S «Svalbard» – til disposisjon. Skøyta var en forhenværende smuglerbåt som staten hadde overtatt. «Et utmerket fartøi,» mente Bassøe i sin beretning. Skipper på sysselmannsskøyta de første årene var Johannes Olsen fra Tromsø. Senere overtok han stillingen som assistent hos sysselmannen. I 1927 kom også bergmesteren til Grønfjorden. Her hadde han fast bopel hver sommer inntil han fikk egen bolig i Longyearbyen i 1931.

I september flyttet Bassøe til Ny-Ålesund, der staten hadde leid sysselmannsbolig for vinteren. Betjenten fulgte med, og hadde også sin kone med seg. Ny-Ålesund var bygget opp rundt selskapet Kings Bay Kull Comp. A/S, som hadde vært i virksomhet på stedet siden 1917. Det var direktørboligen «Villaen» som ble stilt til rådighet for Bassøe og hans følge. Her var det god plass, og her kunne man føre separate husholdninger. Dette opplevde Bassøe som en lettelse i forhold til tidligere trangboddhet i Grønfjorden.

I Ny-Ålesund tilbrakte han sin andre overvintring på Svalbard i hyggelig selskap med Kings Bays funksjonærer. Særlig kom han godt ut av det med driftsbestyrer Sherdahl og hans «elskverdige frue».

Sommeren 1928 ble preget av Umberto Nobiles ulykkelige polekspedisjon med luftskipet «Italia». Åtte mann omkom da luftskipet havarerte, og ytterligere seks mann – blant dem Roald Amundsen – satte livet til da flybåten «Latham» kom bort på vei fra Tromsø til Svalbard for å delta i unnsetningsarbeidet. Trolig styrtet «Latham» i sjøen nær Bjørnøya. Det hadde vært travle dager for Bassøe da leteaksjonene etter Nobile og hans menn skulle organiseres, spesielt i den første kaotiske tiden etter ulykken. Men 20. juni kunne han dra fra Ny-Ålesund for å utføre øvrige gjøremål som sysselmann. Disse var fortrinnsvis knyttet til Isfjorden.

Side 4

Fylkesmannen i Troms og politimesteren i Sør-Varanger som sysselmenn

Bassøe var egentlig sysselmann «på overtid» nå. Allerede 24. mars 1928 var han blitt utnevnt til fylkesmann i Troms, men luftskipulykken gjorde at det drøyde helt til september før han kunne forlate Svalbard. Han tiltrådte som fylkesmann rundt midten av oktober. Sysselmannsfunksjonen skulle imidlertid følge Bassøe ennå noen år. Da man overveide en omorganisering av administrasjonen av Svalbard, ble nemlig fylkesmannen i Troms ved kongelig resolusjon 28. september 1928 bemyndiget til å utføre forretningene som sysselmann på Svalbard inntil videre mens stillingen sto ledig. I sommersesongene 1929, 1930 og 1931 var det likevel konstituert en sysselmann som oppholdt seg på Svalbard. Det var politimesteren i Sør-Varanger, Erik Håvie-Thoresen, som innehadde stillingen alle tre årene. Sommeren 1929 holdt han til i «Amerikanerbarakken», etter det fikk han kontor i Longyearbyen.

Vel tilbake i Kirkenes etter den første sesongen, rapporterte Håvie-Thoresen om stort og smått til Bassøe i Tromsø. Blant annet redegjorde han for regnskapet og for lønnsutbetalinger til mannskapet på sysselmannsskøyta: skipper Johannes Olsen, maskinist Jens Johansen og kokk Fredenfeldt. Kostbar proviant som sto igjen på skøyta, mente han at kjøpmann Tinus Aune i Tromsø kanskje ville ta tilbake. Så sendte han til Bassøe en skrivemaskin som måtte repareres og foreslo denne byttet med en reiseskrivemaskin. Han hadde funnet det «ubekvemt» å stadig matte drasse rundt med den tunge kontormaskinen. Sommeren 1930 ble det satt ut hare fra både Finnmark og Grønland på Svalbard. Håvie-Thoresen tillot seg da å dekke en regning på kr 70,45 i forbindelse med dette over budsjettet for Svalbards administrasjon. Overfor Justisdepartementet rettferdiggjorde han dette med at «Denne sak har såvidt stor interesse for det offentlige at jeg fant at sysselmannsembedet kunne overta de dermed forbundne forholdsvis små utgifter». Denne sommeren kunne for øvrig den konstituerte sysselmann overvære at radiostasjonen på Finneset – Svalbard Radio, som den nå het – ble flyttet til Longyearbyen. Etter sin siste periode på Svalbard sommeren 1931, dro Håvie-Thoresen sørover til stillingen som politimester i Østerdal. Etter krigen ble han politimester ved Drammen politikammer.


Side 5

Statsrevisjonen passer på

I Oslo – over 200 mil unna – satt Statsrevisjonen og holdt et våkent øye med hvordan sysselmannen forvaltet statens kroner på Svalbard. Det kan være interessant å se nærmere på noen av de utgiftspostene revisjonen stilte spørsmål ved i Bassøes regnskaper for terminene 1926–27 og 1927–28. Og vi skal se at byråkratpirk og manglende kunnskaper om utkant-Norge ikke er fenomener av ny dato. Bassøe hadde blant annet bevilget seg en fyllepenn, og dette måtte han svare for. Fyllepennen var uunnværlig under reiser på Svalbard, særlig om vinteren, skrev Bassøe tilbake. Han måtte også gjøre rede for innkjøp av geværer, ammunisjon og ekspedisjonsutstyr. Absolutt nødvendig for reiser på Svalbard, det også. Det ville være uforsvarlig å begi seg ut uten dette, repliserte Bassøe. Så gjaldt det istandsettelsen av «Amerikanerbarakken». Hvorfor hadde ikke Bassøe brukt anbudssystemet da han skaffet arbeidsfolk? Bassøe svarte at Ludvig Varming, som holdt til på radiostasjonen, var den eneste som overhodet kunne påta seg arbeidet. Og nødvendig arbeidshjelp var det med nød og neppe han igjen fikk skaffet. «I betraktning av disse vanskeligheter og barakkens tilstand er godtgjørelsen meget rimelig,» la Bassøe til. Hva med de tre strykejernene da, som hadde kostet kr 14? Her forsvarte Bassøe seg med at «Villaen» i Ny-Ålesund hadde manglet strykejern, enda den skulle være fullt utstyrt, «hvorfor sådanne blev anskaffet». Strykejernene hadde han for øvrig tatt med seg tilbake til Grønfjorden, hvor de nå befant seg i «Amerikanerbarakken».

Wolmer Tycho Marlow kommer på banen
Ordningen med sysselmann på Svalbard bare om sommeren var klart utilfredsstillende, og et tydelig utslag av sparepolitikk. Men myndighetene jobbet med saken, og i slutten av juni 1932 ble statsgeolog Wolmer Tycho Marlow konstituert som overvintrende sysselmann. Han reiste til Longyearbyen umiddelbart. Noe av det første han gjorde, var å skaffe full oversikt over russernes virksomhet på Svalbard. I et brev til Justisdepartementet 18. juli skrev han at det russiske selskapet Arktikugol – som nå hadde overtatt de russiske kullfelter og anlegg på Vest-Spitsbergen – hadde rundt 225 mann beskjeftiget med omfattende bygningsarbeider i Grumant, og at dette belegget etter hvert skulle økes til 300 mann. Til Barentsburg var det ankommet 300 mann og noen hollandske ingeniører. Arbeidsstyrken her skulle om kort tid økes til 500 mann. Ved Colesbukta mellom Grumant og Barentsburg var det satt i gang undersøkelsesarbeider med om lag 30 mann.

Om våren fikk Marlow oppsendt fra Bassøe post og arkivet han trengte for å ta seg av bidragssakene. Å ordne med forsørgelse til de på fastlandet, var en viktig del av sysselmannens rutineoppgaver. 1. juli 1933 forlot imidlertid Marlow Longyearbyen og gikk tilbake til stillingen som statsgeolog. Fra samme dato var det nemlig bestemt at fylkesmannen i Troms på ny skulle fungere som sysselmann for Svalbard. Stortinget hadde dessuten besluttet at det skulle opprettes en stilling som juridisk fullmektig hos sysselmannen. Det var forutsatt at fullmektigen skulle oppholde seg på Svalbard hele året.

Side 6

Én stilling og to fullmektiger

Overvintringsspørsmålet hadde man altså funnet en løsning på. Men det var egentlig bare et nytt «lappeteppe» av en ordning man gikk i gang med. 24. juni var overrettssakfører Egil Lund i Tromsø blitt konstituert som sysselmannsfullmektig inntil videre. Lønnen var kr 6 300 per år, og det skulle følge med fri bolig. Allerede 3. juli var Lund på plass i Longyearbyen. Han hadde med seg sin kone oppover. I slutten av august tok han i et tjenestebrev til Bassøe opp et par ting han mente ikke var blitt riktig. For det første var boligspørsmålet ikke blitt ordnet på en skikkelig måte. Lund hadde sett for seg i alle fall to rom og kjøkken, og dermed mulighet for å føre egen husholdning, men slik ble det ikke. Han og hans kone ble trangt innkvartert og måtte innta sine måltider i Store Norskes funksjonærmesse. Han følte seg også lurt med hensyn til varigheten av stillingen han hadde fått. Den skulle utlyses og besettes videre i åpen konkurranse, var han blitt fortalt, men nå var i mellomtiden den senere så berømte Helge Ingstad blitt konstituert som ny sysselmannsfullmektig. Ingstad var blitt «headhuntet» til stillingen etter et kortvarig opphold som konstituert norsk sysselmann over Eirik Raudes Land på Øst-Grønland, som var blitt okkupert av norske fangstfolk i 1931. I april 1933 ble imidlertid den norske okkupasjonen kjent rettsstridig og ugyldig av den internasjonale domstolen i Haag og landet tilkjent Danmark.

Det var bare for Lund å godta den vending fullmektigsaken hadde tatt. Om høsten var det
vaktskifte i Longyearbyen: Lund og hans kone reiste ned, mens Ingstad kom opp som
overvintrende sysselmannsfullmektig. Om dette kan vi lese i boken Oppdagelsen av det nye land: «Det var enkle forhold han møtte der. Bortetter det nakne land under fjellene lå spredte klynger av lave, værslitte hus og på en høyde en liten hvit kirke. Det var Store Norske Spitsbergen Kulkompani som hadde hånd over det meste som menneskene om vinteren trengte til livets opphold. Ja, endog vannforsyningen ordnet selskapet med. Det ble saget is på et lite vann et stykke utenfor byen og fraktet frem til tønner foran husene. Det var bare én doktor for ca. åtte hundre mennesker, han var ganske ung, men drivende dyktig, og det var også hans sykesøster Camilla.»

Den selvstendige sysselmannsstillingen gjenopprettes

Sommeren 1934 var det Ingstads tur til å bli avløst i Longyearbyen. Og det var Egil Lund som på ny steppet inn som fullmektig. Tidlig i oktober var Ingstad på plass igjen for ny overvintring. I løpet av kort tid var altså tre forskjellige personer involvert i sysselmannsjobben: Bassøe, Ingstad og Lund. Dette ga ingen kontinuitet, og var selvsagt også en tungvint løsning. Vinteren 1934–35 skulle imidlertid bli den siste på denne måten. Myndighetene hadde nå innsett at ordningen med at sysselmannen ikke selv oppholdt seg på Svalbard var utilfredsstillende, og fra 1. juli 1935 ble den selvstendige sysselmannsstillingen fra 1925–28 endelig gjenopprettet. Som en midlertidig løsning ble Helge Ingstad, som jo allerede var på Svalbard, konstituert i stillingen. Ingstad hadde for øvrig flyttet inn i nyoppført sysselmannsbolig i Longyearbyen noen måneder tidligere. Han kom da fra en tilværelse som leietaker hos bergmesteren. Det evige husspørsmålet var dermed brakt ut av verden.

Fylkesmann Bassøe kunne nå omsider takke for seg som Svalbards administrator, og han heftet ikke med å rydde bordet etter seg. Allerede 2. juli sendte han «i særskilt pakke de her beroende arkivsaker» til Ingstad i Longyearbyen. Noen uker senere var det Ingstad som måtte rydde bordet. Ved kongelig resolusjon 23. august 1935 ble nemlig sysselmannen fra 1932–33, Wolmer Tycho Marlow, utnevnt til sysselmann på Svalbard. Han tiltrådte stillingen 1. september. Ingstad hadde senere en kort gjesteopptreden som konstituert sysselmann i 1947. Marlow ble sammen med den øvrige norske befolkningen på Svalbard evakuert til Storbritannia i september 1941. Han tok avskjed som sysselmann 1. juli 1942. Egil Lund fikk en karriere innen politiet. Etter krigen finner vi ham som politimester ved Sarpsborg politikammer, senere ble han politimester i Larvik.

Side 7

Avslutning

Ti år hadde det tatt å få etablert Sysselmannen på Svalbard som en permanent institusjon på Svalbard. Edvard Lassen, Johannes Gerckens Bassøe, Erik Håvie-Thoresen, Wolmer Tycho Marlow, Egil Lund og Helge Ingstad hadde vært med på å få tingene til å henge sammen underveis. Radiostasjonen og «Amerikanerbarakken» i Grønfjorden, «Villaen» i Ny-Ålesund, samt et par husværer i Longyearbyen hadde vært stoppesteder på den lange veien mot egen sysselmannsbolig. Oslo hadde også vært inne i bildet, og i Tromsø hadde fylkesmannsembetet tatt sin del av støyten. Gjennomgangsfiguren i det hele var Bassøe. Innledningsvis i denne artikkelen møtte vi ham som nyutnevnt sysselmann på Svalbard høsten 1925. Han var full av lovord om det landet han kom til, men hadde neppe sett for seg at det å få til en funksjonell administrasjon av Svalbard skulle bli en så langdryg og viderverdig affære. At den samme Bassøe tidlig hadde øye for et viktig poeng her, kommer imidlertid til uttrykk i den før nevnte beretningen i Nordisk administrativt tidsskrift: «Efter min erfaring må et arktisk land administreres med stor overbærenhet og den rette forståelse herav får man først når man selv overvintrer og blir 'a member of the arctic family' som vi sier deroppe,» er hans kloke sluttord.

Bassøe, som nå var 57 år gammel, ble i Tromsø bare et par år til. Fra 1938 og ut sitt yrkesaktive liv var han fylkesmann i Vestfold.

Side 8