Banner forside, Norsk Polarhistorie

Forutsetninger for Antarktistraktaten

Dronning Maud Lands statsrettslige stilling - "utviklingen" frem til 1957

Sammenhengen mellom de to problemstillingene - hhv. det internasjonale spillet om Antarktis’ politiske og folkerettslige status samt den hjemlige håndtering av spørsmålet om Dronning Maud Lands statsrettslige status – skulle føre til at sistnevnte prosess trakk i langdrag, frem til 1957.

På det internasjonale plan begynte etterkrigstiden med Fredskonferansen i Paris i 1945, som ble forventet blant annet å skulle behandle suverenitetsspørsmålet i Antarktis. Konferansen ble imidlertid i så henseende en ”non-starter”. Derimot skulle det bli av vesentlig betydning for den videre utvikling i Antarktis at USA for alvor kom på banen og engasjerte seg politisk i spørsmålet om reguleringen av iskontinentets fremtidige status. Et forvarsel i så måte var den kraftig opptrappede amerikanske forskningsvirksomhet, fremfor alt Operasjon ”High Jump” i 1946-47, som var den største ekspedisjon som til da (og senere) hadde funnet sted til Antarktis. En erklæring av viseutenriksminister Dean Acheson om landets holdning til suverenitetskrav i Antarktis utløste spekulasjoner om mulig fremsettelse av amerikanske krav eller forslag om en internasjonal Antarktis-konferanse.

USAs hensikter ble klargjort i det såkalte ”Condominium-forslaget”, som ble fremsatt i en note av 9. august 1948 til de syv kravshaverlandene. USA foreslo her at disse – sammen med  USA – opprettet et fellesstyre (”condominium”) over Antarktis. Forslaget fikk en blandet mottagelse. Norge og flere andre var sterkt imot. I tillegg kom en skarp protest fra Sovjetunionen (som selv ikke hadde fremsatt noe suverenitetskrav, men som anså seg som meningsberettiget part i saken). Den manglende oppslutning gjorde at det amerikanske forslaget stilltiende ble skrinlagt.

På den hjemlige norske arena hadde man på dette tidspunktet såvidt begynt å overveie hva man burde gjøre med den nye tilveksten til Kongeriket, - spesielt med henblikk på spørsmålet om eventuelle norske tiltak i fall det skulle bli fremsatt nye krav fra andre land.

Svaret på sistnevnte ble blant annet at man burde styrke det norske krav gjennom vitenskapelig forskningsvirksomhet, noe som førte til ”Maudheim”-ekspedisjonen 1949-52. Det hører imidlertid med til historien at grunnet pengemangel kunne den ikke gjennomføres som en ren norsk ekspedisjon, og ”Maudheim” ble i stedet et norsk-svensk-britisk fellesforetagende.

Julefeiring på Maudheim. Foto: Norsk Polarinstitutt

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I mellomtiden var norske myndigheter også begynt å vurdere spørsmålet om formalisering av det annekterte territoriets forhold til Kongeriket – m.a.o. dets statsrettslige stilling. Dette skjedde ved at Utenriksdepartementet i januar/februar 1948 tok et initiativ overfor Justisdepartmentet, som 28. mai 1948 fremmet en tilrådning i saken. Denne ble godkjent ved kgl. resolusjon samme dag, og lagt frem for Stortinget som Ot.prp. nr.70 (1948).

USAs note 9. august 1948 førte imidlertid til at behandlingen i Stortinget ble utsatt. I Innst.O. nr. 117 het det således at man hadde ”funnet å burde innhente visse supplerende opplysninger om forholdene i Antarktis forinnen den realitetsbehandler proposisjonen”. Dette ble vedtatt av Odelstinget 23. juni 1949.

Hvorfor saken ble utsatt synes uklart. Det er grunn til å tro at det forelå meningsforskjeller på ledende politisk hold, men mindre klart hva disse bestod i. Hensynet til forholdet til USA kan ha vært utslagsgivende, men også forholdet til Sovjetunionen spilte muligens inn. Det var imidlertid meningen at Ot.prp. nr.70 (1948) skulle fremmes i statsråd 3. mars 1950, men nok en gang ble behandlingen utsatt. I 1951 ble saken utsatt påny, denne gang fordi komitéen mente saken ikke burde fremmes pga. striden mellom UK og Argentina.

I de påfølgende år ble saken ikke tatt opp til realitetsbehandling. Da omslaget inntraff, skjedde det på foranledning av forberedelsene til Det Internasjonale Geofysiske År (IGY, 1957-58). Den rådende oppfatning var nå at saken burde bringes i orden før IGY tok til 1. juli 1957. Den tidligere proposisjon fra 1948 ble således fremmet pånytt som Ot.prp. nr. 64 (1957), og godkjent ved Kronprinsregentens resolusjon av 12. april 1957.  Som kronen på verket ble endelig – 21. juni 1957 - Lov om endring i Lov av 27. februar 1930 om Bouvetøya og Peter I’s Øy sanksjonert. Dermed fikk også Dronning Maud Land formell status som norsk ”biland” – drøyt 18 år etter at Norge hadde annektert territoriet.

Det kan synes nærliggende å spørre hvorfor det tok så lang tid før Norge omsider fikk somlet seg til å fastsette og formalisere territoriets statsrettslige og konstitusjonelle stilling. Tilsynelatende dreiet det seg om en nokså enkel sak, hvor det forelå en grei presedens i den fremgangsmåten som var benyttet for Bouvetøyas og Peter I’s Øys vedkommende. Burde ikke dermed Dronning Maud Lands status kunne håndteres på en måte som nå måtte kunne anses som rutinemessig?

Noe entydig og samtidig fullt dekkende svar kan neppe gis, men det synes naturlig å peke på flere forhold som kan antyde mulige delforklaringer, herunder:

  • Sakens perifere status i norsk politikk, som tilsa at spørsmålet rett og slett ikke ble  prioritert.
  • Saken kan ha blitt oppfattet som ubekvem, kan hende omfattet med en viss ”berøringsangst”?
  • Forholdet til storpolitikkens aktører, hensynet til USA, frykten for å provosere Sovjetunionen?
  • Etterslep av tidligere tradisjonell tilbakeholdenhet i polarpolitikken - Stikkord:  Fortsatt ”Reaktiv” politikk, ”ubesluttsomhet”?

 

Artikkelen fortsetter i venstre meny.