Banner forside, Norsk Polarhistorie

Sysselmannen på Svalbards vanskelige barndom

Bassøe kommer til Svalbard

Ved kongelig resolusjon 4. september 1925 ble byråsjef i Handelsdepartementet, Johannes Gerckens Bassøe, utnevnt til sysselmann på Svalbard. Han ankom Longyearbyen 9. oktober med D/S «Ingeren». Edvard Lassen hadde dermed fullført sitt oppdrag som konstituert sysselmann, og reiste ned en snau uke senere. I begynnelsen av august hadde Norge i henhold til Svalbardtraktaten fått «istandbrakt» en bergverksordning for Svalbard, og en måneds tid senere ble bergingeniør Hans Merckoll utnevnt til bergmester for Svalbard. Han var oppe en tur i oktober og inspiserte Store Norskes anlegg i Adventfjorden og Grønfjorden, før han returnerte til fastlandet med samme båt som Lassen. Bassøe skulle dermed overvintre som eneste offentlige myndighet på øygruppen.

Bassøes beretning om sitt møte med Svalbard står å lese i Nordisk administrativt tidsskrift (1930). De fasiliteter og den infrastruktur han ble så positivt overrasket over å komme til, skyldtes ene og alene kulldriften. Om dette skriver han: «Det var kulldriften som hadde skapt dette eiendommelige samfund. Sommeren 1925 stod kulldriften på en høide som senere ikke er nådd igjen. Der var full drift i de norske gruber i Advent Bay og i Kings Bay og på Bjørnøya. Videre var der drift ved det hollandske anlegg i Green Harbour og hos svenskene i Braganza Bay og endelig ved det engelsk-russiske anlæg Grumant City i Isfjorden.» Alt i alt var noe over to tusen mann beskjeftiget ved gruvene på dette tidspunkt.

Men det var også fangstfolkenes land Bassøe kom til. I sommerhalvåret ble det drevet forskjellige former for fangst både i farvannene ved Svalbard og på land, men den egentlige fangsten på Svalbard var overvintringsfangsten etter isbjørn og rev. Vinteren 1924–25 hadde den engasjert rundt 35 personer, og disse lå spredt over et stort område fra Bellsund og oppover landet helt øst til Lomfjorden.

 

Overvintring i Grønfjorden

Sysselmannen var en husløs mann. Vinteren 1925–26 tok han derfor opphold på statens radiostasjon – Spitsbergen Radio – på Finneset i Grønfjorden. Stasjonen hadde vært i drift siden førjulsvinteren 1911. På Finneset var det også brevhus. Dette ble etablert i 1908 i tilknytning til hvalfangststasjonen som lå der. På radiostasjonen hadde Bassøe en stille tid, isolert som han var der i mørketiden. Så mange sysselmannsgjerninger hadde han ikke å utføre, men han fikk gjort en del forberedende arbeider i forbindelse med spesiallovgivningen som skulle utarbeides for Svalbard.

Om våren fikk Bassøe sin første sak å ta seg av. En fangstmann som hadde overvintret i Forlandsundet dukket ikke opp i Ny-Ålesund som avtalt, og Bassøe måtte sende ut en hjelpeekspedisjon etter ham. Mannen ble funnet i god behold, kraftig fortørnet og krenket over at noen kunne tro at han måtte unnsettes. Kjepphøy kunne han være, denne karen, men det var en annen det ikke endte godt for i det hele tatt. Kort tid etter måtte nemlig Bassøe rykke ut for å hente liket av den 41-årige Arne Olsen fra Tromsø, som var blitt funnet død i et av husene på Bohemanneset. Der skulle han overvintre alene som vaktmann og pelsjeger, men var blitt syk og hadde til slutt bukket under for det som etter all sannsynlighet var skjørbuk. Bare den etterlatte dagboken kunne fortelle om den ensomme og håpløse kampen Olsen hadde ført mot sykdommen. «Det var hjerteskjærende å lese dagboken,» skriver Bassøe. 9. april 1926 hadde Olsen strøket ut sin siste dato i almanakken.