Banner forside, Norsk Polarhistorie

Forutsetninger for Antarktistraktaten

Forutsetninger for Antarktistraktaten

Hva var Norges linje?

Av Odd Gunnar Skagestad

Antarktistraktaten ble undertegnet 1. desember 1959 og trådte i kraft 23. juni 1961, etter at den var blitt ratifisert av samtlige 12 signaturstater. En av disse var Norge. Temaet for denne artikkelen er - som det fremgår av overskriften – å drøfte hvilke forutsetninger som lå til grunn for inngåelsen av traktaten, samt mer spesielt, hva som i denne sammenheng var norsk politikk.  

Utgangspunktet:

For en dypere forståelse av de forutsetninger som det her er tale om, er det nødvendig å ta utgangspunkt i utviklingen gjennom det tidsspennet som ble innledet da suverenitets- og jurisdiksjonsspørsmålene i Antarktis først ble aktualisert (kan arbitrært tidfestes til 1904) og frem til det tidspunkt da samtlige senere suverenitetskrav var blitt gjort gjeldende. Dette skjedde i 1939 – et tidspunkt som man i ettertid av flere grunner (herunder utbruddet av den 2. verdenskrig) kan betrakte som et tideverv i utviklingen.

Tildragelser og spørsmål som i denne forbindelse vil måtte vies særlig oppmerksomhet, vil – stikkordmessig – omfatte følgende:

  • Utviklingen frem til og med 1939.  Progresjonen i fremsettelse av nasjonale suverenitetskrav: De britiske (UK og det britiske imperium ved New Zealand og Australia) krav i 1908, 1917, 1923 og 1933; Frankrikes krav i 1924; Norges krav i 1928 (Bouvetøya), i 1931 (Peter I’s Øy) og i 1939 (Dronning Maud Land); Argentinas og Chiles krav i 1939.   
  • Bakgrunnen for de norske krav: Norske oppdagelsesferder - fra Roald Amundsen til ”Norvegia”-ekspedisjonene. Hvalfangstens betydning.  
  • Er den forslitte karakteristikken ”norsk  polarimperialisme” dekkende? Eller tvertimot riktigere å tale om en reaktiv politikk – med hensynet til Det britiske imperium/ samveldes (UKs) hegemoni som referanseramme og ledetråd? Mer nyanserende beskrivelse kan fange opp faser i utviklingen, med en gradvis overgang fra en sterkt tilbakeholdende til en mer aktiv politikk.
  • Et hovedtrekk ved norsk politikk i Antarktis gjennom hele perioden er at den fremstår som et bilateralt norsk/britisk anliggende.

 

1939 – et linjeskifte og et tideverv:

For norsk politikk i Antarktis fremstår 1939 som et linjeskift og et tideverv. I og med anneksjonen av Dronning Maud Land hadde Norge nå for første gang tatt skrittet fullt ut og fremmet suverenitetskrav ikke bare med hensyn til små antarktiske (eller sub-antarktiske) øyer, men også på selve det antaktiske fastland. Det var en handling som rent umiddelbart var foranlediget av trusselen om et tysk krav på samme område hvor Norge lenge hadde ansett seg å ha fortrinnsrett. Det var imidlertid samtidig et trekk som kun syntes mulig fordi Norge på dette tidspunkt var kommet frem til forståelse om et modus vivendi med UK i spørsmålet om suverenitetskrav i Antarktis, noe som særlig klart kom til uttrykk i den sterkt positive britiske respons på Norges notifisering av anneksjonen. Disse hendelsene kan beskrives som en  oppløsning av det norsk-britiske spenningsfeltet som hadde vært referanserammen for norsk politikk i Antarktis.
Året 1939 skulle også innvarsle ytterligere skjellsettende utviklingstrekk:

  • Forholdet til andre makter utenfor Det britiske samvelde fikk for alvor betydning for norsk Antarktis-politikk.
  • Sistnevnte punkt skulle bli stadig mer følbart i årene etter 2. verdenskrig – både (1) i forhold til de internasjonale prosesser som kom til å utspille seg vedrørende spørsmålet om det antarktiske kontinents politiske og folkerettslige status; og (2) i forbindelse med den hjemlige håndtering av spørsmålet om Dronning Maud Lands statsrettslige status.

De to problemstillingene (1) og (2) hang nøye sammen.


Artikkelen fortsetter i venstre meny.