Banner forside, Norsk Polarhistorie

75 år for Norge

Statlig polarforskning

Geologen Adolf Hoel (1879-64) var med på ekspedisjonen i 1907, og året etter dro han tilbake for å gjøre geologiske undersøkelser på den første norskfinansierte vitenskapelige ekspedisjon til Svalbard (finansiert av Universitetet i Oslo og privatpersoner). I denne «Klondike-tiden» på Svalbard var det ansett som viktig å sikre de geologiske ressurser og understreke norsk tilhørighet gjennom kartlegging til lands og til vanns. Opptakten til dannelsen av Norsk Polarinstitutt skjedde i 1909 da den norske stat gikk inn med årlig støtte til virksomheten (De Norske Statsunderstøttede Spitsbergen-Ekspedisjoner). Adolf Hoel ble senere leder av de offisielle Svalbard-ekspedisjonene. Hoel spilte en aktiv rolle når det gjaldt organiseringen av norsk polarforskning fra århundreskiftet og fram til siste krig, og han var levende politisk engasjert. I mellomkrigstida gjorde han seg til talsmann for en sterk kobling mellom politikk, økonomi og vitenskap.  

Norge på Grønland


Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser
Etter at Norge hadde fått suverenitet over Svalbard i 1925, foreslo Hoel overfor myndighetene å opprette en sentral institusjon for undersøkelser og kartlegging av de norske arktiske områder. Den 1. mars 1928 ble Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser (NSIU) grunnlagt med Hoel som direktør. Frans Josef Land fikk mye oppmerksomhet de første årene. Dette hadde lenge vært bruksområde for norske fangstfolk, og inntil 1926 var området betraktet som ingenmannsland. Sovjetunionen erklærte da at alt land mellom det sovjetiske fastland og Nordpolen skulle være sovjetisk territorium (sektorprinsippet). Norge protesterte forgjeves. I 1929 sendte NSIU ut en ekspedisjon for å opprette en radiostasjon på Frans Josef Land, men pga. isforholdene kom den ikke fram. Sommeren 1930 ble en ny ekspedisjon sendt ut – som ble viden kjent fordi den på hjemveien fant restene etter den svenske polarfareren Andrée på Kvitøya. Ekspedisjonen fullførte sin oppgave, men sovjetiske oppsynsskip jaget de norske skutene fra området og Frans Josef Land ble lukket for andre nasjoner fra begynnelsen av 1930-årene.  Parallelt med dette ble innsatsen konsentrert om kartleggings- og forskningvirksomhet ved nordøst-Grønland, og ekspedisjoner ble sendt ut i samarbeid med norske fangstfolk. I 1932 foretok NSIU den første flykartlegging av området som ble kalt Erik Raudes Land. Imidlertid ble Norge i 1933 fradømt retten til nordøst-Grønland av Den faste internasjonale domstol i Haag, og området ble underlagt dansk suverenitet. Dette medførte at virksomheten ble konsentrert til Svalbard-området. Feltvirksomheten ved Svalbard  ble trappet opp i 1936, da mesteparten av Svalbard ble flyfotografert for kartlegging. Aktiviteten dreide seg i stor grad om topografisk kartlegging til lands og til havs, i tillegg til geologiske undersøkelser. Virksomheten på Svalbard stanset opp i krigsårene 1940-1945.