Vi jobber på spreng for å oppdatere oss med nytt innhold og design, og vi skal også sørge for at nettsiden er universelt utformet. Ny side lanseres medio 2023. Tilgjengelighetserklæring

Banner forside, Norsk Polarhistorie

De russiske villhundene på Svalbard

Russiske hunder på avveie

Etter en kraftig reduksjon i bestanden på grunn av hensynsløs jakt, ble svalbardreinen foreslått totalfredet allerede i 1920. Fredningen trådte i kraft i 1925. Stammen tok seg opp igjen etter hvert, og siden 1983 har det vært tillatt å felle et visst antall dyr hver høst etter søknad til Sysselmannen på Svalbard. Reinstammen ble i 1986 anslått til å telle ca. 10 000 dyr. Dagens bestand ligger sannsynligvis på omtrent samme nivå. Svingninger i bestanden har det vært opp gjennom årene. De kan blant annet relateres til beitetrykket om sommeren og til beiteforholdene om vinteren. Men det har også handlet om andre ting.

Av Tore Sørensen
 
På 1940-tallet oppsto det en situasjon som på ny ble en belastning for svalbardreinen. Det var verken vi mennesker eller nedisete beiter som var trusselen, men derimot russiske villhunder. De jaget rundt på øygruppen som de reneste rovmordere, og hadde funnet reinen som et høvelig offer. Hvor stort innhogg de rakk å gjøre i bestanden, er det vanskelig å si noe sikkert om i dag. Men dersom hundeproblemet ikke hadde opphørt, er det klart at det kunne ha slått svært uheldig ut for både reinen og annet dyreliv på Svalbard.

Det hele startet høsten 1940. Noe av historien kan vi hente fra Odd Bersets bok om Hilmar Nøis. Nøis lå som vanlig på «Fredheim» i Sassen, og denne vinteren skulle han ha selskap av kona Helfrid og sønnen Johannes Kaps Nøis. På høstparten rodde Hilmar og Kaps, som han ble kalt, rundt til bistasjonene for å skyte snadd til reveåte. De var også innom det russiske gruveanlegget Pyramiden i Billefjorden, der en arbeidsstyrke på 80 mann var klar for overvintring.

Nøis'ene ble som vanlig godt mottatt og oppvartet. Russerne var svært interessert i hundekjøring, og spurte Nøis ut om de erfaringer han hadde høstet på Svalbard i årenes løp. Selv fortalte de at de hadde hatt med seg 28 hunder til Pyramiden. Under en luftetur på isen stakk hundene av, og sju av dem kom ikke tilbake. Dette ble opptakten til første akt i villhundhistorien.

Senere på høsten kom Nøis sammen med kona roende til hytta på Kapp Ekholm på østsiden av Billefjorden, der de hadde lagt ut reveåte. Da de nærmet seg land, sprang en svær hund fra åten. Nøis sprengrodde det siste stykket, trev geværet og kom seg i land – men hunden forsvant som en strek. Nøis satte siktet på to hundre meter, fikk øye på hunden igjen og klarte å felle den med et velrettet skudd. Dette hadde han aldri tenkt seg muligheten av, at han noen gang skulle skyte en hund. Men hunden var herreløs og vill, og hadde ingenting i fangstterrenget å gjøre.