Annekteringen av Dronning Maud Land

Av Turi Widerøe

Klokken nærmet seg seks om kvelden den 5. januar 1939. Ute var det nesten vindstille, åtte kuldegrader og lett snødryss. Den klassiske fasaden på Viktoria terrasse hevet seg majestetisk over de lave bygårdene i Vika. Fra opplyste vinduer i statsrådsværelset i femte etasje var det vid utsikt over byen. Gjennom frostrøyken kunne man skimte konturene av Akershus festning. Til venstre ruvet de nye rådhustårnene.

Inne i det åttekantete tårnværelset var det trangt og lukten av sigarrøyk fylte rommet. Ved enden av et tungt eikebord satt statsminister Johan Nygaardsvold, som åpnet møtet. På dagsorden sto drøftelse av en mulig norsk okkupasjon i Antarktis.

Stemningen var spent. Det hemmelige møtet var innkalt i all hast. Utenriksminister Halvdan Koht fikk ordet. Spørsmålet var om tiden nå var kommet til å okkupere den såkalte Bouvet-sektoren. Allerede i 1934 hadde Norge undersøkt Storbritannias hensikter når det gjaldt denne delen av Antarktis. Norge hadde på den tiden nettopp fastsatt fiskerigrensene i Nord-Norge, noe som førte til en langvarig konflikt med blant annet Storbritannia. Etter at det britiske synet på sjøgrensene nå hadde nærmet seg det norske ble de britiske myndighetene forespurt om hvordan de ville stille seg til en norsk okkupasjon i Antarktis. Svaret var at det var rimelig at Norge fikk nyte godt av det arbeidet som var utført av de norske ekspedisjonene.

Man kunne altså regne med britisk sympati og forståelse for en annektering. Men dette hadde norske myndigheter vært klar over lenge. Hva var det som plutselig gjorde saken så aktuell?

Lederen av Norges Svalbards- og Ishavs-Undersøkelser, Adolf Hoel, var i desember 1938 i Berlin. Ved en tilfeldighet fikk han vite at en hemmelig tysk ekspedisjon var på vei mot Antarktis. Hoel forsto at det dreiet seg om en ekspedisjon til den delen av kontinentet som Norge hadde planer om å annektere. Han underrettet straks den norske legasjonen i Berlin. På vei hjem ringte han fra Stockholm og snakket med ekspedisjonssjef Jens Bull i utenriksdepartementet. Nyheten virket alarmerende på regjeringen. Det ville bli en politisk skandale om Tyskland kom Norge i forkjøpet med en okkupasjon av denne sektoren, hevdet Hoel.

Begivenhetene utviklet seg nå ”med en rivende fart”. Den 3. januar ble det sendt ut innkalling til møtet på Victoria Terrasse, som skulle finne sted to dager senere. I referatet fra møtet hevdet Koht at det var grunn til å tro at den tyske ekspedisjonen forberedte en folkerettslig okkupasjon fordi det var blitt forespurt både i Utenriksdepartementet og i NSIU om sektorprinsippet. Tyskerne hadde også anmodet om å få oppgitt litteratur om okkupasjon i arktiske og antarktiske områder. Kohts konklusjon var at Norge måtte annektere området før den tyske ekspedisjonen kom frem. Hensikten med møtet på Viktoria Terrasse var å drøfte om det var et praktisk behov for annekteringen, og om det fantes et rettsgrunnlag for å gjøre det.