Banner forside, Norsk Polarhistorie

Adolf Hoel – polarforskeren i politikkens tjeneste

Hoel, Ratzel og det norske livsrom

Adolf Hoel sto i en solid fagtradisjon da han som geograf og geolog også ga seg i kast med både historie, økonomi og politikk. Fra slutten av 1800-tallet utvikla den ”nye” geografien seg nettopp i dette skjæringsfeltet mellom kultur- og naturvitenskapene. Det skjedde samtidig i land som England, USA og Tyskland, med geografer som Mackinder (1861-1947), Davis (1850-1935) og Ratzel (1844-1904) i spissen.

Hoels tenkning var prega av den samme naturdeterminisme som hos Ratzel. Det impliserte to forhold. For det første mente Ratzel at universet var underlagt innebygde, immanente, naturlover. De gjaldt også alt organisk liv, så vel menneskeliv som plante- og animalsk liv. Gjennom studier av naturforhold var det også mulig å avdekke de lover som gjaldt det menneskelige samfunn. Dernest mente Ratzel at menneskesamfunn, kultur, sosiale og politiske forhold ble omforma av det fysiske miljøet.

Forklaringsfaktorene synes i begge disse tilfeller å være eksterne faktorer, enten generelle "lover" eller de fysiske omgivelsene. Et hvert folk ble i den grad prega av de fysiske betingelser de levde under at de utvikla helt spesielle forutsetninger for å mestre nettopp disse naturforholdene. I følge Hoel stod nordmenn i en særstilling når det gjaldt Arktis. "Intet annet folk har slike betingelser for å gjøre noe ut av polartraktene som det norske" slo han kategorisk fast i et notat fra 1927.

Ratzel mente at alle levende skapninger måtte ha ekspansjonsområder, innbefattet kollektiver og stater. Han mente at stater måtte betraktes som analoge med biologiske organismer, de måtte vokse og ekspandere eller dø. Det ble dermed både legitimt og nødvendig for stater å utvide sitt territorium.

Det var Ratzel som lanserte begrepet ”lebensraum”. I Hoels polarpolitiske tenkning finner vi tidlig forestillinger om Arktis som det norske "livsrom". Selve begrepet bruker han riktignok ikke før under krigen, men det tankegodset som er knytta opp til begrepet, kommer klart til syne i hans tenkning, der han argumenterer for opprettelsen av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) i 1927.

Hoel så en klar sammenheng mellom nasjonal og politisk vitalitet og evnen til å ekspandere i nord. I den norske nedgangstida i seinmiddelalderen makta vi ikke å opprettholde den økonomiske aktiviteten i området eller holde på suvereniteten. I stedet var det andre stormakter som utnytta de veldige rikdommene i Arktis. "Men så snart vi begynner å våkne av vår lange dvaletilstand vender blikket sig atter mot nord".