Artikler fra www.polarhistorie.no

Bjerknes, Amundsen og Sverdrup

Bjerknes, Amundsen og Sverdrup

Harald Ulrik Sverdrup var internasjonalt anerkjent som en ledende forsker innenfor havforskning (oseanografi). Han er også en av de mest ruvende skikkelsene i norsk polarhistorie. Sverdrups karriere kaster lys over framveksten av den moderne oseanografien, en disiplin som på samme måte som de fleste naturvitenskapene, krevde betydelige økonomiske ressurser. Skiftende økonomiske, politiske og kulturelle forhold skapte både muligheter og begrensninger for Sverdrup til å drive forskning og til å skape seg en profesjonell nisje.

Av Robert Marc Friedman

Som student ved Det Kongelige Fredriks Universitet ble Sverdrup i 1908 trollbundet av Vilhelm Bjerknes' forelesninger om et visjonært prosjekt som gikk ut på å etablere en eksakt naturvitenskap på basis av atmosfærens og havets bevegelser.

Sverdrup fulgte Bjerknes til Universitetet i Leipzig og var der hans assistent. Hans tidlige arbeider sammen med Bjerknes la et generelt grunnlag for de senere forskningsinteresser og -metoder som han søkte å videreutvikle: analyser av sirkulasjonsprosesser i atmosfære og hav og de enkelte faktorer som formidler energi og varmeoverføring, og som driver sirkulasjonen. Selv om den unge Sverdrup sto foran en lysende karriere, var han forutseende nok til å se betydningen av spørsmålet de fleste doktor-studenter stiller seg: Hva skal jeg gjøre når jeg er ferdig?

Da Roald Amundsen henvendte seg til ham og ville at han skulle være med på hans meget forsinkede reise, som innebar å drive med isen over Polhavet, svarte Sverdrup ja. Hvorfor skulle en meget lovende, ung vitenskapsmann gå med på å tilbringe kanskje flere år, som planen var, drivende i den arktiske isen? Det var ikke utsikt til jobber i Norge, dessuten uttrykte han i brev et ønske om å bli med på denne patriotiske ekspedisjonen som kunne bringe Norge ære og dessuten legge et grunnlag for hans framtid.

Side 1

Reisen med "Maud"

Maud-ekspedisjonen 1918-1925. Foto: Norsk Polarinstitutt

Amundsen trakk veksler på nasjonale strømninger og det økonomiske oppsvinget under krigen: både stat og privatpersoner bidro med midler til å bygge opp fond. Slik maktet han å bygge og utstyre et nytt skip - "Maud" - og fikk også råd til å ansette Sverdrup som vitenskapelig leder på fulltid. Mens "Maud" krysset polhavet drivende i isen, skulle hun være et flytende laboratorium for studier av jordmagnetisme, nordlys og forholdene i arktisk atmosfære og hav.

Sverdrup fikk snart erfare at ekspedisjoner ofte er frustrerende foretak. Etter starten i 1918 inntraff flere uhell som forsinket selve ferden over Polhavet med tre år. I tillegg hindret uheldige vind- og isforhold dem i å nå sentrale arktiske områder og tvang dem til slutt hjem i 1925. Offentligheten betraktet ekspedisjonen som en fiasko.

Det fantes bare én mulighet til å redde ekspedisjonens ære: Å omskape det enorme datamaterialet til vitenskapelige rapporter. Men hvordan? Den økonomiske situasjonen kunne neppe bli verre; likevel mente mange vitenskapsmenn at Sverdrup hadde ofret mye for Norge.

Maud-ekspedisjonen 1918-1925. Foto: Norsk Polarinstitutt


Side 2

Forskningen et nasjonalt anliggende

Bjerknes og oseanograf Bjørn Helland-Hansen overtalte regjeringen til å opprette en stilling til Sverdrup ved det nye Geofysiske Instituttet ved Bergen Museum for å analysere de vitenskapelige resultatene fra "Maud"-ekspedisjonen. Utgivelsen av kostbare, massive bind ble sikret gjennom bidrag fra de få forskningsfond-kildene som eksisterte: mange vitenskapsmenn betraktet det hele som et nasjonalt anliggende.

Sverdrup erkjente imidlertid snart det vedvarende behovet for å utforske polhavets natur grundigere for derigjennom å forstå dets betydning for havstrømmenes hemisfæriske system. Utsiktene var dårlige for liknende kostbare og tidkrevende ekspedisjoner.

Å skape sensasjon syntes i økende grad å være nødvendig for å skaffe til veie penger til polekspedisjoner av ethvert slag, mens vitenskapelig forskning kunne gi dem et preg av respektabilitet i forhold til å være rene eventyr og konkurranse mellom nasjoner.

Først, i siste halvdel av 1920-årene, gikk Sverdrup med Nansen i et internasjonalt prosjekt der man hadde til hensikt å bruke et gigantisk Zeppelin-luftskip til systematisk utforskning av polområdene.

Nautilus ekspedisjonen 1931. Ubåten "Nautilus" ligger ute i isen. Aktivitet og arbeid.

Da disse kostbare planene strandet slo han seg sammen med oppdagelsesreisende Hubert Wilkins for i 1931 å bruke en undervannsbåt til å krysse polhavet under isen. Wilkins' sensasjonelle plan vekket publikums interesse og åpnet avisimperiet Hearsts lommebok. Sverdrup ble med som vitenskapelig leder og mottok rikelig med støtte til forskningen.

Side 3

Frustrasjon, rastløshet og henrykkelse

Igjen opplevde Sverdrup en frustrerende ekspedisjon. Etter mange forsinkelser tok reisen slutt idet de var klar til å dykke under isen nord for Spitsbergen: Da oppdaget de at ubåtens dykkerror var forsvunnet. Likevel klarte Sverdrup å samle verdifullt materiale, som sammen med andre funn gjorde ham i stand til å kaste lys over interessante egenskaper ved Golfstrømmen nord for Svalbard.

Tilbake i Bergen begynte Sverdrup å redigere resten av materialet fra "Maud"-ekspedisjonen. Igjen ble han rastløs; han trengte nye data, og interessesen rettet seg mot problemene med varme- og energioverføring mellom atmosfære og hav. Laboratoriearbeid og teoretiske studier ga noen holdepunkter; nå ønsket Sverdrup direkte målinger.

I de magre tider trakk han veksler på den norske debatten om de arktiske territoriene. Ved aktiv tilstedeværelse i forbindelse med vitenskapelig arbeid og kommersiell aktivitet, kunne man legitimere territorielle krav. Sverdrup og hans svenske venn, glasiologen Hans Wison Ahlmann, foreslo at de skulle tilbringe en sommer i leir på toppen av en bre høyt oppe i Spitsbergen-fjellene. Ved hjelp av statsminister Mowinckel mottok de et relativt stort bidrag fra Handelsdepartementet, som dengang hadde ansvaret for Svalbardsaker. Sverdrup begynte dette forskningsprogrammet ved å studere "varmebudsjettet" over og under et jevnt snølag.

Sverdrup var henrykt over de store datamengdene som ekspedisjonen samlet. Han utvidet teorien om geofysisk turbulens og begynte å planlegge videre studier av transport av varme og vanndamp på havoverflaten.

Så, i 1936, ble han bedt om å bli direktør for den kjente Scripps Institution of Oceanography (SIO) i California. Sverdrup hadde også tidligere mottatt tilbud om å komme til USA. For å bidra til at han ble i Bergen, hadde Helland-Hansen ordnet det slik at Sverdrup i 1930 mottok det første forskerprofessorat ved det nye Christian Michelsens Instituttet i Bergen. Ikke desto mindre var det Helland-Hansen som anbefalte Sverdrup overfor Scripps' avtroppende direktør og som rådet Sverdrup til å ta en tre-års "ekspedisjon" til California...

Side 4

Sardinen i California

Sverdrup ble skuffet de første månedene ved Scripps. Institusjonen var oseanografisk bare i navnet. Det eksisterte ingen muligheter for systematisk arbeid på sjøen. Uten en klar oseanografisk målsetting utviklet institusjonen seg bare som en paraply for en rekke uavhengige delstudier i hver sine laboratorier. Personalet var i høy grad demoralisert.

I 1937 hadde Sverdrup begynt å forbedre forholdene betraktelig. I særdeleshet innså han nødvendigheten av å finne nye "velgjørere" for understøttelse av oseanografisk forskning. På samme måte som for den banebrytende svenske og norske havforskningen viste fiskerinæringen seg å være mest interessert i å støtte fysisk og biologisk havforskning, i det minste før den annen verdenskrig. For Sverdrup ble derfor den dengang så viktige californiske "sardin-økonomien" spesielt avgjørende.

Med assistanse fra Fisk- og viltkommisjon organiserte han den første systematiske studie av havet utenfor California-kysten. Uforklarlige forandringer i sardinbestanden førte ofte til økonomiske vansker. Denne undersøkelsen, som ga klar innsikt i lokale strømmers og vannmassers egenskaper, gjorde at Sverdrup øynet en mulighet til å styrke SIO. Han ønsket et omfattende forskningsprogram for det østlige Stillehavet utenfor California-kysten. Han ville styrke kontakten mellom biologisk, kjemisk, geologisk og fysisk oseanografi i et prosjekt som kunne integrere vitenskapelige og samfunnsmessige interesser. For å rasjonalisere sardinindustrien var dette en nødvendighet. Dessuten - uten å ha industrien som begrunnelse ville støtten til forskning bli minimal.

Side 5

Hjemlengsel og krig

Arbeidet med å forbedre forholdene ved SIO gikk bra, men Sverdrup lengtet hjem. Han kunne ikke finne noen til å erstatte seg og fryktet at alt han hadde oppnådd ville være forgjeves hvis han reiste tidlig hjem. Noe som ytterligere forverret situasjonen var vissheten om at arbeidsforholdene hjemme var langt fra gunstige.

I Bergen hadde han opplevd ironien i det å ha en stilling viet til "fri forskning" der vitenskapsmannen var "fri" til å forfølge sin nysgjerrighet, uforstyrret av undervisning, administrasjon og myndigheters innblanding. En slik retorikk kan tjene en kulturell ideologi, men den tjener ikke en oseanograf. Sverdrup hadde behov for jevnlig datainnsamling fra et forskningsfartøy hvis han skulle få tilfredsstilt sin nysgjerrighet. Til slutt gikk han med på å tilbringe ytterligere to år på Scripps, til utgangen av 1941.

Etter at tyskerne hadde okkupert Norge, forlenget Sverdrup oppholdet ytterligere. Amerikanernes inngang i krigen betød at de mobiliserte SIO til å utdanne et stort antall oseanografer, og institusjonen startet, med massiv offentlig støtte, nyskapende forskningsprogrammer som både hadde stor vitenskapelig og militær betydning.

Etter krigen måtte Sverdrup igjen innse at han lengtet hjem. I mellomtiden var han blitt en sentral oseanograf i et land som sto foran en stor ekspansjon av havforskningen. Ved hjelp av store satsinger fra marinen ble forskningen bygd ut til et nivå man ikke hadde kunnet drømme om før krigen. Likevel reiste Sverdrup før tre år var gått. Hvorfor, som en norsk journalist spurte, forlot han dette paradiset i Sør-California?

Side 6

Kald krig i polare strøk

Umiddelbart etter seieren i Europa deltok Sverdrups venn Ahlmann i en feiring ved det russiske vitenskapsakademi. Han ble forskrekket over hvilke ekstraordinære tiltak som skulle settes inn for å trappe opp utforskningen og koloniseringen i polarområdene. Han visste også at amerikanerne i løpet av krigen hadde økt sitt engasjement i Arktis dramatisk.

Ahlmann var bekymret på vegne av de nordiske land, spesielt når det gjaldt Norges vitale interesser i Arktis og Antarktis. Territorielle krav ble fremdeles diskutert, og bare sterk aktivitet i disse områdene kunne legitimere kravene.

I diskusjoner med statsminister Gerhardsen, Trygve Lie og Hallvard Lange, foreslo Ahlmann å opprette en stor institusjon som skulle ha overoppsyn med forskning, kartlegging og kommersiell aktivitet i polområdene. Man var enig om at en slik institusjon måtte bli ledet av en internasjonalt respektert vitenskapsmann - Sverdrup.

Maudheimekspedisjonen, 1950-1951. Fra venstre: John Giæver, Prof. Dr. H. U. Sverdrup og Kaptein Guttorm Jakobsen. Foto: Norsk Polarinstitutt


I 1948 kom Sverdrup hjem for å lede Norsk Polarinstitutt, for å overta planleggingen av den norsk-svensk-britiske Antarktis-ekspedisjonen og for å tiltre som professor II i geofysikk ved Universitetet i Oslo. Han utrettet mye på mange forskjellige områder i Norge inntil sin plutselige død i 1957.


Det var vanskelig for ham å si nei til oppgaver han følte han var kvalifisert til å løse; i økende grad gikk administrasjon og rådgivning på bekostning av forskning.



Polarinstituttets skiftende politiske og økonomiske situasjon ble en stor utfordring - likeså den sterke vekstperioden som geofysikken i Norge fikk i den første etterkrigsperioden. At han også gjorde en skjellsettende innsats for å "amerikanisere" den norske universitetsundervisningen fra 1957 er nok mindre kjent. Men i dag merker nesten alle norske studenter konsekvensen - kurs og vekttallssystemer har slått gjennom nesten overalt.

Side 7