Artikler fra www.polarhistorie.no

Fredskonferansen og Spitsbergen-traktaten

Svalbard blir norsk (1871-1920/1925)

Av Roald Berg

Fra fangstkamp via fellesland til norsk suverenitet

Anneksjonsskilt ved Svenskehuset. Før Svalbardtraktaten av 1920 fantes det ikke noen enhetlig prosedyre for okkupere landområder for gruvedrift. Praksis var å sette opp slike skilt, bekreftet av vitner, og så melde okkupasjon til utenriksdepartementet i okkupasjonens hjemland. Ikke skjelden gjorde flere krav på samme område. Foto: Norsk Polarinstitutt

De folketomme Spitsbergen-øyene ble oppdaget av Willem Barentsz i 1596. Oppdagelsen satte straks i gang en europeisk konkurranse om hval og hvalross med strid mellom menn og makter. Overbeskatning medførte at de verdifulle fangstfeltene gradvis ble tømt i løpet av 1600-tallet. Så fra slutten av 1600-tallet fikk Spitsbergen-øyene hvile i fred igjen som statsløse områder med lik rett for alle til å gå i land og hente ut naturressursene derfra: pels fra isbjørn og sel. Øyene ble ansett som terra nullius, ingenmannsland i folkerettslig sammenheng, eller terra communis, felles land for alle lands borgere.

De få besøkerne på øygruppen – stort sett var det tale om norske og russiske fangsmenn på 1800-tallet – var fornøyd med at ressursutnyttelsen var fri for alle og ingen statlig myndighet kunne innføre begrensninger på fangsten. Så sent som i 1907 understreket for eksempel norske hvalfangere at det ikke var behov for en statlig myndighet på øyegruppen.

På begynnelsen av 1900-tallet var det imidlertid kommet i gang et nytt kappløp om statlig suverenitet over øygruppen. Denne gangen var det ikke bare de verdifulle naturressursene som var i det internasjonale statssystemets søkelys. Først og fremst var det imperialismens farlige blanding av ressurskamp og statlig prestisje som drev fram en ny konkurranse om Spitsbergen-øyene. Men mens stormaktenes konkurranse om kolonier og makt førte til sivilisasjonssammenbruddet i 1914, endte Spitsbergen-konkurransen med at Norge fikk suvereniteten over øygruppen i 1920, under fredskonferansen etter første verdenskrig. I 1925 overtok Norge denne suvereniteten på vegne av det internasjonale samfunn og med fortsatt garantier for internasjonal bruksrett.

Side 1

Spitsbergen-forhandlingene før 1905

Spitsbergen-forhandlingenes historie
Spitsbergen-traktaten av 1920 er trolig det eneste elementet i Paris-freden 1919-20, som fremdeles står ved lag. Trolig skyldes det nettopp den framsynte blandingen av norsk suverenitet og ressurssmessig terra communis, et resultat som for øvrig var i tråd med det norske programmet i Spitsbergen-saken fra den ble reist i 1892 og helt til løsningen i 1920.

Det var imidlertid et svensk initiativ som satte i gang den prosessen som endte med Spitsbergen-traktaten i 1920.

I 1871 foreslo den svenske oppdagelsesreisende og polarforskeren Adolf Nordenskiöld å bringe Spitsbergen under norsk suverenitet før andre land satte seg fast der. Han hadde både vitenskapelige og økonomiske baktanker. Man skulle utvinne gjødningsråstoffer på Spitsbergen – guano –, som det var stor etterspørsel etter under den industrielle revolusjon. Det felles, unionelle utenriksdepartementet i Stockholm forespurte den norske regjering, som imidlertid ikke var interessert i å påta seg suvereniteten over et landområde fjernt fra Norge av redsel for de konflikter som i så fall Norge måtte ta utgiftene med å løse mens eventuelle inntekter ville tilfalle svenske interesser. Samtidig erklærte den russiske regjering, som fikk rede på saken, at den ikke ville godta noe norsk styre på de statsløse ishavsøyene. Begrunnelsen var den samme som lå bak Nordenskjölds initiativ: å forebygge at egne interesser en gang i framtiden skulle kunne bli utestengt fra øygruppen.

Tjueen år krevde den norske regjering at den norsk-svenske utenriksminister sørget for at Spitsbergen ble underlagt norsk suverenitet. Utenriksdepartementet i Stockholm minnet om Russlands veto i 1871, og gjorde intet. Begrunnelsen for det norske kravet er ikke mindre interessant av den grunn.

Den norske statsråd som førte det norske kravet i pennen, begrunnet det med at ”flere af Europas stater nu søge at udvide sine Besiddelser til fjerne Egne, og navnlig Fangstfelterne op imod Nordpolen synes at have faaet større Betydning for flere af Landene”. Det var blitt nå i 1890-årene, på startstreken for den ultranasjonalistiske bevegelsen som endte med unionsoppløsningen i 1905, blitt en nasjonal interesse for Norge å skaffe seg folkerettslig kontroll over Spitsbergen, Nordishavets sentrum.

I 1890-årenes imperialistiske atmosfære var ganske riktig Spitsbergen også kommet i stormaktenes søkelys. De russiske sentralmyndighetene ble oppmerksomme på utviklingsmulighetene i Russlands nordlige provinser inkludert havområdene i nord. Den russiske nordområdeinteressen ble besvart av et tysk okkupasjonsforsøk i seilingsløpet mellom Nordkapp i Norge og Sørkapp på Spitsbergen. I 1899 okkuperte nemlig en tysk eventyrer Bjørnøya. Russland jaget ham vekk med panserskipet ”Svetlana”. Norske aviser forlangte at regjeringen gjorde det som gjøres kunne for å hevde området for Norge, ”hvortil det, ifølge sin Beliggenhed hører og bør høre”. ”Saasnart Spørgsmaalet for Alvor opkastes: Hvem eier Ishavsøerne? - maa Norge holde sig fremme, thi har nogen enkelt Stat Fortrinsret til dem, maa det være Norge ...”.

Side 2

Spitsbergen-forhandlingene etter 1905

Straks etter det store, norske frigjøringsåret 1905, kom anledningen i form av nye argumenter som kunne supplere de statlige prestisjeargumentene.
I 1906 stiftet nemlig den amerikanske gruvekapitalisten John Munroe Longyear ”The Artic Coal Company”, og startet opp gruveutvinning i Advendtdalen. I 1903 hadde dessuten et skotsk selskap startet gruvevirksomhet på nordsiden av fjorden.

Med ett ble det et yrende liv i nye gruvesamfunn. Av det fulgte et akutt behov for en statlig myndighet som kunne regulere og løse ordens- og interessekonflikter i det herreløse ishavslandet. De tradisjonelle, meget fåtallige fangstmennene ble forstyrret og av og til utsatt for maktovergrep av gruvesjefene. Det kom oppover horder av norske og svenske gruveslusker, som fikk elendige arbeidsforhold i gruvene; det viser de hyppige streikene i gruvene i disse årene. Turisttrafikken, som om sommeren kunne være betydelig, viste også behovet for myndighet og orden. Fangstfolkene ble opprørt over turistenes hensynsløse nedskyting av rein for moro skyld.

Norges første utenriksminister, Jørgen Løvland, tok raskt initiativet til å innføre lov og orden på øygruppen. I 1909 foreslo Norge overfor de interesserte maktene et internasjonalt rettsregime hvor Norge skulle utøve det daglige styret på Spitsbergen etter det internasjonale samfunns ”bemyndigelse”, som det het i invitasjonen til internasjonale forhandlinger om øygruppen. For i det alt vesentlige var det norske borgere ”som utnytter Spitsbergens naturlige herligheter”. Norge lå nærmest Spitsbergen, og ”en talrik klasse av befolkningen” i Nord-Norge ”er vandt til at færdes i de arktiske egne”. En forutsetning måtte være, heretter som hittil, at utnyttelsen av Spitsbergens ressurser skulle være åpen for alle.

Dette programmet ble ikke uventet avvist på tre diplomatiske konferanser i Kristiania, i 1910, i 1912 og i 1914. Hovedmotstanderne mot enhver tanke på norsk styre på Spitsbergen var hele tiden Sverige, som motarbeidet Norge av prestisjegrunner i årene etter 1905, og Russland, som holdt fast ved sitt standpunkt fra 1871.

Side 3

Fredskonferansen og Spitsbergen-traktaten

Spitsbergen-øyene og fredskonferansen 1920
Første verdenskrig kom Norge til hjelp – og det selv om Norge ikke var med i krigen, men var nøytralt. Handelsflåten seilte imidlertid inn store verdier, hovedsakelig i fraktfart mellom de allierte, som til slutt vant over Tyskland og sentralmaktene. Disse verdiene gjorde det mulig for norske forretningsmenn å kjøpe Longyears gruveanlegg i 1916 og danne ”Store Norsk Spitsbergen Kulkompani”. Og på fredskonferansen etter første verdenskrig kunne utenriksminister Ihlen be sin utsendte minister Wedel Jarlsberg å kreve suvereniteten over Spitsberg under henvisning til at den norske handelsflåte hadde ytt vestmaktene store tjenester under krigen. Russland, deltok ikke på fredskonferansen fordi tsaren var blitt avsatt og myrdet i 1917 og ingen anerkjente de nye makthaverne. Sverige hadde ført en tyskvennlig nøytralitetspolitikk under verdenskrigen, og hadde derfor liten innflytelse på fredskonferansen. Og heller ikke Tysklands stemme ble hørt. Amerikanerne hadde ikke lenger noen kommersielle interesser på Spitsbergen, men hadde avgjørende betydning – sammen med Frankrike og England – for utformingen av den nye europeiske maktbalansen. Det er bakgrunnen for Spitsergen-traktaten 20. februar 1920.

Spitsbergen-traktaten
Spitsbergen-traktaten omgjorde Spitsbergens status fra terra nullius til ”en del av Norge”. Samtidig inneholdt traktaten begrensninger på den norske suvereniteten. Øygruppen skulle være demilitarisert. Retten til å utnytte naturressursene på Spitsbergen skulle fortsatt være felles for alle borgere hvis regjeringer sluttet seg til traktaten som signatarmakter.

Disse innskrenkningene på Norges suverenitet var imidlertid ikke utypiske i forhold til Paris -freden eller til folkeretten generelt. Åland ble for eksempel demilitarisert i 1856. Bestemmelsene om internasjonal tilgang til naturressurser er typiske eksempler på folkerettslige regler som skal sikre lik utnyttelse av overveldende naturressurser på et lite område. Paris-freden vrimler av slike innskrenkninger i statlig suverenitet. For eksempel fikk Frankrike rett til å ta vann fra Rhinen for å forsyne egen kraftindustri i den delen av Paris-freden som omhandlet Tyskland (Versailles-traktaten). Og endelig: Fortsatt internasjonal bruksrett hadde hele tiden ligget inne i de norske forutsetningene for den internasjonale ”bemyndigelse” til å styre på Spitsbergen.

Russland og Tyskland var imidlertid utfordret. Det gamle russiske vetoet fra 1871 mot norsk suverenitet var ikke glemt verken i Oslo eller i Moskva. Men Spitsbergen-traktaten kunne brukes av det nye Sovjetunionen til å komme seg ut av den diplomatiske isolasjon. Mot at Norge anerkjente Sovjetunionens nye styre, aksepterte Russlands nye makthavere Norges suverenitet på Spitsbergen - i 1924. Året etter kom den tyske anerkjennelse.

Norge overtar suvereniteten over Svalbard. Markering i Longyearbyen 14.08.1925. Foto: Norsk Polarinstitutt

I 1925, da Stortinget fikk seg forelagt lov om øygruppen, hadde en embetsmann i Utenriksdepartementet endret øygruppens navn fra Spitsbergen til Svalbard. Det var i den samme perioden som norske byer, slik som Kristiania og Fredrikshald enten fikk nye, norske navn (Oslo og Halden) eller ble forsøkt fornorsket (slik som Bergen/Bjørgvin og Trondhjem/Nidaros). I Svalbards tilfelle ble dermed den kulturelle, politiske og historiske forbindelse knyttet tilbake til det gamle norrøne Svalbard, som sagaene berettet om oppdagelsen av i 1194. Det er tvilsomt at dette gamle land var det samme som Barents oppdaget i 1596. Men det er megetsigende at det til syvende og sist var de historiske mytene, formidlet av filologer og historikere i 1890-årenes atmosfære av europeisk imperialisme og norsk antiunionisme, som ble stående som den kanskje viktigste drivkraften bak det norske Spitsbergen-diplomatiet med dens resultat i 1920 – at Norge ble en av de ekspansjonistiske vinnernasjonene etter første verdenskrig.

Side 4