Banner forside, Norsk Polarhistorie

Svalbard blir norsk (1871-1920/1925)

Fredskonferansen og Spitsbergen-traktaten

Spitsbergen-øyene og fredskonferansen 1920
Første verdenskrig kom Norge til hjelp – og det selv om Norge ikke var med i krigen, men var nøytralt. Handelsflåten seilte imidlertid inn store verdier, hovedsakelig i fraktfart mellom de allierte, som til slutt vant over Tyskland og sentralmaktene. Disse verdiene gjorde det mulig for norske forretningsmenn å kjøpe Longyears gruveanlegg i 1916 og danne ”Store Norsk Spitsbergen Kulkompani”. Og på fredskonferansen etter første verdenskrig kunne utenriksminister Ihlen be sin utsendte minister Wedel Jarlsberg å kreve suvereniteten over Spitsberg under henvisning til at den norske handelsflåte hadde ytt vestmaktene store tjenester under krigen. Russland, deltok ikke på fredskonferansen fordi tsaren var blitt avsatt og myrdet i 1917 og ingen anerkjente de nye makthaverne. Sverige hadde ført en tyskvennlig nøytralitetspolitikk under verdenskrigen, og hadde derfor liten innflytelse på fredskonferansen. Og heller ikke Tysklands stemme ble hørt. Amerikanerne hadde ikke lenger noen kommersielle interesser på Spitsbergen, men hadde avgjørende betydning – sammen med Frankrike og England – for utformingen av den nye europeiske maktbalansen. Det er bakgrunnen for Spitsergen-traktaten 20. februar 1920.

Spitsbergen-traktaten
Spitsbergen-traktaten omgjorde Spitsbergens status fra terra nullius til ”en del av Norge”. Samtidig inneholdt traktaten begrensninger på den norske suvereniteten. Øygruppen skulle være demilitarisert. Retten til å utnytte naturressursene på Spitsbergen skulle fortsatt være felles for alle borgere hvis regjeringer sluttet seg til traktaten som signatarmakter.

Disse innskrenkningene på Norges suverenitet var imidlertid ikke utypiske i forhold til Paris -freden eller til folkeretten generelt. Åland ble for eksempel demilitarisert i 1856. Bestemmelsene om internasjonal tilgang til naturressurser er typiske eksempler på folkerettslige regler som skal sikre lik utnyttelse av overveldende naturressurser på et lite område. Paris-freden vrimler av slike innskrenkninger i statlig suverenitet. For eksempel fikk Frankrike rett til å ta vann fra Rhinen for å forsyne egen kraftindustri i den delen av Paris-freden som omhandlet Tyskland (Versailles-traktaten). Og endelig: Fortsatt internasjonal bruksrett hadde hele tiden ligget inne i de norske forutsetningene for den internasjonale ”bemyndigelse” til å styre på Spitsbergen.

Russland og Tyskland var imidlertid utfordret. Det gamle russiske vetoet fra 1871 mot norsk suverenitet var ikke glemt verken i Oslo eller i Moskva. Men Spitsbergen-traktaten kunne brukes av det nye Sovjetunionen til å komme seg ut av den diplomatiske isolasjon. Mot at Norge anerkjente Sovjetunionens nye styre, aksepterte Russlands nye makthavere Norges suverenitet på Spitsbergen - i 1924. Året etter kom den tyske anerkjennelse.

Norge overtar suvereniteten over Svalbard. Markering i Longyearbyen 14.08.1925. Foto: Norsk Polarinstitutt

I 1925, da Stortinget fikk seg forelagt lov om øygruppen, hadde en embetsmann i Utenriksdepartementet endret øygruppens navn fra Spitsbergen til Svalbard. Det var i den samme perioden som norske byer, slik som Kristiania og Fredrikshald enten fikk nye, norske navn (Oslo og Halden) eller ble forsøkt fornorsket (slik som Bergen/Bjørgvin og Trondhjem/Nidaros). I Svalbards tilfelle ble dermed den kulturelle, politiske og historiske forbindelse knyttet tilbake til det gamle norrøne Svalbard, som sagaene berettet om oppdagelsen av i 1194. Det er tvilsomt at dette gamle land var det samme som Barents oppdaget i 1596. Men det er megetsigende at det til syvende og sist var de historiske mytene, formidlet av filologer og historikere i 1890-årenes atmosfære av europeisk imperialisme og norsk antiunionisme, som ble stående som den kanskje viktigste drivkraften bak det norske Spitsbergen-diplomatiet med dens resultat i 1920 – at Norge ble en av de ekspansjonistiske vinnernasjonene etter første verdenskrig.