Vi jobber på spreng for å oppdatere oss med nytt innhold og design, og vi skal også sørge for at nettsiden er universelt utformet. Ny side lanseres medio 2023. Tilgjengelighetserklæring

Banner forside, Norsk Polarhistorie
Gråsonen sør i Barentshavet er et område hvor Norge og Russland har inngått avtale om håndheving av reguleringsbestemmelser i forhold til tredjelandsfiske. Den omfatter 41.500 km2 av omstridt område, totalt 23.000 km2 av ubestridt norsk område og 3.000 km2 av ubestridt russisk område, totalt 67.500 km2.

Fiskerivernsonen ved Svalbard er en vernesone på 200 nautiske mil opprettet 3.juni 1977: Jan Mayen sonen - en fiskerisone proklamert i 1979 og opprettet 28.mai 1980, og Fastlandssonen - en 200 nautisk mil økonomisk sone opprettet rundt fastlands-Norge fra 1.januar 1977.

Kilde:
Vorren, Tore; Norge i Arktis (Norge - det offisielle nettstedet i Island)

Delelinja i Barentshavet - et uavklart grensespørsmål mellom Russland og Norge

Skrevet av Ingrid Kvalvik, UiTø.

Denne artikkelen er skrevet før spørsmålet om delelinja i Barentshavet ble avklart. Oppdatert artikkel kommer snart.

Det omstridte området

Norge har forhandlet med Russland, og tidligere med Sovjetunionen, om grensa i Barentshavet siden tidlig på 1970-tallet. Uenigheten om hvor delelinja skal trekkes er i utgangspunktet et folkerettslig spørsmål, hvor Sovjetunionen og Norge har argumentert for ulike løsninger ut fra ulike fortolkninger av delingsbestemmelsene i havretten. Norge ønsket en midtlinjeløsning, dvs. at grensa skal trekkes slik at den er like langt fra den ene som den annen parts kystlinje. Sovjetunionen hevdet at det forelå så mange ’spesielle omstendigheter’ at grensa måtte trekkes lenger vest og følge den såkalte sektorlinja, som trekkes fra fastlandsgrensa mellom de to land og opp til Nordpolen. Partenes overlappende krav har resultert i et omstridt område på ca 155 000 km2, et område på størrelse med halve Fastlandsnorge. I utgangspunktet dreide forhandlingene seg bare om grensa for kontinentalsokkelen. Etter opprettelsen av 200 nautiske mils eksklusive økonomiske soner, i tråd med utviklingen under den tredje havrettskonferansen (1973-1982), måtte også grensa mellom de to landenes økonomiske soner trekkes.
Forhandlingene
Norge tok initiativ til forhandlinger i 1967, i 1970 møttes partene til uformelle samtaler, og siden 1974 har det vært ført formelle forhandlinger. Mesteparten av tida har forhandlingene stått i stampe, men i perioder har det blitt gjort til dels betydelige fremskritt. Spørsmålet har utallige ganger vært oppe på høyt politisk nivå, men føres vanligvis på embetsmannsnivå.

Formelt handler uenigheten om ulike fortolkninger av anvisningene i havretten. Det er imidlertid på det rene at også andre betraktinger enn rent folkerettslige har spilt en betydelig rolle i forhandlingene. Det omstridte området er rikt på fisk og deler av det kan romme store petroleumsforekomster. I tillegg har området stor militærstrategisk betydning, noe som var særlig relevant under den kalde krigen. Forhandlingene må også ses i sammenheng med den overordnede politiske og strategiske konteksten den har funnet sted innenfor.

Forhandlingsklimaet var de første årene preget av en sterk og gjensidig mistenksomhet.
Interessene vært så sterke og det politiske klimaet så vanskelig at partene ikke klarte å komme hverandre i møte. Det synes blant annet å være ulike preferanser for en løsing. Mens Norge ønsket en klar grense og en snarlig avklaring på grensespørsmålet, var Sovjetunionen de første årene mindre interessert. Etter hvert ble det klart at de så for seg et slags fellesstyre i området, noe norske myndigheter blankt avviste av frykt for sovjetisk dominans.

Med maktskiftet i Moskva og slutten på den kalde krigen ble forhandlingsklimaet betraktelig bedre, og det ble gjort reell framgang i forhandlingene. Partene startet avgrensingen i nord og har siden arbeidet seg sørover. Det antas at det i dag er området lengst sør, mot fastlandet, som gjenstår. Dette området er rikest på ressurser, både når det gjelder fisk og antatte petroleumsforekomster, og også sikkerhetsmessig viktigst. Det er slik det området hvor partene er minst villige til å ”gi” i forhandlingene. Forhandlingene fortsetter, med både formelle og uformelle møter. I 2002 formulerte partene en felleserklæring hvor de understreker at de i fellesbestrebelsene på å finne frem til en endelig dele- og samarbeidslinje vil legge ”alle relevante elementer, inkludert fiske, petroleumsvirksomhet og forsvarsinteresser” til grunn. Men hvor nært partene er en løsing vites ikke.

Utsiktene til en løsning
Media har flere ganger opp gjennom årene annonsert at ”delelinja er ute av dødvannet” og at en løsning på den langvarige grensekonflikten er i sikte. Like ofte har det vist seg at det fortsatt gjenstår en del før man har en avtale på plass.

På samme måte er Russiske og Norske politikere enige om at dette er ”det viktigste utestående spørsmålet mellom våre to land”, men at ”det ikke har noen hast” og ”vi må ta den tiden vi behøver for å komme fram til en løsning.” Spørsmålet blir så, hvorfor har det tatt så lang tid? Og, trenger vi en løsning?

Når det kommer til stykket handler delelinjespørsmålet om fordeling av territorium og viktige naturressurser. I tillegg har saken sikkerhetspolitisk betydning og det er knyttet nasjonal prestige til saken. Politisk vilje er slik sett nødvendig, men spørsmålet om den er tilstrekkelig til stede på begge sider for å få til en kompromissløsning begge parter kan leve med.

Som nevnt, tok det lang tid å få forhandlingene i gang og det politiske klimaet de første årene gjorde mulighetene for å bli enige liten. Samtidig er det klart at partene har kunnet ta seg god tid med forhandlingene, fordi det ikke har vært noe praktisk behov for en løsning. Saker hvor den uavklarte grenselinja og det omstridte området har representert et potensielt problem, har blitt løst gjennom ulike, ofte midlertidige, avtaler. For eksempel er fisket i det omstridte området regulert gjennom den såkalte Gråsone-avtalen fra 1977. Denne avtalen ble inngått for å hindre andre stater fra fritt å kunne fiske i det omstridte området. Spørsmålet om petroleumsaktivitet er håndtert gjennom moratoriet fra 1975, hvor partene er enige om å avstå fra petroleumsleting og utvinning til grensa er avklart. Miljøspørsmål blir håndtert gjennom det bilaterale miljøsamarbeidet og det er inngått en avtale om koordinering ved eventuelle ulykker i Barentshavet, hvor ansvarsforholdet i det omstridte området er klarlagt. I sum utgjør disse avtalene et relativt velfungerende regime i området. Konkrete saker hvor det omstridte området representerte et problem er slik håndtert. Det har imidlertid ført til at det ikke noe sterk praktisk behov for å få til en løsning. Forhandlingene drives ikke frem av et tidspress for å løse problemer man står overfor. Forhandlingsmessig kan dette være en ulempe, da det ikke er noen kostnad foruten den rent politiske eller symbolske med å ha ei uavklart grense linje.