Banner forside, Norsk Polarhistorie

Annekteringen av Dronning Maud Land

Behovet for annektering

Fastsettelsen av territorialgrensen var et problem i Antarktis fordi det var vanskelig å definere hvor grensen mellom land og hav gikk. Innlandsisen i Antarktis er flere kilometer tykk og breene, som dekker nesten hele kontinentet, går de fleste steder helt til havkanten. Derfra fortsetter isen et stykke utover som flytende shelf-is og ender i en barriere, som kan bli opp til hundre meter høy. Fra shelf-isen brekker store biter av og danner isfjell og i tillegg dannes og nydannes hele tiden havisen.

Spørsmålet om okkupasjon hang sammen med spørsmålet om hvordan sjøgrensen skulle defineres. Da var man avhengig å kjenne kystlinjen. Storbritannia, derimot, regnet tremilsgrensen fra kanten av shelf-isen. Det innebar at en stor del av havet hvor hvalen ble fanget lå innenfor britisk område. Etter hvert ble det utviklet en teknikk som gjorde det mulig med fangst og bearbeiding på åpent hav, pelagisk fangst.

De første forsøkene med pelagisk fangst startet på begynnelsen av 1920-tallet, og i 1925 ble en ny metode med opphalingsslipp tatt i bruk. Det lettet arbeidet med flensing og bearbeiding av hvalen. Enda mer effektiv ble driften da tankskip ble satt inn for å levere drivstoff og hente hvalolje. Selv om pelagisk fangst gjorde det mindre nødvendig med baser på land, ble nødvendigheten av å sikre egen hvalfangst mot andre nasjoners territoriale krav fortsatt brukt som argument. Grunnen kan være at en del av fangsten fortsatt foregikk innenfor den fastsatte tremilsgrensen.

Kanten av havisen er ikke konstant. Under den antarktiske sommeren trekker den seg tilbake og hvalen følger etter mot land. Et atlas, som ble utgitt av Hvalfangernes Assuranceforening, inneholder to kart som markerer hvor hvalen ble fanget i årene mellom 1929 og 1935. Kartet for desember måned viser at det skjedde nær land mange steder, særlig innenfor den australske sektoren.

Fangsten i Antarktis var en industri med stor betydning for norsk økonomi. Den dekket en vesentlig del av landets behov for fett som råmateriale for margarinindustrien, den skaffet store valutainntekter og tusenvis av arbeidsplasser. Men dette endret seg utover på trettitallet. Sesongen 1930-31 kom mer enn 63 prosent av levert hvalolje fra norske selskaper. I sesongen 1933-34 var den norske andelen sunket til 51 prosent og i 1935-36 var den på 45 prosent. Av den samlede produksjonen i Antarktis sesongen 1937-38 sto norske selskaper for 34 prosent.

Tallene viser at andre fangstnasjoner som Tyskland, Japan og Sovjetsamveldet var blitt sterke konkurrenter til den norske og britiske fangsten. Det førte til enda hardere beskatning av hvalbestanden, som sto i fare for å bli utryddet. Samtidig falt prisen på hvalolje. Norske selskaper var i ferd med å tape konkurransen med de nye aktørene. Kontroll over fastlandet for å sikre hvalfangstinteressene var trolig et bedre argument på begynnelsen av trettitallet enn på slutten.